Hopp til hovedteksten
DSC_0235.JPG
Foto: Kjartan Mæstad
Utskriftsvennlig versjon

Slutt på harmonien til havs

Kronikk i Morgenbladet 15.07.2011: Økte motsetninger mellom nord og sør viser seg også i havområdene.

FN, New York, juni 2011: Aldri før har havspørsmålene hatt så mye oppmerksomhet i FN-systemet. I løpet av noen uker i juni var det drøftelser om bevaring av biologisk mangfold på det åpne hav, forberedelser til høstens forhandlinger i Generalforsamlingen om hav- og fiskeriresolusjoner og forhandlinger om fasong og innhold i en global kartlegging av miljøtilstanden i verdenshavene i FN-regi. Det globale havregimet er således i stadig utvikling. Samtidig er det politiske klimaet rundt temaet dårligere enn noen gang.

 Med ikrafttredelsen av FNs havrettskonvensjon i 1994 mente mange at en hadde nådd «historiens slutt» i internasjonal havpolitikk. Konvensjonen, havenes internasjonale grunnlov, har en nesten universell oppslutning med 162 parter, riktignok med USA som et påtakelig unntak. Den fastslår hvordan havområder skal deles, hvordan naturressurser og miljø skal forvaltes og fordeles og hvilke prinsipper som gjelder for aktiviteter som skipsfart, fiske og forskning.

Et sentralt element er at kyststatene får suvene rettigheter over naturressursene i kontinentalsoklene og i vannmassene ut til 370 km fra land. Konvensjonen er supplert med en rekke avtaler og ordninger som i sum utgjør en global orden for forvaltning av havene.
 
Etableringen av det globale havregimet skapte nye ansvarsområder for FN og nye internasjonale arenaer for å utvikle denne globale ordenen for havforvaltning videre. De havpolitiske prosessene i FN-systemet var lenge omgitt av en relativ harmoni, preget av vissheten om at her var et globalt rammeverk på plass. Men de senere årene har en opplevd en økende konflikt om veien videre.

Det er tre stridstemaer som ligger under, og som møtene i FN i New York i juni viste, trer mer og mer tydelig frem:
 
For det første er spenningen mellom nord og sør økende, på samme måte som i FN-systemet generelt og i verdenspolitikken forøvrig. G77-landsgruppen, koalisjonen av utviklingsland som nå utgjør 131 land, har mer og mer inntatt en konfronterende holdning og ønsker å dreie oppmerksomheten mot utviklings- og fordelingsspørsmål. Og særlig latinamerikanske land fører an. Eksempelvis er verdifordeling i forbindelse med bioprospektering, altså leting etter verdifulle marine organismer, et viktig tema for G77-landsgruppen i de pågående drøftelsene om forvaltning av marint biologisk mangfold.
 
En annen konfliktdimensjon dreier seg om forholdet mellom bruk og vern. Generelt har utviklingen av det globale havregimet de siste par tiårene vektlagt bevaring av det marine miljøet. Generalforsamlingens årlige hav- og fiskeriresolusjoner berører et bredt spekter av problemstillinger i forbindelse med forvaltningen av havene. I arbeidet med disse er det mange aktører som ønsker et sterkere vern av marine økosystemer, blant annet gjennom å forby bruk av fiskeredskap som berører havbunnen og ved å etablere flere marine verneområder. Andre igjen mener at bevaringshensynene må balanseres mot behovet for utnyttelse av marine ressurser til mat og energi.
 
For det tredje går det et skille mellom dem som mener at det eksisterende havrettslige rammeverket i hovedsak fanger opp utfordringene en står overfor i forvaltningen av havene og dem som mener at nye rettslige instrumenter er nødvendige for å møte fremtiden.

Den første gruppen mener at hovedutfordringen er å rette opp manglende gjennomføring av eksisterende internasjonale avtaler. Ved å iverksette og etterleve internasjonale kjøreregler på nasjonalt nivå mer effektivt enn i dag, og ved å målrette tiltak i regi av FNs særorganisasjoner, vil det være mulig å møte utfordringene vi ser for oss i dag.

I den siste leiren, som ønsker stadig nye avtaler, finner vi både miljøinteressene og stadig oftere utviklingsland. Mens dette for miljøinteressene handler om mer vern av natur, er hovedsaken for G77 å påvirke utviklingen av det globale havregimet i en retning som er mer fordelaktig for landene i sør.
 
Disse tre konflikttemaene gjør det i økende grad vanskelig å nå frem til globale løsninger på viktige spørsmål som hvordan en skal få bukt med ulovlig fiske, redusere forurensing og å møte de utfordringene klimaendringer skaper for havene. I noen grad går konfliktlinjene parallelt med hverandre, som når nord-sør-konflikten faller sammen med motsetningene mellom dem som mener det eksisterende regimet er tilstrekkelig og dem som ønsker nye avtaler.

Situasjonen for havspørsmålene i FN-systemet - sett som en modell for global problemløsning - ligner dermed mer og mer på den en har innenfor de globale regimene for klima og handel. Der har som kjent forhandlingene om hvordan disse skal videreutvikles for å møte fremtidige utfordringer, gått i vranglås.

Av: Alf Håkon Hoel