Hopp til hovedteksten
Steinkobbe_m.sender_2.jpg
Steinkobben hviler mens den er i vannet, viser ny forskning.
Foto: Michael Poltermann
Utskriftsvennlig versjon

Steinkobben foretrekker småfisk

Kronikk, forskning.no, 24.09.15: Steinkobben har blitt beskyldt for å spise opp fangstklar torsk og laks. Men en ny studie viser at selen foretrekker småfisk og at den spiser mindre enn tidligere antatt.

Steinkobben er omstridt mange steder langs norskekysten, fra Finnmark i nord til Østfold i sør. Mange yrkes- og fritidsfiskere ser på arten som hovedkonkurrent til lokale fiskeressurser. Forskere og forvaltning får gjerne høre at de ikke er oppdatert, og at denne kystselarten spiser opp all torsken og delvis skremmer og spiser laks i nærheten av laksevassdrag. Derfor kreves det ofte at steinkobben må fjernes (skytes) straks det observeres noen dyr, særlig i områder hvor det vanligvis er små forekomster av sel.

De siste ti-femten årene har diskusjonen om den lokale steinkobbebestanden i Porsangerfjorden gitt høyest gjenlyd. Torskebestanden i fjorden ble drastisk redusert på 80-tallet, sannsynligvis som følge av store invasjoner av grønlandssel fra Barentshavet i årene 1986–88, men også som følge av overfiske. Torskebestanden i Porsangerfjorden har ikke vokst tilbake til tidligere nivåer, og den lokale bestanden av steinkobbe påstås å være hovedårsaken. Den er på rundt 200 dyr

Fjernmåling

Den økologiske rollen til steinkobbebestanden i Porsangerfjorden er nylig undersøkt i forbindelse med en ny doktorgradsavhandling ved Havforskningsinstituttet og Universitetet i Tromsø. Femten steinkobber ble utstyrt med GPS/GSM–merker i perioden 2009–2013. Utstyret sendte SMS om selenes posisjon og dykkemønster og gjorde det mulig å studere beiteadferden til disse dyrene. Samtidig ble fiskeressursene i fjorden kartlagt ved hjelp av forskningsfartøy med standard metodikk for akustisk mengdemåling (ekkolodd og tråltrekk). Arbeidet var en del av et større prosjekt hvor formålet var å kartlegge de viktigste økologiske sammenhengene mellom de marine artene i Porsangerfjorden (EPIGRAPH).  I avhandlingen er det undersøkt hvilke fiskearter steinkobben spiste og om den spiste stor eller liten fisk.

 

Steinkobbe_m._sender_1.jpg

Femten steinkobber ble utstyrt med GPS/GSM–merker i perioden 2009–2013. Utstyret sendte SMS om selenes posisjon og dykkemønster og gjorde det mulig å studere beiteadferden til disse dyrene.

Foto: Michael Poltermann

 

Hviler i sjøen

Det er velkjent at steinkobben hviler på land, men nå vet vi at arten også hviler mens den er ute i sjøen. Der hviler den på to måter; i lengre perioder i overflaten og under dykk. Det vil si at selene synker sakte ned i vannsøylen, for så å svømme opp til overflaten igjen – en adferd som aldri tidligere er blitt dokumentert hos denne arten. At dyrene hviler også mens de er i vannet, medfører at steinkobben er mindre aktiv enn vi har visst tidligere. Dette betyr at energibehovet til steinkobbe er lavere og at den dermed spiser litt mindre enn tidligere beregnet.

