Hopp til hovedteksten
Baater og hav
Foto: Hector Peñja
Utskriftsvennlig versjon

Globalisering av havforvaltningen?

Kronikk i FiskeribladetFiskaren 16. august: Havrettsutviklingen frem til 1980-tallet vektla kyststatene rolle i forvaltningen av havene og ressursene der. De siste par tiårene har vi sett et økende antall globale initiativer som også skal bidra til dette. De er oftest forankret i FN-systemet, etablerer nye arenaer og beslutningsprosesser og involverer nye deltakere. Ut av dette kommer det nye normer og regler for hvordan de marine økosystemene og naturressursene der bør og skal forvaltes.

Innenfor FN-systemet har særorganisasjoner som Verdens matvareorganisasjon (FAO) og FN sitt miljøprogram (UNEP) lenge hatt definerte roller i forhold til den globale havforvaltningen. Av nyere dato er engasjementet fra FN sin Generalforsamling. I 1999 startet Generalforsamlingen med årlige, uformelle drøftelser for å forberede arbeidet med hav- og fiskeriresolusjonene som den vedtar hver høst. Drøftelsene tar opp tema som er sentrale i den internasjonale debatten om forvaltningen av havene. I år var det således havforsuring som sto på dagsordenen.

Et annet initiativ under Generalforsamlingen er “World Ocean Assessment” som skal foreta en omfattende vurdering av miljøtilstanden i verdenshavene. Her bidrar eksperter fra hele verden til en sammenstilling av eksisterende kunnskap, med sikte på en første rapport i 2015. Dette skal være en løpende prosess med regelmessig rapportering til Generalforsamlingen.

Generalforsamlingen har også vært åsted for en omfattende diskusjon om behovet for en egen, internasjonal avtale om bevaring av naturmangfold i områdene utenfor nasjonal jurisdiksjon. Under dette initiativet pågår det nå forhandlinger om hvilken retning det skal ta, med sikte på en avklaring i 2014.

I tillegg til dette har FNs Generalsekretær Ban Ki-moon tatt et eget initiativ om en “Oceans Compact” som også er ment å bidra til en bedre, global havforvaltning. Også Verdensbanken arbeder med et globalt havinitiativ, “Global Partnership for Oceans”.

Drivkreftene bak disse initiativene, som i sum bidrar til en globalisering av havforvaltningen, er sammensatte. Utgangspunktet er ofte behov for et globalt perspektiv på ulike miljøproblemer og fordelingsspørsmål. Opprettelsen av en egen arena for uformelle drøftelser før resolusjonsforhandlingene i Generalforsamlingen var således ment å opplyse spørsmål som kunne bli gjenstand for forhandlinger. En viktig drivkraft er også G77-landsgruppens (dvs utviklingslandene) vektlegging av Generalforsamlingen som førende for global normutvikling. Med sitt store flertall og stemmemakt ser G77 seg tjent med at spørsmål behandles her snarere enn f.eks. i regionale organisasjoner. Det er også en hel underskog av sivile organisasjoner (NGOer) som i stor grad lever av og for disse initiavene og er pådrivere for dem.

Dette fører med seg at det tidvis er overlappende problemstillinger mellom de ulike initiativene. Generalsekretærens “Oceans Compact” er et eksempel – det tar opp spørsmål som allerede er til behandling andre steder. Det kan også spørres om enkelte initiativer egentlig er nødvendige. Det er flere som setter spørsmålstegn ved behovet for en ny internasjonal avtale om bevaring av naturmangfold utenfor nasjonal jurisdiksjon og mener at eksisterende ordninger ivaretar dette hensynet.

Hva er så konsekvensene av denne utviklingen? Det overordnete er at det globale beslutningsnivået blir stadig viktigere i en løpende utvikling i regler og retningslinjer for hvordan havene og ressursene der skal forvaltes. Dette er viktig for kyststatene og regionale organisasjoner som har det konkrete forvaltningsansvaret. Eksempelvis har regionale fiskeriorganisasjoner vært gjenstand for vedvarende kritikk i ulike globale fora. For kyststatene innebærer utviklingen at det er viktigere enn noen gang å gjøre seg gjeldende i på de internasjonale arenaene der den globale havpolitikken fastlegges.