Hopp til hovedteksten
Utskriftsvennlig versjon

Lange og viktige tidsserier

Tilgang til tidsserier er helt nødvendig når forskerne skal angi mulige framtidsscenarioer. Tidsserier kan splittes i to typer: fysiske eller biologiske.

De lengste av den første typen er meteorologiske tidsserier, og det eksisterer serier som går tilbake til 1500-tallet. Av de mange tidsseriene som finnes, er det én tidsserie som har fått «ikonstatus»; Kelling’s tidsserie for CO2, etablert av en enkeltforsker ved Scripps Institute of  Oceanograpghy (SIO) i 1957. Hans målinger på Hawaii er av uvurderlig hjelp innenfor dagens klimaforskning.

Kolasnittet

De lengste hydrografiske tidsseriene (måling av saltmengde og temperatur) som finnes er «Kolasnittet» i Barenshavet og «Scripps Pier tidsserien» fra La Jolla, California. Disse ble startet henholdsvis i 1900 og 1916. Førstnevnte gir månedlig informasjon fra de øverste 200 m i vannsøylen i et «snitt» (transekt) fra Kola og rett nordover ut i storhavet (fra 70°30'N, 33°30' E til 72°30'N, 33°30' E). Kolasnittet er dobbelt verdifullt fordi det ikke bare avspeiler temperatur og saltinnhold over tid, men også styrken av den innstrømmende Atlanterhavsstrømmen («Golfstrømmen»). Dataene fra Scripps Pier er på sin side svært detaljerte med flere målinger per uke. Både Kolasnittet og Scripps Pier-serien har resultert i grunnleggende forståelse av oseanografiske prosesser, dokumentert i utallige publikasjoner.

Når det gjelder biologiske tidsserier er Norge i en unik situasjon ved å ha tre av de lengste marine fiskeribiologiske dataseriene i verden; én for norsk-arktisk torsk («skrei»), én for norsk-vårgytende (NVG) sild og én basert på strandnottrekk på Sørlandskysten. De to første ble starta opp i 1900, sistnevnte i 1919, og de har gitt grunnlag for banebrytende forskning.

Økosystemtokt

Blant annet har det nylig blitt vist at hovedårsaken til dagens historisk store bestand av skrei skyldes en kombinasjon av god fiskeriforvaltning, basert på tett samarbeid mellom Norge og Russland over 50-60 år, og et gunstig klima det siste tiåret. Det varmere klimaet har gjort at torsken vesentlig har utvidet sitt beiteområde; bestanden finnes nå både helt øst og nord i Barentshavet. Både i Nordsjøen, Norskehavet og Barentshavet gjennomføres det nå regelmessige «økosystemtokt» hvor økosystemets funksjon og struktur har fokus i tillegg til beregninger av størrelse av enkeltbestander.

Økosystemtoktet i Barentshavet på seinsommer/tidlig høst er spesielt viktig for å studere endringer på høyere breddegrader. Det ble etablert i sin nåværende, tverrfaglige form i 2004. Det har blant annet vist at arktiske arter er under press fra mer varmekjære arter som vandrer inn fra mer sørlige områder.

Egne omfattende tokt kartlegger bunnhabitat, jfr. Mareano-programmet. Dette har blant annet bidratt til at 18 korallrev langs norskekysten har blitt definert som marine verneområder hvor bunntråling ikke er tillatt. Passive fiskeredskaper kan brukes, men myndighetene er nå i gang med fullstendig vern i noen tilfeller som er tenkt brukt som «referanseområder» ved klimaendringer.