Hopp til hovedteksten
Krillfangst
Utskriftsvennlig versjon

Krillioner i Sørishavet

Kronikk i Sunnmørsposten 9. januar 2013: Totalt veier krillen i Antarktis om lag det samme som hele jordens befolkning, og høstingspotensialet er betydelig. De siste årene har vi fisket en brøkdel av det som regnes som bærekraftig.

Av Olav Rune Godø og Bjørn Krafft, forskere på Havforskningsinstituttet og Kit M. Kovacs, forsker på Norsk Polarinstitutt

Nylig hadde TV2 krill i Antarktis på agendaen. I den medfølgende debatten ble det satt frem påstander som ikke medfører riktighet. Blant annet ble det hevdet at dagens fiske medfører en fare for økosystemet. Vi ønsker å supplere diskusjonen med fakta fra forskningen og noen perspektiver for framtiden.

Dyktige norske entreprenører

Krillen finnes rundt hele det antarktiske kontinentet, men fiskes bare i små mengder i noen få, begrensede områder. Den totale bestandsstørrelsen er ukjent, men i en liten del av utbredelsesområdet (ca. 15 prosent) måler vi rundt 100 millioner tonn. Det er god grunn til å tro at dette tallet må flerdobles for å få totalbestanden. Fangstene de siste 20 årene vært på vel 100 000 tonn (mindre enn en promille av bestanden) årlig. Norge er den største fangstnasjonen fulgt av Sør-Korea og Japan.
Mens krillfisket har stagnert internasjonalt, har norske selskaper gått inn med entusiasme og utviklet fangstteknologi, prosesseringsmetoder og markeder. Satsingen har vært kostbart, men har resultert i kostholdstilskudd, omega3-produkter, medisin og kosmetikk. Markedet er imidlertid begrenset og tillater bare en forsiktig ekspansjon. Restproduktene går til dyrefôr, for eksempel til fiskeoppdrett, men dette markedet er i seg selv lite regningssvarende og krever også produktutvikling.

Fisket er ansvarlig

Alt fiske i Antarktis reguleres av CCAMLR (Commission for the Conservation of Antarctic Marine Living Resources). I området der fisket foregår, er bestanden beregnet til vel 60 millioner tonn. Et konservativt anslag antyder at 10 prosent, det vil si ca. 6 millioner tonn krill, kan fiskes årlig uten at det vil medføre en stor risiko for krillbestanden. Dette er om lag 60 ganger mer enn det som faktisk blir fisket. Siden dagens fiske foregår i nærheten av øyer der pingviner og sel lever, er det satt en føre-var-kvote på 620 000 tonn som skal sørge for at fisket ikke konkurrer om føden med disse dyrene.
For å sikre dyrene ytterligere, stenges områder i nær tilknytting til kolonier av fugl og sel.  Videre er føre-var-kvoten fordelt på fire områder for å unngå konsentrasjon av fisket. Internasjonale uavhengige observatører er om bord under fisket for å se til at det går riktig for seg. De samler også inn biologisk materiale. Fiskerne er forpliktet til å rapportere dagsfangster jevnlig til CCAMLR. Når kvoten er nådd i ett område, stenges fisket der.

Ønsker større kvote

For å kunne øke fangsten utover føre-var-kvoten etterspør fiskerne et mer fleksibelt regime. Det er foreslått at de områdebegrensede fiskeriene åpnes og stenges på grunnlag av oppdatert informasjon om krillmengden og sårbarheten/beitemønsteret til pingvin og sel (for eksempel i hekkeperioden og kasteperioden). Hval beiter stort sett pelagisk og vil ikke i like stor grad påvirkes av et begrenset lokalt og kystnært fiskeri. For å oppnå et slikt fleksibelt forvaltningssystem trengs det mer informasjon.

Årlige norske undersøkelser

Siden 2010 har Norge gjennomført årlige undersøkelser i ett av de viktige fangstområdene i Sørishavet. Havforskningsinstituttet har hentet data fra et fartøy som næringen har stilt til disposisjon. Dette er helt avgjørende for gjennomslag i CCAMLR: Uten mer kunnskap og overvåkning vil det ikke bli noen utvidelse av krilluttaket. Kina (Yellow Sea Fisheries Research Institute) er med i de årlige krillundersøkelsene sammen med Havforskningsinstituttet. Storbritannia (British Antarctic Survey) er vår partner i et prosjekt sammen med Norsk Polarinstitutt. Vi ønsker å lære mer om fordeling og rekruttering av krill og å vurdere konkurranseforholdet mellom pingvinene og fisket. Bakteppet er at krillmengden i enkelte områder av Sørishavet kanskje er på vei ned. Det kan skyldes global oppvarming og redusert isdekke. Spesielt de yngre stadiene av krill er avhengige av isen for beskyttelse og for å finne næring om vinteren. I et lengre perspektiv er det ønskelig å sende norske ekspedisjoner med internasjonalt forskningsmannskap til området slik at vi kan bidra videre i den sårt tiltrengte kunnskapsinnhentingen.

Kunnskap og kompetanse, ikke tro og følelser

CCAMLR har laget er rammeverk for hvordan vern og rasjonell høsting av krill kan gå hånd i hånd. Det norske samspillet mellom forskning og næring lever opp til intensjonene til CCAMLR. Bare en slik strategi kan sikre et framtidig bærekraftig krillfiske, som balanserer fangstmengden og bestanden og tar nødvendige økologiske hensyn.