Hopp til hovedteksten
Hav m is.jpg
Utskriftsvennlig versjon

Suksessforvaltning i nord

Kronikk i Nordlys - 21.05.2010: Norge og Russland har siden midten av 1970-tallet utviklet et forvaltningsregime for de felles fiskeressursene i Barentshavet. I motsetning til hva situasjonen er mange andre steder, er de store kommersielle bestandene i nord i god forfatning.

Av Alf Håkon Hoel

Fiskerikommisjonen

En felles norsk-russisk fiskerikommisjon står sentralt i forvaltningen av fellesbestandene i Barentshavet. Kommisjonen har en turbulent historie. I tidlige år var norsk overfiske av kvotene et tema. Det siste 10-året har russisk overfiske vært i søkelyset. Men samtidig har en maktet å utvikle samarbeidet. Blant annet er relativt strenge høstingsregler innført, håndhevingen av regelverket har blitt strengere og overfisket ser nå ut til å være kraftig redusert.

Torsk, hyse, lodde og blåkveite er delte bestander som de to landene forvalter i fellesskap. I tillegg byttes det kvoter på en rekke andre bestander. Bestanden av norsk vårgytende sild ¿ en av verdens største fiskebestander ¿ forvaltes i hovedsak gjennom et samarbeid mellom berørte kyststater. Disse fiskeriene representerer store verdier ¿ ti-talls milliarder kroner årlig. Forskjellen på god og dårlig forvaltning har store økonomiske konsekvenser. Det er derfor interessant å se på hva det er som gjør at dette regimet fungerer.

Forskning

Samarbeidet mellom norske og russiske forskningsinstitusjoner, først og fremst Havforskningsinstituttet i Norge og søsterinstitusjonen PINRO i Russland, er én viktig faktor. Dette er utviklet gjennom mer enn 50 år og omfatter et omfattende arbeid med felles tokt for datainnsamling, utvikling av analysemodeller, mm. Samarbeidet gjør at forskerne utvikler en felles problemforståelse, noe som er viktig både for at fiskerikommisjonen skal komme til enighet og for den løpende utviklingen av regimet.

Avtaler

Et annet forhold er at samarbeidet er basert på et sett av avtaler som angir hva det skal samarbeides om og hvordan. En avtale fra 1975 oppretter Fiskerikommisjonen, en avtale fra 1976 legger til rette for utveksling av gjensidige fiskerettigheter og Gråsoneavtalen fra 1978 klargjør hvem som skal håndheve fiskerireguleringene overfor hvem. (Med en endelig grense i Barentshavet faller behovet for sistnevnte bort.) Disse avtalene følges opp gjennom årlige forhandlinger. Disse resulterer i protokoller som angir totalkvoter og andre forvaltningstiltak for det påfølgende året.

En internasjonal orden

Et tredje moment er at samarbeidet er innleiret i overordnede internasjonale avtaler og arrangementer. Det sentrale her er havrettskonvensjonen fra 1982. Den angir prinsipper for hvordan havene og ressursene skal deles og forvaltes. Ytterligere utvikling av slike prinsipper er gjort gjennom senere avtaler, senest med en Havnestatsavtale av 2009 som skjerper kontrollen med at fiskerireguleringer etterleves. Forskningssamarbeidet skjer også gjennom Det internasjonale rådet for havforskning (ICES). Det er ICES som gir vitenskapelige råd om forvaltningen til Fiskerikommisjonen, basert på norske og russiske forskere sitt arbeid.

Et eget saksfelt

Fiskerisamarbeidet har levd sitt eget liv. På 1970- og 80-tallet var det sikkerhetspolitiske spenningsnivået mellom øst og vest høyt. Grensen i Barentshavet har vært uløst inntil det siste. På Svalbard har Norge og Russland vært uenige bl.a. om miljøvern og infrastruktur. Disse spørsmålene har berørt fiskeriforvaltningen i liten grad. Sovjet-unionen protesterte på opprettelsen av en Fiskevernsone rundt Svalbard i 1978. I praksis har imidlertid både Russland og andre akseptert den norske myndighetsutøvelsen i Fiskevernsonen, blant annet fordi de ser seg tjent med at Norge opprettholder orden på fiskefeltene.

Tid

Også tid er en faktor her. Etter hvert som samarbeidet har utviklet seg, har en på begge sider blitt seg bevisst den gjensidige avhengigheten de to landene har i forvaltningen av de levende marine ressursene i Barentshavet. Over tid har også forståelsen av hvilke utfordringer en står ovenfor i ressursforvaltningen blitt mer sammenfallende. Dette har resultert i vedtak av høstingsregler, styrket samarbeid om kontroll og bedre oppfølging på nasjonalt nivå.

Nye utfordringer

Nye utfordringer venter. En har ingen erfaring med situasjonen nå, med alle sentrale bestander på høyt nivå samtidig. Hva skal til for å vedlikeholde dette? Et viktig grep i denne sammenheng er utviklingen mot en økosystembasert fiskeriforvaltning. Dette betyr på den ene side at en forsøker å ta hensyn til hvordan ytre faktorer som endringer i klima påvirker fiskeriene. Hvordan ulike arter påvirker hverandre er også sentralt. På den annen side forsøker en å begrense påvirkningen som fisket har på økosystemet.

Den viktigste enkeltfaktoren for å fremme utviklingen i denne retningen er mer forskning omkring marine økosystemer og fiskeriene. Både Russland og andre har akseptert den norske myndighetsutøvelsen i Fiskevernsonen, blant annet fordi de ser seg tjent med at Norge opprettholder orden på fiskefeltene.
 

Fakta om Barentshavet

Størrelse: 1,4 millioner km2  (ca. 4 ganger så stort som Norge)
Dyp: Gjennomsnittlig dyp er 230 meter, største dyp er 500 meter
Fiskerier: Bunnfisk som torsk, hyse, blåkveite, gapeflyndre og uer. I tillegg lodde, reke, vågehval og grønlandssel

Spesielle forhold:

  • Store, årlige variasjoner mht. temperaturforhold og isdekke
  • Sokkelhav - del av kontinentalsokkelen rundt Polhavet
  • En av de største sjøfuglkonsentasjonene i verden; 20 millioner individer fordelt på nær 40 arter

Forvaltningen av de levende marine ressurser i Barentshavet skjer mellom Norge og Russland i fellesskap.
Russisk navn: Barentsevo More
 

Barentshavet