Hopp til hovedteksten
Vingesnegl
Foto: Jon Rønning
Utskriftsvennlig versjon

Skjellene dør på USAs vestkyst

Kronikk i Bergens Tidende 5. januar: Konsentrasjonen av CO2 i atmosfæren har økt lenge, og den vil fortsette å øke inntil forbruk av fossilt brensel reduseres betydelig, eller andre mildt sagt omfattende tiltak settes i verk på global skala. Dette temaet assosieres vanligvis med effekter på klima, men CO2 spiller også en sentral rolle i kontroll av havets surhetsgrad .

Tirsdag 27. november 2012 utstedte guvernøren i staten Washington på vestkysten av USA en lov som inneholder instruks om tiltak mot havforsuring (Executive order 12-07). Skjellnæringen rundt Seattle har opplevd katastrofale episoder med yngeldød de siste årene, og denne næringen er knyttet til ca. 3200 arbeidsplasser. En faglig komité har arbeidet med årsakene til dødeligheten i ti måneder, og klart knyttet den til havforsuring.

Binder tiltak til jussen

I pressemeldingen om loven uttaler guvernør Christine O. Gregoire kort og klart at havforsuring er forårsaket av utslippene av karbondioksid til atmosfæren, og instruerer administrasjonen til å arbeide for at de globale utslippene reduseres. Dette er antagelig internasjonalt det første tiltaket mot havforsuring som har fått en juridisk formulering. Det har i de senere år blitt satt i gang en serie forskningsprogrammer både i USA og i Europa, men staten Washington har nå satt i gang tiltak basert på denne forskningen. Årsaken til problemene i Washington er at dannelse av kalkskall er sterkt påvirket av sjøvannets pH. Kalkskall er svært vanlig blant marine dyr, eksempler fra fjæra er de velkjente skjell, snegler og rur. Der er også en rekke mindre kjente frittsvømmende dyr og planter som danner kalkskall for beskyttelse.

Får ikke dannet kalk

I nåtidens sjøvann krever dannelse av slike skall ikke bruk av energi, og strukturene er kjemisk stabile med mindre de synker til store havdyp, hvor de kan gå i oppløsning. Imidlertid er denne stabiliteten avhengig av at sjøvannet er overmettet med hensyn på kalkmineraler, og økning av CO2 i sjøvannet vil senke pH, og føre til at vannet blir undermettet. Da vil sjøvannet korrodere kalkmineraler, og biologisk dannelse av kalk vil kun være mulig ved bruk av metabolsk energi. I fremtidens havvann kan en rekke slike organismer simpelthen miste sitt livsgrunnlag. Velkjente skall dyr som blåskjell og østers vil kunne bli umulig å dyrke, og skjelldøden i Washington viser at dette problemet allerede forekommer. Dessuten vil store grupper av plankton i åpent hav påvirkes. Blant plankton finnes en lite kjent gruppe som kalles vingesnegler, eller også hvalåte på enkelte dialekter. Dette er frittsvømmende snegler som danner kalkskall og som er viktig føde for enkelte krepsdyr, fisk og sjøfugl. Det er påvist i forsøk at selv moderat havforsuring setter denne dyregruppen i fare.

Må overvåke

Havforskningsinstituttets viktigste oppgave er å gi forskningsbaserte råd om forvaltning av Norges marine ressurser til Fiskeri og kystdepartementet samt Fiskeridirektoratet. Havforsuring er en viktig prioritert oppgave. Havforsuring er en utfordring på to hovedområder som begge har krevet en betydelig opprusting både av personell og teknisk utstyr. Det er nødvendig å overvåke utviklingen av karbonatsystemet i våre havområder. Vi har behov for solid kunnskap om hvor fort prosessen med opptak av CO2 og forandring av pH foregår, slik at vi både kan konstruere prognoser og forberede eventuelle tiltak.

