Hopp til hovedteksten
Ekkogram ”Komsomolets”
Havforskningsinstituttet overvåker nivåene av radioaktiv forurensing i sjøvann og fisk. Blant annet blir det tatt prøver av sediment og bunnvann rundt ubåtvraket av "Komsomolets". Bildet viser et ekkogram av vraket.  
Utskriftsvennlig versjon

Vi må overvåke livet i havet

Kronikk i Bergens Tidende 22. mars 2011: Den dramatiske situasjonen ved kjernekraftverk i Japan aktualiserer radioaktiv forurensning i norsk fisk og sjømat: Hvilke nivåer finner vi i dag? Hvordan har disse endret seg i løpet av de siste 50 årene? Vil nivåene endre seg som følge av utslippene i Japan?

Etter Tsjernobyl-ulykken satt norske myndigheter tiltaksgrenser for innhold av radioaktiv forurensning i matvarer i Norge. Det ble den gangen satt en grense på 600 Bq/kg fersk vekt for fisk og sjømat. Det er aldri målt verdier som har vært i nærheten av denne grensen, verken etter prøvesprengningene på 1960-tallet eller i nyere tid. De ansvarlige myndigheter har vurdert at radioaktiv forurensning i fisk og sjømat har hatt minimal helsemessig betydning.

Lang halveringstid

En rekke forskjellige radionuklider slippes nå ut fra reaktorene i Japan, og sammensetningen er ikke fullt ut kjent. Vi vet imidlertid at ved slike ulykker vil cesium-137 (Cs-137) være en av de viktigste radionuklidene på grunn av den relativt lange halveringstiden (ca. 30 år). Videre er Cs-137 mobil, og kan transporteres over lange avstander. Cesium er et alkaliemetall og en kjemisk analog til kalium. Det vil si at den tas opp i og skilles ut fra levende organismer på liknende vis som kalium. I fisk og sjømat finner vi Cs-137 bundet i muskelvev.

Transport i luften

Cesium-137 vil transporteres fra Japan til Norge via atmosfæren og via havstrømmer. Transport i atmosfæren vil skje langt raskere enn transport med havstrømmene, og er avhengig av vær og vind. I følge Statens strålevern kan det hende vi vil være i stand til å måle spor av lufttransportert radioaktiv forurensning fra Japan, men på grunn av de store avstandene er det svært lite sannsynlig at dette vil ha helsemessige eller miljømessige konsekvenser. Det er også svært lite sannsynlig at dette har noen innvirkning på kvaliteten til norsk fisk og sjømat.

Vei og tid for havstrømmer

Ekvator utgjør en barriere for havstrømmene. Den viktigste transportveien fra det nordlige Stillehavet til den nordlige Atlanteren går derfor gjennom en begrenset passasje i Beringstredet, via Polhavet og ut med Øst-Grønlandsstrømmen. Får å nå våre havområder må vannet enten resirkulere nord for Island eller mer sannsynlig via Danmarkstredet mellom Grønland og Island og videre i den subpolare gyren tilbake til Norskehavet. Blant annet fra et uhell der 28800 plastleketøy havnet i Stillehavet i 1992 vet vi at denne transportruten er mulig. Transporttiden er på 15 år og mer. Til sammenligning tok det omtrent 2,5 år fra Sellafield økte sine utslipp av technetium-99 (Tc-99) til vi målte forhøyete nivåer utenfor vestlandskysten. Vi vet også at utslipp blir sterkt fortynnet under slik langtransport. Gitt den lange transporttiden fra Japan til Norge vil en eventuell forurensning derfra være fortynnet til nivåer som knapt kan påvises i norsk fisk og sjømat når den når norske havområder.

Kjernefysiske prøvesprengninger

Kjernefysiske prøvesprengninger på 1950- og 1960-tallet førte til ”jevnlige” utslipp av store mengder radioaktiv forurensning. På begynnelsen av 1960-tallet bygget Norge opp kompetanse og overvåking på dette fagområdet, og Havforskningsinstituttet gjennomførte blant annet overvåking av radioaktiv forurensning i forskjellige fiskeslag i Barentshavet. Resultater fra overvåkingen viste at nivåene økte tidlig på 1960-tallet. I denne perioden vet vi at det foregikk mange prøvesprengninger på Novaja Semlja. Videre viser resultatene at nivåene avtok relativt raskt utover på 1960-tallet som følge av avtagende atmosfærisk nedfall, biologisk eliminasjon og korte halveringstider til noen av de radioaktive stoffene. Det høyeste nivået av radioaktiv forurensning som ble målt i fisk i Barentshavet på 1960-tallet var 90 Bq/kg fersk vekt. Overvåkingen av radioaktiv forurensning i fisk og andre marine arter ble avsluttet mot slutten av 1960-tallet, da forurensningen ikke lenger ble sett på som noe problem.

