Hopp til hovedteksten
Hav m is.jpg
Utskriftsvennlig versjon

Fisk, fiske og fiskeriforvaltning i Polhavet

Kronikk i FiskeribladetFiskaren 07.03.14: Viktige fiskerier finner sted i havområdene rundt nordpolbassenget. Torskefisket i Barentshavet og pollockfisket i Beringhavet er blant de største i verden. Store fiskebestander trenger store beiteområder og varmere vannmasser har gjort det mulig for bl.a. lodde og torsk å bre seg langt mot nord. Dette har medført spekulasjoner om at kommersielt interessante fiskebestander kan bevege seg inn i selve Polhavet.

For at en fiskebestand skal bre seg til et nytt område må fisken finne mat, rett vanntemperatur, riktige bunnforhold og overkommelig avstand til gytefelt. Ut fra dette er det lite sannsynlig at bunnfisk som torsk og hyse vil spre seg innover dyphavet mot nord. Arter i de frie vannmassene, som polartorsk, kan gjøre det. Noen er bekymret for at fiskefartøyer fra fjernfiskeland skal starte et uregulert fiske i området utenfor 200-mils grensene i Polhavet. Deler av dette området har vært isfritt sommerstid de siste årene.

Fig_1_norsk.jpg
Polhavet ligger nord for landområdene i Arktis og omgis av kyststatene Norge, Russland, USA, Canada og Danmark/Grønland. Midt i Polhavet er et 2,8 millioner km2 havområde som er internasjonalt farvann. Dette er et dyphav som er dekket av is store deler av året.

Spekulasjoner om et eventuelt fiske utenfor 200-mils grensene i Polhavet har bragt diskusjoner om et mulig fiskeriregime her. De fem kyststatene har drøftet disse spørsmålene i noen år. Utgangspunktet har vært at det eksisterer et omfattende globalt avtaleverk for havene, også for områdene utenfor nasjonal jurisdiksjon. FN-avtalen om fiske av 1995 pålegger statene å samarbeide om forvaltningen utenfor 200-milssonene. I Nordatlanteren har en regionale ordninger for fiskeriforvaltning utenfor nasjonal jurisdiksjon, blant annet gjennom Den nordøstatlantiske fiskerikommisjonen. Denne har et mandat som strekker seg helt til Nordpolen.

Norge inviterte til et møte om disse spørsmålene på embetsnivå i Oslo i 2010. Her ba kyststatene forskningsmiljøene sine om å vurdere situasjonen. Et internasjonalt forskermøte året etter konkluderte at det ikke er sannsynlig at de kommersielle fiskebestandene vil spre seg inn i Polhavet i nær fremtid og at det trengs mer forskning for å vurdere dette grundigere. Et nytt møte mellom kyststatene i Washington DC i 2013 ba om ytterligere avklaringer fra forskerne. Dette møtet drøftet videre hvordan et eventuelt uregulert fiske i iPolhavet kan unngås.

Et nytt forskermøte fant sted i Tromsø i oktober 2013. Her vurderte man eksisterende overvåkning av de levende marine ressursene i Pohavet og tilstøtende havområder og ga anbefalinger om hvordan overvåkningen kan styrkes. På et møte i Nuuk 24-26 februar i år ble de fem kyststatene enige om en erklæring der de avstår fra å la sine fartøyer fiske i det internasjonale havområdet i Polhavet før det har en forvaltningsordning. Norge har allerede, siden 2007, et regelverk som hindrer fiske i slike områder med norske fartøyer. Dernest vil de fem landene fortsette det vitenskapelige samarbeidet om ressursforskning i Polhavet med blant annet et felles forsknings- og overvåkningsprogram. På et senere tidspunkt vil man inkludere flere land i en videre prosess.

Selv med en ytterligere reduksjon av havisen i Polhavet, vil nok mesteparten av et eventuelt, fremtidig fiske i Polhavet skje innenfor kyststatenes soner. De fem kyststatene er alle store fiskerinasjoner og har omfattende forvaltningsregimer for sine havområder. Der det er delte fiskebestander, er det allerede samarbeid om forvaltning av ressursene, som for eksempel i den norsk-russiske fiskerikommisjonen. Det prosessen mellom kyststatene beskrevet over har føyd til, er en forpliktelse fra de fem til å forhindre egne fartøy fra å engasjere seg i fiske i området utenfor nasjonal jurisdiksjon i Polhavet, økt satsing på forskning og overvåkning, samt en prosess for å involvere flere stater i dette.

Sett i et litt større perspektiv, er kanskje det viktigste med denne utviklingen at de fem kyststatene viser ovenfor seg selv og andre at ansvaret ved å være kyststat tas på alvor
og at man er i forkant av fremtidige utfordringer.