Hopp til hovedteksten
Einar_Erlend_nett.jpg
– Den økonomiske viktigheten av de marine næringene og interessen for Lofoten–Vesterålen har bidratt til at havforvaltning er et viktig politisk tema, skriver Erik Olsen og Alf Håkon Hoel i denne kronikken.
Foto: Gunnar Sætra
Utskriftsvennlig versjon

Forvaltningsplanene – en norsk suksess

Kronikk i Sunnmørsposten 15.10.14. Forvaltningsplanene for norske havområder er praktiske, arealbaserte, ser all menneskelig aktivitet under ett og tar miljøhensyn. Årelange, tungrodde konsensusprosesser har resultert i (en stor grad av) felles forståelse på tvers av sektorer med motstridende interesser, noe andre land kan misunne oss.

FN sitt miljøtoppmøte i 2002 ba oss forvalte havområdene på en økosystembasert måte. Internasjonale forpliktelser som dette og petroleumsnæringens ønske om nye leteområder dannet bakteppet for utviklingen av helhetlige forvaltningsplaner for havområdene i Norge. Den første planen, for Lofoten – Barentshavet, ble vedtatt av Stortinget i 2006 og revidert i 2011, etterfulgt av planene for Norskehavet i 2009 og Nordsjøen i 2013.  Med unntak av områdene innenfor grunnlinjen dekker planene hele det norske havarealet, fra Polhavet i nord til Nordsjøen i sør – til sammen over 2 millioner kvadratkilometer. Forvaltningsplanene spesifiserer miljømål, forvaltningsmål, indikatorer for miljøtilstanden, seilingsleder for skipsfarten og definerer områder for petroleumsvirksomhet. Det siste har vært gjenstand for stor allmenn interesse. Om Lofoten – Vesterålen skal åpnes for petroleumsvirksomhet ble debattert da Barentshavsplanen ble vedtatt og revidert og ved alle Stortingsvalg siden 2002.

Politisk forankring

Den økonomiske viktigheten av de marine næringene og interessen for Lofoten – Vesterålen har bidratt til at havforvaltning er et viktig politisk tema. Arbeidet med forvaltningsplanene har derfor hatt politisk forankring på toppnivå, noe som har vært viktig for gjennomføringskraft på direktoratnivå i årelange utviklingsprosesser. Ved Havforskningsinstituttet har vi brukt vår samlede vitenskapelige kunnskap om de marine økosystemene. Sammen med en rekke andre deltakere har vi beskrevet økosystemer, den menneskelige aktiviteten, de økologisk viktigste områdene, identifisert arealkonflikter og mye mer. Klima- og miljødepartementet har ledet samarbeidet mellom berørte departementer.  Direktorater og institutter har deltatt i utviklingsgrupper, faglige fora og overvåkingsgrupper sammen med et titalls organisasjoner fra bl.a. miljø, fiskeri- og petroleumssektorene. Felles for disse møteplassene er at arbeidet har vært konsensusbasert. Selv om dette ikke har skapt full enighet i alle saker, bidrar det til aksept for andre synspunkter og en forståelse for hvordan ulike sektorer ser på vanskelige spørsmål, som risiko for oljeutslipp.

Belgia

Belgia har gjennomført en tilsvarende forvaltningsprosess og utarbeidet en helhetlig plan for sitt havområde. Den belgiske planen er mye mindre i geografisk omfang, men har lignende beslutningsprosesser. Også her lykkes de i å etablere et nytt forvaltningsverktøy, noe iøynefallende for et land som var uten regjering i en lang periode. Det tok imidlertid ti år å utvikle en forvaltningsplan i Belgia, mot fire år i Norge. Selv om marine næringer ikke betyr like mye for nasjonaløkonomien i Belgia som i Norge, så var det belgiske planarbeidet også godt forankret på politisk toppnivå med en minister for Nordsjøen som sørget for fremdrift.

Ideologisk konflikt

USA har ikke lyktes i å gjennomføre forvaltningsplanarbeidet som president Obama la opp til i sin havstrategi. Hovedårsaken er at arbeidet ikke var forankret på tvers av ulike sektorer og myndighetsnivåer på samme måte som i Norge og Belgia. Havstrategien har i stedet havnet i den pågående ideologiske konflikten mellom republikanere og demokrater. Resultatet er at kongressen prøver å hindre gjennomføring ved å nekte finansiering av arbeidet, dermed går den nasjonale prosessen sakte. På delstatsnivå ser man derimot nytten av en helhetlig og økosystembasert tilnærming til havforvaltning, og utvikler derfor forvaltningsplaner både for enkeltstater og regioner.

Har skapt samarbeid

Vår forskning viser at selv om helhetlig havforvaltning ikke kan forventes å løse kompliserte prioriteringsspørsmål mellom vern og bruk, så har de norske og belgiske forvaltningsplanene lyktes i å skape aksept for helhetlig havforvaltning på tvers av ulike sektorer i samfunnet. Nøytrale møteplasser, konsensus-prosesser og klokt politisk lederskap har ført til at man har lyktes. Forvaltningsplanene har skapt et samarbeid som gir en forutsigbarhet som er viktig for å møte framtidens utfordringer, spesielt knyttet til klimaendringer. De ventede endringene som følge av den globale oppvarmingen vil påvirke økosystemer og all menneskelig aktivitet. Da trenger vi forvaltningsprosesser som er helhetlig og økosystembasert.

Kontaktpersoner

Erik Olsen
934 39 256