Hopp til hovedteksten
Fiskebat_i_Lofoten._nett.jpg
Norge er blant de landene i verden som har tjent mest på havrettsutviklingen de siste tiårene, skriver regiondirektør Alf Håkon Hoel i denne kronikken.
Foto: Gunnar Sætra
Utskriftsvennlig versjon

30 år med Havrettskonvensjonen

Kronikk i Fiskeribladet Fiskaren 23.11.12.: Den 10. desember er det 30 år siden Havrettskonvensjonen ble underskrevet, etter et tiårs forhandlinger om en global orden for havene. Hva er de viktigste utviklingstrekkene i havretten de 30 årene som har gått? Og hvordan har Norge vært berørt av dette?

En viktig milepæl ble passert i 1994, da konvensjonen trådte i kraft. Samme år ble det inngått en avtale om hvordan konvensjonens regler om dyphavsbunnen utenfor nasjonal jurisdiksjon skulle forstås. Denne avtalen skrinla en langvarig uenighet og mange land sluttet seg deretter til konvensjonen som i dag har 164 statsparter. Den eneste viktige ikke-part i konvensjonen er USA.

Samtidig med at konvensjonen trådte i kraft pågikk det forhandlinger om forsterkning reglene om forvaltning av fiskeressurser. Et av de store spørsmålene i havretten har vært hvordan en skal komme ulovlig fiske til livs, særlig på det åpne hav utenfor de økonomiske sonene.  FN-avtalen om fiske på det åpne hav var ferdig forhandlet i 1995 og trådte i kraft i 2001. Den gir utdypende, globale regler for fiskeriforvaltningen. Føre-var-tilnærmingen, styrking av regionale fiskeriorganisasjoner og bedre håndheving av regelverk er stikkord her.

Når det gjelder kontinentalsoklene, kan kyststatene etter visse geologiske kriterier fastsette yttergrenser som går lenger ut enn 200 nautiske mil. Dokumentasjon om dette skal fremlegges for kontinentalsokkelkommisjonen som er opprettet i konvensjonen. Etter å ha vurdert dokumentasjonen gir kommisjonen anbefalinger til kyststaten om hvor yttergrensene skal gå. Til nå er om lag 60 fremlegg avgitt til kommisjonen, som har behandlet om lag en tredel av disse.

Nok en institusjonell nyvinning i konvensjonen er Det internasjonale havrettstribunalet, som ble etablert i Hamburg i 1996. Tribunalets virksomhet kommer i tillegg til Den internasjonale domstolen i Haag. En tredje institusjonell nyetablering er Den internasjonale havbunnsmyndigheten. Den har ansvaret for mineralressursene på dyphavsbunnen utenfor områdene under nasjonal jurisdiksjon, som er menneskehetens felles arv.

I tillegg til nye avtaler og nye institusjoner har en også fått løpende prosesser for behandling av havrett og -politikk på globalt nivå. FNs Generalforsamling drøfter nå hver høst hav- og fiskerispørsmål og vedtar resolusjoner om dette. Den årlige havresolusjonen er et omfattende dokument (253 paragrafer i 2011) som angir verdenssamfunnets syn på hvordan havrett og -politikk skal utvikles videre.

Hva har denne utviklingen betydd for Norge? Norge er blant de landene i verden som har tjent mest på havrettsutviklingen de siste tiårene. En har fått råderett over store havråder med omfattende naturressurser. Etter avklaringen av grensen mot Russland i Barentshavet i 2010, dekker havområdene under norsk jurisdiksjon nå 2.031.734 km2.

Siden de fleste viktige fiskebestander i Norge er delt med andre land, er en tjent med en styrkning av det globale regimet for forvaltning av levende marine ressurser. En har fått strengere prinsipper for ressursforvaltningen og ordninger som gir mer effektiv håndheving av reglene, blant annet gjennom en havnestatsavtale forhandlet i regi av FN sin matvareorganisasjon FAO. Og en har fått flere nye bilaterale og regionale organisasjoner og arrangementer og en oppgradering av eksisterende slike, som Den nordøstatlantiske fiskerikommisjon.

Norge har også nytt godt av arbeidet i FNs kontinentalsokkelkommisjon. Geologisk materiale som viser at den norske kontinentalsokkelen strekker seg utover 200 nautiske mil i tre områder (Norskehavet, Barentshavet og nord for Svalbard) ble fremlagt i 2006. I april 2009 anbefalte sokkelkommisjonen yttergrensene for norsk kontinentalsokkel i disse områdene.