Hopp til hovedteksten
Sildefangst i trål
Utskriftsvennlig versjon

Sildestrid i perspektiv

Kronikk i Fiskeribladet Fiskaren 10. mai: Det har bygd seg opp til en kvass strid mellom Havforskningsinstituttet og deler av fiskerinæringa – i hovedsak om hvor mye sild som befant seg i en stim vest i havet tidligere i år.

Av Åsmund Bjordal, forskningsdirektør på Havforskningsinstituttet

Havforskningsinstituttet bidrar årlig med råd for bærekraftig høsting av om lag 40 fiskebestander – enten direkte eller indirekte gjennom det internasjonale havforskningsråd (ICES). Sett over tid har det jevnt over vært god aksept for disse rådene i fiskerinæringa. Det ville imidlertid være underlig om forskere og fiskere var enig om tilstanden for alle bestandene til enhver tid. Ser en tilbake er det imidlertid en klar tendens til større uenighet når en bestand er minkende/lav enn når den er økende/stor.

Gjenoppbygging av sildebestanden

Nå er det silda det strides om – eller rettere; norsk vårgytende sild – som er Nord-Atlanterens største fiskebestand når den er i god forfatning. Tidlig på 1950-tallet var gytebestanden rekordstor, med en biomasse på nærmere 15 millioner tonn. I løpet av 20 år ble bestanden nedfisket, og vi fikk en 20-årsperiode med full stopp i et av våre viktigste fiskerier. Den vesle resten av sildebestanden holdt seg på norskekysten i denne perioden og gikk ikke som tidligere ut i Norskehavet på beitevandring.
I 1983 skjedde imidlertid ”underet” – at vi fikk en meget tallrik årsklasse fra en svært liten gytebestand. Tidlig på 1990-tallet hadde denne årsklassen gjenreist gytebestanden. Til tross for forslag om å holde bestanden nede på et nivå der den ikke vandret ut i internasjonalt farvann, vedtok myndighetene en forsiktig beskatning med sikte på å bygge opp bestanden til et høyt nivå. Dette skjedde, både i kraft av 1983-årsklassen og i tillegg ”påfyll” av flere gode årsklasser på 1990-tallet. Bestanden vokste og gjenopptok beitevandringen i Norskehavet – også utenfor norsk økonomisk sone.
Tida var da moden til å fordele bestanden med de andre eierne (Russland, Island, Færøyene og EU). Det ble nedsatt en arbeidsgruppe av forskere fra eierlandene – ledet av Ingolf Røttingen fra Havforskningsinstituttet. Arbeidsgruppen kom fram til et omforent resultat basert på sonetilhørighetsmodellen – med nærmere 80% andel av silda til Norge. Denne andelen var imidlertid for høg til å bli akseptert på politisk nivå – og etter forhandlinger endte den norske andelen på vel 60%.

Roper på uavhengige eksperter

Det neste spørsmålet var om man skulle beskatte den økende sildebestanden med en fast prosentandel (fiskedødelighet) eller om man skulle ta ut en relativt høg, men stabil kvote over flere år. Det siste alternativet ble valgt og la grunnlaget for et bærekraftig og meget lønnsomt fiskeri i 15–20 år på 1990- og 2000-tallet.
Til tross for en solid gytebestand, ble imidlertid rekrutteringen etter hvert svakere. Den siste sterke årsklassen kom i 2004. Senere har rekrutteringen vært moderat og de siste 6–7 årene har derfor sild av 2004-årgangen vært dominerende i fangstene. Konsekvensen har naturlig nok vært en jevn nedgang i sildebestanden – en nedgang som vil fortsette inntil vi får påfyll av en ny sterk årsklasse, dersom man ikke er forsiktig med uttaket fra bestanden. Det er i dette perspektiv vi må se den aktuelle forvaltningen av sildefisket.

Nå er det stor uenighet mellom fisker og forsker og det fremmes sågar sterk mistillit til Havforskningsinstituttet – blant annet under årsmøtet i Pelagisk forening, der det også ble hevdet at Havforskningsinstituttet nå er inne i sin største krise noensinne. Her synes det å være en viss hukommelsessvikt.
På slutten av 1980-tallet og utover nittitallet var det ikke silda, men torsken i Barentshavet som skapte sterk uenighet mellom forskere og fiskere – i en periode da  torskebestanden var på et bunnnivå. På 1990-tallet ble det to ganger framsatt sterk mistillit til ICESs og Havforskningsinstituttets torskeråd. I begge tilfeller ble det nedsatt en internasjonal ekspertgruppe av forskere utenfor ICES-området – med mandat å vurdere bestandsberegningene og tilhørende kvoterådgiving. Ekspertgruppene fant imidlertid ikke vesentlige feil ved rådgivingen. Rådgiving og forvaltning av torskebestanden har utvilsomt vært vellykket, med historisk høg bestand og høge kvoter de senere år. I et tilbakeblikk har det vært tilsvarende uenighet om blåkveite, lodde, vågekval og andre bestander når kvoteanbefalingene har vært lave.
I nedgangstider for sildebestanden opplever vi igjen at deler av fiskerinæringa uttrykker sterk mistillit til ICES og Havforskningsinstituttet og roper på uavhengige eksperter – i håp om at disse kan gi råd for en større sildebestand og økte kvoter?
Havforskningsinstituttet har en åpen holdning til gode innspill med hensyn til en bedre overvåking, estimering av og rådgiving for sildebestanden.

Det er imidlertid nødvendig å minne om at denne diskusjonen ikke begrenser seg til et forhold mellom deler av fiskerinæringa og Havforskningsinstituttet. Dette er en er en bestand som deles av mange land – hvis forskere deltar i bestandsberegning og rådgiving og hvis myndigheter enes om beskatningen av bestanden.

Unikt samarbeid mellom fisker og forsker

Kollapsen i sildebestanden på 1970-tallet var utgangspunktet for utvikling av moderne fiskeriforvaltning i Norge, der flere og flere fiskeslag ble kvotebelagt, basert på vitenskapelig rådgiving for bestandens størrelse og utvikling de påfølgende år. Selv om det har vært en betydelig utvikling av fagfeltet, vil det aldri være mulig komme fram til skråsikre beregninger. Det satses imidlertid sterkt på å redusere usikkerheten i beregningene så mye som mulig, slik at rådgivingen blir enda mer nøyaktig og at vi forhåpentligvis kan unngå stor uenighet mellom fiskere og forskere om silda eller andre bestander. I ”sildestriden” kan en utenforstående leser lett få inntrykk av en dyp tillitskrise mellom forskere og fiskere generelt, at forskerne er arrogante og at dialogen med fiskerne er elendig. Dette kan muligens tilskrives noen uheldige uttalelser som ikke har falt i god jord hos fiskerne, men det er på ingen måte beskrivende i et større perspektiv. Det finnes knapt noe annet land med en så langvarig og omfattende dialog og samarbeid mellom fisker og forsker som det vi har hatt i Norge. Norsk fiskeriforvaltning er regnet som verdensledende, og det er betimelig å minne om at forvaltningssystemet vårt er utviklet gjennom en tett dialog mellom fiskere, forskere og forvaltere. Denne gode dialogen må vi også sikre i kommende år med et felles mål om bærekraftig høsting og en lønnsom fiskerinæring.



 

Kontaktpersoner

Åsmund Bjordal
906 96 701