Hopp til hovedteksten
Kystfiske
Foto: Gunnar Sætra, Havforskningsinstituttet
Utskriftsvennlig versjon

Fjordlinjer er et viktig biologisk reguleringsverktøy for hele kysten

Kronikk i Fiskeribladet Fiskaren, 5. november 2014: Fjordlinjene, som beskytter fjordtorsken fra for høy beskatning, spiller en positiv rolle for flere bestander. Sild, kystbrisling, brosme, kveite og sei er blant bestandene som på ulikt vis drar fordel av beskyttelsen fra fjordlinjene.

For ti år siden ble det opprettet fjordlinjer som skal gi bedre vern av kysttorsken. Innføringen skjedde nord for 62°N. Fjordlinjene markerer grenser for hvor nært kysten fartøy over 15 meter kan fiske etter torsk. Det hører med til historien at Havforskningsinstituttet mente størrelsesgrensen burde settes til 11 meter for å få en raskere gjenoppbygging av kysttorsken, og da særlig fjordtorsken.

Bør styres av antall fartøy, fartøylengde, redskapsmengde og -størrelse

Havforskningsinstituttet ønsker først og fremst å gi høstingsråd i form av konkrete kvoter på de sårbare kyst- og fjordressursene, og overlate til forvaltning og næring å bestemme hvem og hvor mange som en totalkvote skal fordeles på. Inntil vi har kunnskap nok til å gjøre det, må vi regulere fiskeinnsatsen. Vi trenger å lære mer om effektivitetsforholdet mellom store og små båter og mellom flåtegruppene. I dagens situasjon er derfor fjordlinjene et hensiktsmessig reguleringsverktøy som bør vurderes innført også sør for 62°N.
Dersom flere effektive fartøyer med større maskinkraft og større redskap får fiske på ikke-kvotebelagte arter, kan det føre til en uønsket økning av fiskeinnsatsen i sårbare fjordområder. Instituttet foreslår derfor at adgangen til å fiske innenfor fjordlinjene styres av antall fartøy, lengden på fartøyet, redskapsmengde og -størrelse.

For bestander som lever både i fjord og hav

Fjordlinjene gjør nytte for flere bestander enn kysttorsken. De gjør forvalterne i stand til å tilpasse innsatsen i fisket på bestander som har egne populasjoner i fjordene og som vi ikke kjenner tilstanden til. For eksempel kan ikke kysttorsken (inkludert fjordtorsk og vandrende kysttorsk) skilles fra nordøstarktisk torsk i kvotetildelingene. Et vern av kysttorsken må derfor først og fremst bli en område- og perioderegulering, der fjordtorsken trenger et spesielt vern.
For sild, lange, brosme, blålange og vanlig uer skiller ikke dagens kvotesystem mellom store havressurser og mye mer begrensede og ukjente fjordpopulasjoner. Uten spesielle reguleringer for fjordene, så risikerer vi at disse fjordpopulasjonene fiskes helt ned. En fjordlinje blir derfor et nyttig verktøy for å kunne skille mellom ønsket fiskeinnsats i fjordene og områdene utenfor, hvor man oftest har mer kunnskap om ressursene.

For fjordbestander og småfisk

Med fjordlinjene kan vi lettere sette grenser for fiske på bestander som bare lever i fjordene samtidig som vi tilpasser innsatsen i fisket til ukjente populasjonsstørrelser. Nyere forskning viser at kystbrislingen i stor grad består av slike lokale fjordbestander. Siden vi enda ikke kan sette biologisk funderte kvoter på kystbrislingen, må denne ressursen forvaltes med innsatsregulerende tiltak.
Fjordlinjene kan også begrense beskatningen av småfisk som vokser opp i fjordene. Årlig deles det ut kvoter på seibestanden. Det er dokumentert at forekomstene av sei i fjordene, langs kysten og ute i havet er en og samme bestand. Dermed er størst mulig vern av yngel og ungfisk som vokser opp inne i fjordene og langs kysten den eneste biologiske grunnen for å ha ulik forvaltning og regulering av sei i fjordene, langs kysten og ute i havet. Dette kan også oppnås ved bruk av selektive redskaper.

Spørsmål om bifangst og kostnader

Selv om noen arter (for eksempel makrell) ikke trenger fjordlinjer for å forvaltes godt, så må forvaltningen vurdere risikoen for bifangst av andre arter, populasjoner og størrelsesgrupper uten fjordlinjene. Å overvåke fjordfiskeriene for uønsket bifangst er kostbart og ressurskrevende. Med fjordlinjer som bidrar til en fiskeinnsats som er tilpasset ressursene, reduserer vi disse kostnadene markant. Næringen selv har pekt på at bedre utnyttelse og forvaltning av ressursene i fjordøkosystemene på sikt fører til større verdiskapning.
Forvaltningen strever med å nå de målene som er satt for flere av de nevnte artene, og bør sørge for bedre samsvar mellom ressursgrunnlaget og fiskeinnsatsen i fjordene. Her kan helt sikkert Havforskningsinstituttet hjelpe til dersom det settes av ressurser til det.

 


 

Kontaktpersoner

Kjell Nedreaas
995 38 549