Avhengig av tettheten

Senderne ga også innsikt i hvor steinkobben i Porsangerfjorden hovedsakelig beiter. Steinkobbens tilgang på fisk er avhengig av hvor tett fisken står, avstand fra kobbenes liggeplasser på land og om det var mulig for selen å få tak i fisken. Beiteområdene ble derfor sammenlignet med de akustiske målingene som viste hvor tett fisk som sild, lodde, liten og stor torsk, samt ulkefisker sto i de samme områdene. Analyser av selens diett tyder på at steinkobben i Porsangerfjorden spiser småfisk (5–20 cm). Det ble funnet 18 forskjellige arter i dietten om høsten. Mer enn 50 prosent var ulker, mens torsk, sei og hyse til sammen utgjorde rundt 30 prosent. I analysene av hvordan steinkobben overlapper med med de aktuelle fiskeartene, ser vi at den spiser småfallen torsk, sei og hyse (under 20 cm) om høsten. Tidlig om vinteren dominerer småvokste arter som lodde og sild menyen til steinkobben.

I Porsanger samler lodde og sild seg i tette konsentrasjoner i de indre delene av fjorden for å overvintre på kaldt, dypt vann. Disse områdene dekkes av is om vinteren. Dermed blir lodde og sild utilgjengelig for steinkobben, og den må endre menyen til liten torsk, sei og hyse.  Når isen smelter om våren, søker steinkobben igjen inn til de indre områdene for å beite på sild og lodde. Resultatene tyder på at arten foretrekker små pelagisk fisk – særlig i stimer – i nærheten av liggeplassene. Steinkobbens beiting på småtorsk i Porsangerfjorden endres altså i løpet av året og avtar med økt tilgjengelighet av sild og lodde i tette konsentrasjoner. Resultatene viser også at steinkobben ikke oppsøker gyteområdene for stor torsk lenger ut i fjorden. Det er heller ikke funnet adferd som tyder på at steinkobben er spesielt interessert i laksefisk.

Samsvar

Funnene i Porsanger er i samsvar med tidligere studier av steinkobbens diett langs norskekysten. I Vesterålen ble det funnet at små individer av sei (5–30 cm) dominerte i dietten, men den spiser også sild, tobis (sil) og  små individer av flyndre og torsk. I Froan i Sør-Trøndelag er den lille torskefisken øyepål og sei (< 30 cm) viktigst. Ved Hvaler i Østfold består dietten i hovedsak av øyepål, men sild, tobis, brisling, kolmule, hvitting og sei var også på menyen til de undersøkte dyrene, mens torsk nesten var fraværende. I indre Sognefjord er også steinkobbedietten blitt undersøkt, særlig i forhold til om arten spiser laksefisk. Her viser det seg at små individer av hyse, sei, torsk, lyr, sild, brisling og vassild var viktigst, mens laksefisk ikke ble funnet.

Hovedkonklusjonen er at steinkobben er opportunist og spiser det som er mest tilgjengelig av småfisk. Den foretrekker stimdannende arter som sild, lodde, tobis og brisling eller små individer av torskefisker (øyepål, sei, torsk, hyse med flere). Det finnes ikke data fra norske farvann som tyder på at steinkobben er en viktig konsument av fangstbar torsk eller laksefisk. Den aktuelle avhandlingen om steinkobbens beiteadferd underbygger tidligere undersøkelser om hva arten spiser og tyder på at tilstedeværelse av steinkobbe har liten betydning for fiske langs kysten.

Fakta om steinkobbe

Latinsk navn: Phoca vitulina
Familie: Phocidae
Størrelse: Hanner: over 150 cm lange og 100 kg, hunnene opptil 150 cm og 80 kg
Alder ved kjønnsmodning: Ca. 4 år
Parringstid og ungekasting (fødsel): Juni–juli
Hårfelling: August–september
Levealder: Ca. 35 år
Leveområde: Langs kystene av det nordlige Stillehavet og Atlanterhavet. I Norge er det kolonier langs hele kysten og ved Forlandet på Svalbard. Arten oppholder seg helst på litt beskyttede lokaliteter i skjærgården (skjær og sandbanker som tørrlegges ved fjære sjø). Den er et utpreget flokkdyr.
Føde: Fisk, særlig sei, øyepål og sild. Enkeltindivider kan lære seg å hente mat i oppdrettsanlegg og svømmer opp i lakseelver.
Annet: Sprer torskekveis

Steinkobbe

Kontaktpersoner

Virginie Ramasco
55 90 65 25