Hopp til hovedteksten
Rio + 20
Utskriftsvennlig versjon

Rio + 20

Kronikk i Nordlys 12.07.2011. Miljøtoppmøtene i 1992 og 2002 satte bærekraftig utvikling på den internasjonale dagsordenen. Rio + 20 møtet neste år skal gjøre opp status.

Verdenskonferansene om miljø og utvikling i Rio de Janeiro (1992) og i Johannesburg (2002) samlet den globale eliten av regjeringssjefer, miljøpolitikere, miljøorganisasjoner og media. Konferansene satte ambisiøse mål for miljøpolitikken. Et sentralt spørsmål for neste års toppmøte - “Rio + 20” - er derfor: hva har en oppnådd i det globale miljøarbeidet?

Fra Rio til Johannesburg til Rio

Miljøtoppmøtet i Rio de Janeiro var en skjellsettende begivenhet i internasjonal miljøpolitikk. Det var foranlediget av Brundtlandkommisjonens rapport som gjorde uttrykket “bærekraftig utvikling”  - at vår bruk av miljøet ikke skal forringe fremtidige generasjoners muligheter - til en del av det politiske vokabular.

Konferansen vedtok globale avtaler for klima og biologisk mangfold og en erklæring som fastslo internasjonale prinsipper for god miljøpolitikk. En global handlingsplan for miljø og utvikling (“Agenda 21”) ble også vedtatt. Forhandlinger om en global fiskeriavtale ble foreslått igangsatt.

Verdenskonferansen for bærekraftig utvikling i Johannesburg var orientert mot gjennomføring av miljømålene. Hovedresultatet her var en Handlingsplan for det globale miljø, med tidsfrister for når ulike globale miljømål skal nås. Eksempelvis, når det gjelder hav, skal bl.a. alle fiskebestander være bærekraftig forvaltet innen 2015 og en økosystembasert forvaltning være på plass innen 2010.

Resultater

Det viktigste resultatet av disse miljøtoppmøtene er et omfattende internasjonalt institusjonelt rammeverk på en rekke områder som klima, biologisk mangfold, havforvaltning, med mer. Klimakonvensjonen som ble vedtatt i 1992, er videre utviklet med en protokoll med utslippsmål og tidsfrister for industrialiserte land. Det globale fiskeriregimet er videreutviklet med en avtaler som gir mer styringskraft.

Det er en rekke løpende prosesser som skal følge opp avtaler, erkæringer og tematikk fra miljøtoppmøtene. I FN er det en Bærekraftskommisjon med årlige møter. Generalforsamlingen vedtar årlig  hav- og fiskeriresolusjoner. I FN-regi er en også i ferd med å sette igang en løpende overvåking av miljøtilstanden i verdenshavene. I tillegg har flere av FN sine særorganisasjoner, som Verdens matvareorganisasjon FAO, kontinuerlig arbeid på dette området.

Manglende iverksetting

Mens det viktigste resultatet av tidligere toppmøter er et internasjonalt, institusjonelt rammeverk for miløpolitikk, er den største svakheten manglende iverksetting av de globale kjørereglene på nasjonalt nivå.

En viktig grunn til manglende iverksetting er at mange land mangler både vitenskapelig kunnskapsgrunnlag for handling og nasjonale institusjoner og regelverk: kort sagt det som skal til for å drive en bærekraftig bruk av miljøet.

En annen grunn er at miljøpolitikk koster. Begrensninger på bruk av miljøet innebærer i mange tilfelle redusert økonomisk aktivitet. Dette skaper vanskelige politiske valg mellom miljøvern og økonomisk utvikling.

En tredje årsak til manglende gjennomføring av internasjonale miljømål er det internasjonale miljøforhandlingsbyråkratiet. Her er oppmerksomheten ofte rettet mot forhandling av nye avtaler, snarere enn iverksetting av de eksisterende. Det er morsommere å forhandle nye avtaler (ofte på eksotiske steder) enn å streve med forskrifter og reguleringer hjemme.

Det er store variasjoner i hvordan landene makter å følge opp de internasjonale miljøforpliktelsene. Bildet er ikke svart - hvitt. Det finnes også gode eksempler på effektiv oppfølging av miljømålene, som f.eks. i forvaltningen av levende marine ressurser i Norge, eller klimapolitikk i EU.

Mot Rio + 20

Rio + 20 skal gjøre opp status for internasjonalt miljøarbeid og se fremover mot nye utfordringer. Den globale finanskrisen og uro i Midt-Østen har bragt miljø- og utviklingsspørsmål stadig lavere på den internasjonale politiske dagsordenen. Revitalisering av global miljø- og utviklingspolitikk står derfor også sentralt.

Men Rio + 20 konferansen har ikke det samme idémessige fokus som Verdenskonferansen for miljø og utvikling for 20 år siden. Det er ingen Brundtlandkommisjon som gir innhold og retning til møtet. En viktig endring fra de tidligere toppmøtene er også økende avstand mellom nord og sør når det gjelder begrepet “bærekraftig utvikling.” Mens en i nord har vektlagt vern av natur, fremhever landene i sør økonomisk utvikling og utjevning av sosiale forskjeller. Samtidig spiller land som Brasil, India og Kina nå i elitedivisjonen i internasjonal politikk og kan langt på vei diktere betingelsene i internasjonale forhandlinger.

Et stalltips for utfallet av Rio + 20 møtet er derfor at utviklingsdimensjonen kommer til å bli sterkere vektlagt enn i tidligere toppmøter, og at vestlige land må ta mer av regningen.