Systematisk overvåking ble startet i 2010 i regi av Klima og Forurensingsdirektoratet. Overvåking av havområdene nord for Svalbard i det sørøstlige Barentshavet startet i 2011 og er et samarbeid mellom Havforskningsinstituttet og Norsk Polarinstitutt.

Måler forsuring

Den andre utfordringen består i å utforske biologiske konsekvenser av de forventede forandringene i havets karbonatkjemi. Dette krever biologiske eksperimenter, og vi har bygget om laboratorier på to av våre forskningsstasjoner, slik at vi kan produsere sjøvann der CO2-innhold og pH tilsvarer verdier vi kan forvente de neste 100 år. Slike anlegg krever robust kontroll av sjøvannets egenskaper, og på forskningsstasjonen i Austevoll sør for Bergen har vi bygget opp et laboratorium der effekter av havforsuring på raudåte, krill, skjellarver og planteplankton blir undersøkt. Dette er små til mikroskopiske organismer som alle er essensielle i de marine næringskjedene. Næringskjedene er essensielle for havets økosystem, og ikke minst fiskeriene.

Anlegget på Austevoll har vært i drift i vel et år og en rekke prosjekter begynner å levere resultater, noen beroligende, men også andre som viser at fremtidens havforsuring kan bringe betydelige forandringer i havets økosystem.

Sårbar makrell

Havforskningsinstituttet har også en forskningsstasjon i Matre nord for Bergen. Denne stasjonen er konstruert for å utføre eksperimenter som krever store vannvolumer, og her kan man utføre forsøk med hele stimer av voksen fisk. En del av anlegget er bygget om for kontroll av CO2-innhold og pH i vannet. De første eksperimentene på effekter av havforsuring undersøker effekter av fremtidens sjøvann på makrell og  hummer. Makrellen er valgt fordi den er en aktiv fisk som har et meget høyt stoffskifte, noe  som kan gjøre den ekstra sårbar både for øket CO2 i vannet og pH-forandringer generelt.
Hummeren er egnet som modellorganisme for bunnlevende krepsdyr, og er også valgt fordi vi har teknikker for å holde den som husdyr i flere generasjoner, dette er teknikker som det tar lang tid å opparbeide.

Kjemien endres raskt

I forsuringsproblematikken er vi særlig opptatt av de tidlige stadier i livssyklus, det vil si en serie stadier fra larve til ung fullt utviklet hummer. I de tidlige stadiene er dyrene særlig sårbare for ugunstige forhold som lett fører til misdannelser. Havforsuring er vist å være ugunstig for disse sårbare stadiene. Det er foruroligende at havets karbonkjemi er i rask endring. Vi har satt oss i stand til å overvåke utviklingen og utforske biologiske konsekvenser som økende CO2 vil føre til. Det gjenstår å se når de lovgivende organer er villig til å lytte til forskningen, slik de nå har gjort i Washington.
 

Havforsuring

En tredjedel av karbondioksidmengdene som vi slipper ut i atmosfæren, har til nå blitt løst i havet.

Havet har derfor vært sett på som en pumpe som drenerer atmosfæren for CO2 og dermed forsinker global oppvarming.

Etter hvert som mengden CO2 øker, minsker havets evne til å ta opp CO2. Dette medfører at økte CO2-utslipp til atmosfæren får enda større innvirkning på jordas klimasystem.

Effektene av havforsuring har så vidt begynt å melde seg. Til å begynne med løses CO2 i overflaten og pH-verdien synker der. Deretter forplanter det seg nedover. Denne prosessen tar lang tid. Derfor kommer pH-verdien i havet til å fortsette å synke i mange tiår fremover.

Forsuringen gjør at kalk blir lettere oppløselig. Mange dyr i havet er avhengige av kalk, og de får problem når skall og skjelett ikke lenger fungerer optimalt.

 

Havforsuring

Kontaktpersoner

Melissa Chierici
900 54 479