Hopp til hovedteksten
Elv.jpg
Utskriftsvennlig versjon

4.11.2.2 Elvetilførsler

Den største delen av elvetilført forurensning til Barentshavet stammer fra fastlandet, og det er også her stasjonene i dagens Elvetilførselsprogram ligger. Landtilførsler fra for eksempel Svalbard, Jan Mayen og Bjørnøya har mindre kvantitativ betydning, men det kan likevel være aktuelt å opprette målestasjoner her for å dekke den geografiske gradienten Barentshavet spenner over.

I og med at nordområdene representerer den delen av Norge som sannsynligvis kommer til å oppleve den største lokale oppvarmingen som følge av globale klimaendringene de neste 50-100 år, er det spesielt viktig å følge opp vannkvaliteten i dette området (bl.a. pga. tining av permafrost med påfølgende nedbrytning og eksport av organisk materiale).

Teknisk vurdering

Indikatoren ”Elvetilførsler”, med målinger og modellberegninger i Nord-Norge fungerer godt. Ved at målingene gjennomføres over lang tid, etableres det generelt et godt grunnlag for å kunne vurdere langtidstrender og forandringer. Med lav prøvetakingsfrekvens (kun kvartalsvise prøver i tre av elvene) risikerer en imidlertid at enkeltprøver kan gi et feilaktig bilde av år-til-år variasjonen. Det er et klart behov for å forbedre prøvetakingsfrekvensen samt å utvide aktiviteten til å representere et større geografisk område, også utenfor fastlands-Norge. En forbedring vil derfor være å etablere tilsvarende målestasjoner på Svalbard, Bjørnøya og kanskje også Jan Mayen.

Økosystemvurdering

Pasvikelva, som ligger lengst øst ved grensen til Russland, er markert forurenset av nikkel og kobber. Hovedkilden til dette er lufttransporterte forurensninger fra smelteverket i Nikel på russisk side. Forhøyede konsentrasjoner av nikkel og kobber i dette området er også dokumentert gjennom SFTs overvåkingsprogram for langtransportert forurenset luft og nedbør (Skjelkvåle 2008). Ellers var Altaelva moderat forurenset av kobber og sink i 2008 (tilstandsklasse 2). Barduelva lå i klasse 2 (moderat forurenset) mht. kvikksølv i 2008.
 

Figur 4.11.2.5. Elvetilførselsprogrammets (RID) stasjoner i nord

Figur 4.11.2.5. Elvetilførselsprogrammets (RID) stasjoner i nord: Barduelva (196), Altaelva (212), Tana (234) og Pasvikelva (246). Stasjoner markert med gult prøvetas fire ganger per år, mens rødt angir månedlig prøvetaking. For områdene utenom de fire vassdragene beregnes det hvert år teoretiske tilførsler av næringsstoffer til havet ved hjelp av modellverktøyet TEOTIL.

Les hele kapittel 4.11.2.2

4.11.2.2 Elvetilførsler (PDF) 

Kapittelinformasjon

Institusjoner
Norsk institutt for vannforskning (NIVA)
Forfattere
Øyvind Kaste
Datagrunnlag
Rapporter med data er tilgjengelig fra nettsidene til Klima- og forurensningsdirektoratet og Norsk institutt for vannforskning
Referanser til data
Andersen J. R. et al. 1997.
Skarbøvik, E. et al. 2009. Skjelkvåle, B.L. (red.). 2008.
Type indikator
Forurensningsindikator
Referanseverdi
Naturlig bakgrunnsnivå
Tiltaksgrense
Økning i nivået av forurensende stoffer over et visst antall år, eller en plutselig økning fra en prøvetakning til den neste i et område, over naturlig bakgrunnsnivå
SVO-relevans
Lofoten – Tromsøflaket – Kystnært – Iskanten – Polarfronten – Svalbard