Tsjernobyl-ulykken

Tsjernobyl-ulykken inntraff i april 1986 og medførte nedfall av radioaktiv forurensning over relativt store områder i Midt-Norge. Også Østersjøen og landområdene rundt mottok mye nedfall.  Det var en generell mangel på kunnskap innen fagområdet, og det var få institusjoner som hadde tilgjengelige måleinstrumenter. Blant annet som følge av Tsjernobyl-ulykken ble det bygget opp kompetanse på området igjen på slutten av 1980-tallet og begynnelsen av 1990-tallet. I dag deltar Havforskningsinstituttet i det nasjonale overvåkingsprogrammet RAME (Radioactivity in the Marine Environment), som koordineres av Statens strålevern.

Svært lave nivåer i norsk sjømat

Siden begynnelsen av 1990-tallet har vi gjennomført en regelmessig overvåking av radioaktiv forurensning i norsk fisk og sjømat. Målingene viser at nivåene av Cs-137 i torsk i Barentshavet har sunket jevnt fra 0,5-1 Bq/kg fersk vekt på begynnelsen av 1990-tallet til dagens nivåer på 0,1-0,2 Bq/kg fersk vekt. Dette er svært lave nivåer. Målingene vi gjør i dag er ikke direkte sammenlignbare med målingene fra 1960-tallet, men vi kan med stor sikkerhet si at konsentrasjonene i fisk er mye lavere i dag enn den gangen.

Nivåene av radioaktiv forurensning i ferskvannsfisk har vært mye høyere enn det som er funnet i saltvannsfisk. I ørret fra Høysjøen i Verdal i Nord-Trøndelag ble det for eksempel funnet opp mot 10 000 Bq/kg fersk vekt etter Tsjernobyl-ulykken (Statens strålevern). Grunnen til at nivåene i sjøvann er mye lavere er at alle saltene i havet ”sperrer for” opptaket av radionuklider i marine organismer, og i tillegg blir forurensningen fortynnet av de enorme vannmassene.

Nedgang i alle havområder

Mesteparten av den radioaktive forurensningen i fisk i Barentshavet og til dels Norskehavet i dag stammer fra prøvesprengningene. I Nordsjøen og Kattegat gir utslipp fra Sellafield og La Hague og utstrømmende Østersjøvann inneholdende Cs-137 fra Tsjernobyl-ulykken et ekstra forurensningsbidrag. Dette gjenspeiles i noe høyere nivåer av Cs-137 i fisk i Nordsjøen sammenlignet med nivåene i Barentshavet og Norskehavet. Nivåene i forskjellige fiskeslag i Nordsjøen i 2008 oversteg imidlertid ikke 0,4 Bq/kg fersk vekt. Til sammenligning måles det i dag nivåer av Cs-137 på opp til 10 Bq/kg fersk vekt i Østersjøen (Helcom).

Dersom vi ser bort fra Tc-99-forurensningen fra Sellafield, har det også vært en generell nedgang i nivåene av radioaktiv forurensning i Nordsjøen og Kattegat de to siste tiårene. Dette skyldes reduksjon i utslipp fra Sellafield og La Hague, fortynning i vannmassene og nedbrytning av radioaktive stoffer over tid.

Viktig med overvåkning

Det satses på kjernekraft som CO2-fri energikilde over hele verden. Russland forventes å ha det første flytende kjernekraftverket ferdig i løpet av 2012 og det eksisterer planer om bygging/opprustning av russiske reaktordrevne fartøyer. Klimaendringer kan føre til en åpning av nordøstpassasjen, noe som kan åpne for transport av kjernefysisk brensel med sjøveien fra Asia til Europa langs norskekysten.

Selv om risikoen for uhellsutslipp er svært lav viser hendelsene i Japan at utslipp kan få svært alvorlige konsekvenser i områdene rundt utslippene når de først skjer.

Norge er en viktig fiskerinasjon og fiskeri- og havbruksnæringen er en av våre fremste eksportnæringer. Dokumentasjon på at norsk fisk og sjømat er fanget i et rent hav er svært viktig både for det norske og utenlandske markedet. Derfor er en regelmessig overvåking nødvendig.