Hopp til hovedteksten
"Einar Erlend" fra Meløy setter snurrevad. Lofoten
Konflikten mellom fisk- og oljeinteresser i Lofoten illustrerer de utfordringer norske myndigheter må håndtere. Havforskningsinstituttet fraråder petroleumsvirksomhet i Lofoten og Vesterålen på grunn av konsekvensene av et betydelig utslipp.
Foto: Gunnar Sætra / Havforskningsinstituttet
Utskriftsvennlig versjon

Hva har havet lært oss

Kronikk i Aftenposten 5. juni 2017: Norge har lært av dyrekjøpt erfaring hvor viktig det er med bærekraftig utnyttelse av ressursene i havet. Denne uken arrangerer FN tidenes havkonferanse i New York der dette er et viktig tema.

Av havforskningsdirektør Sissel Rogne

Fiskeoppdrett i enorm vekst og solide fiskerier utgjør nå Norges nest viktigste eksportnæring. Norsk havpolitikk er basert på bærekraftig høsting – i et evighetsperspektiv. Det er fordi slik høsting også gir best lønnsomhet.

Norge har imidlertid ikke alltid drevet etter denne strategien. Sildebestanden ble fisket ned til kritisk lave nivåer for noen tiår siden, og det ble full stopp i sildefisket.
 

Lofoten – et nøkkeleksempel

Silda kom tilbake, men kollapsen var en dyrekjøpt erfaring. I dag forvalter Norge de fleste bestandene godt, men det betyr ikke at alt bare er fryd og gammen.
 
I havet og kanskje spesielt langs kysten er det mange motstridende interesser. Konfliktene rundt Lofoten og Vesterålen illustrerer på mange måter de utfordringene vi står overfor.
 
Torsk, sei og hyse gyter her fra februar til mai. Disse artene finnes i store bestander som er verdt milliarder i årlig fangstverdi.
 

Konsekvenser av utslipp

Samtidig vet vi at oljeindustrien gjerne vil bore her – store verdier står på spill også for oljenasjonen Norge. Spørsmålet er hvilke skadevirkninger denne virksomheten vil eller kan få.
 
Med bakgrunn i de mulige konsekvensene av et betydelig utslipp – og at vi ikke kan utelukke at noe slikt kan skje – er det Havforskningsinstituttets syn å fraråde petroleumsvirksomhet i Lofoten og Vesterålen
 
Til syvende og sist er det de folkevalgte som bestemmer hvilken risiko vi som nasjon er villig til å ta. Det som er sikkert, er at de står overfor en enorm politisk utfordring.
 

Oppdrett med voksesmerter

Når en industri vokser så mye som norsk fiskeoppdrett har gjort, skjer det ikke smertefritt. Naturlig forekommende sykdommer ble problematiske da store mengder laks ble konsentrert i oppdrettsmerder. For femogtyve år siden brukte vi altfor mye antibiotika, men vaksiner løste i praksis det problemet.
 
Nå er det særlig lakselus som begrenser veksten i næringen, men også virussykdommer og rømming må håndteres bedre.
 
Miljøpåvirkningene fra fiskeoppdrett er store, virksomheten er arealkrevende og det stilles etter hvert også strengere krav til dyrevelferd for den enkelte laksen.
 
Å skaffe nok fôr til laksen er en annen miljø- og ressursutfordring. At laksen i større grad blir vegetarianer, er ikke uproblematisk. Blant annet trenger laksen noe marint fett og protein i fôret.
 

Den norske modellen

Siden oppdrettsnæringens spede barndom tilbake på 1970-tallet, har kunnskaps-innhentingen gått stadig oppover; spesielt det siste tiåret har forskningen vært massiv og dekket nye felt som dyrevelferd, sykdomslære og genetikk.
 
Den norske modellen med omfattende risikovurderinger og trafikklyssystem for oppdrettsnæringen vekker interesse i Kina og en rekke andre asiatiske land, som har satt seg høye mål for oppdrettsnæringen.
 
Vi ser at vi har kunnskap som kan eksporteres, og at det handler om å utveksle, dele og lære av hverandres erfaringer.


Allmenningens tragedie

I den mesopelagiske sonen fra 200 til 1000 meter lever enorme mengder fisk, krepsdyr, maneter og planktonorganismer – i sum er det snakk om en mye større biomasse enn det vi fisker på i dag.

Havforskningsinstituttet har nylig lansert «Det mesopelagiske initiativ» for å kartlegge disse ressursene, utvikle fangstmetoder, prosessere og bearbeide fangsten. Målet er å bruke disse ressursene til mat (eller til fôr til maten vår), og vi trenger denne kunnskapen for å forstå hvordan havet fungerer som et helhetlig økosystem.
 
En betydelig del både av de mesopelagiske og andre fiskbare ressurser, befinner seg i internasjonalt farvann.
 
Det finnes altfor mange eksempler på hva «allmenningens tragedie» kan føre til av vettløs høsting.
 

«Fisk for utvikling»

I verste fall kan overfiske gi så alvorlige økologiske og genetiske endringer at bestandene aldri kommer tilbake.
 
For Norge som havnasjon er det derfor avgjørende å utvikle havretten videre og få på plass gode og bærekraftige forvaltningsregimer for alle ressurser og havområder.
 
Et godt eksempel i så måte er Namibia som – takket være «Fisk for utvikling» i regi av Norad og vårt institutt – har fått på plass institusjoner som sikrer at landets store fiskeressurser blir effektivt og lønnsomt forvaltet.


Dele med resten av verden

Suksesshistorien Namibia handler ikke bare om utviklingshjelp. Slikt internasjonalt samarbeid gir også andre ringvirkninger. Siden knapt noen fiskebestand tilhører én nasjon alene, har alle havnasjoner sterk egeninteresse av at de marine ressursene og havene forvaltes kompetent og effektivt.

Vi ennå mye å strekke oss etter før vi kan si oss fornøyd med hvordan vi tar vare på våre felles havområder. Det er likevel viktig å vise fremskrittene, det som fungerer og hvor avgjørende det er med en kunnskapsbasert havforskning.

FNs konferanse krever nettopp «handling for havet», og for havnasjonen Norge kunne ikke timingen vært bedre. Selv om vi leverer havforskning og havforvaltning som på mange måter er i toppsjiktet, må dette settes inn i en større sammenheng. Vi må også få resten av verden med på en bærekraftig bruk av havet.

 

Kontaktpersoner

Sissel Rogne
907 32 123