Hopp til hovedteksten
Karin Lagerqvist Moland
Karin Lagerqvist Moland var med på prøvefiske utenfor Askerøya i fjor høst.
Foto: Even Moland
Utskriftsvennlig versjon

Når livet i havet får være i fred

Kronikk i Agderposten 14.09.12: Såkalte marine bevaringsområder, der livet i havet får være i fred, begynner å bli vanlige mange steder. Vår del av verden henger litt etter, men langs Skagerrakkysten er det nå opprettet flere slike områder. Ved Havforskningsinstituttet i Flødevigen jobber vi tverrfaglig med spørsmål knyttet til slike områder.

I dette arbeidet har vi foreløpig brukt hummer som en modellart for å teste lokale effekter av vern, og for å lære om hvordan bevaringsområder bør utformes og plasseres.

Hva mener vi med et marint bevaringsområde?

Generelt vil et marint bevaringsområde innebære et geografisk avgrenset område som er regulert slik at det ikke forekommer noen former for fiske innenfor grensene (nullfiskeområde). Et bevaringsområde for hummer er et område hvor det ikke foregår fiske på hummer. I løpet av de siste tiårene har bevaringsområder blitt prøvd ut i stor og liten skala i en rekke land. Gode erfaringer har ført til at land som Australia, New Zealand og USA (California og Hawaii) har satt av store arealer for varig vern. Til tross for dette utgjør dagens bevaringsområder kun 0,1% av alle havområder.

Hvordan virker marine bevaringsområder?

Når fisk og skalldyr ikke blir fisket opp, vokser de seg gjerne store og gamle. I de fleste tilfeller blir det også flere individer over tid inne i slike områder. Resultater fra vitenskaplige undersøkelser i bevaringsområder er gode. En studie fra 2009 oppsummerte forskning utført i 124 marine bevaringsområder over hele verden. Den viste at den totale biomassen (vekten) økte med 446%, tettheten av vernede arter økte med 166%, størrelsen på vernede arter økte med 28% og artsmangfoldet økte med 21% innenfor bevaringsområdene. Dette er gjennomsnittstall og noen bevaringsområder hadde mindre effekt og noen større. Studier fra andre land har vist at bevaringsområder kan bidra til spredning av larver og voksne individer ut fra områdene, til fordel for fiskerier.

Bevaringsområder for hummer i Skagerrak.

Siden 2004 har Havforskningsinstituttet arbeidet med små (0,5 - 1 km2), eksperimentelle bevaringsområder for hummer langs Skagerrakkysten. Områdene ble etablert i 2006, mens prøvefisket i de planlagte områdene startet i 2004 for å få kunnskaper om «før»-situasjonen.

Fiske med faste redskaper er forbudt i bevaringsområdene (kun krok- og snørefiske tillatt) for å hindre at hummer blir tatt. Forskningen har vært tverrfaglig, og inkluderer alt fra spørreundersøkelser blant folk som har eiendom i nærheten av områdene til årlig prøvefiske innenfor og utenfor områdene. Etter seks år viser resultater fra prøvefisket en markant økning i forekomst av hummer inne i bevaringsområdene. I kontrollområdene, der fiske etter hummer er tillatt, har vi ikke sett den samme økningen. Gjennomsnittsstørrelsen på hummeren har også økt i bevaringsområdene.

Avanserte merker har gitt ny viten

I to av bevaringsområdene ble hummer påsatt merker som lagrer informasjon om dyp og temperatur. Denne studien viste at hummeren vandrer mellom forskjellige dyp gjennom året, og kunnskapen er relevant for utformingen av bevaringsområder. Områdene bør blant annet omfatte større dyp (30-50 m) siden det er sannsynlig at hummeren har behov for å gå dypere når temperaturen synker på grunnere vann. I en annen undersøkelse ble hummer utstyrt med akustiske sendere som gjorde det mulig å bestemme hummerens posisjon på bunnen. Denne studien viste at hummeren beveger seg i et relativt begrenset område i løpet av ett år.

Formen på hummerens leveområde ser ut til å være bestemt av hvordan de forskjellige habitattypene er fordelt på sjøbunnen. Denne kunnskapen er relevant for utformingen av fremtidige bevaringsområder. Dersom forvaltingsmålet er å utforme områder som gir økte fangster langs grensene, vil det være en fordel å la grensene krysse habitattyper som brukes av hummer. Dersom forvaltingsmålet er varig vern av en lokal bestand, kan det oppnås ved å sørge for at grensene inkluderer hele det foretrukne habitatet i et gitt område. Det er grunn til å anta at lignende forhold vil gjelde for andre arter med stedbunden adferd.

Lokale bestander og lokal bestandsstruktur

Viktige elementer i utformingen og plasseringen av marine bevaringsområder er kunnskapen om artenes spredningspotensial og i hvor stor grad larver blir holdt tilbake lokalt. Genetiske studier har vist at flere arter har lokal tilhørighet, gjerne i fjorder. Da bevaringsområdene for hummer ble planlagt og etablert var slike hensyn ikke tatt med i vurderingene. I eventuelle fremtidige prosesser vil det være viktig å ta i bruk den best tilgjengelige kunnskapen om larvetransport for sentrale arter langs kysten. Blant annet vil det være viktig å ikke legge bevaringsområder til soner som kun er mottakere av larver fra bestander tilhørende i andre områder. Identifisering av kildebestander, deres gyteområder og bevegelsesmønstre er derfor viktig kunnskap for en god plassering og utforming av marine bevaringsområder.