Hopp til hovedteksten
Oppdrettsanlegg
Utskriftsvennlig versjon

Plantegift mot lakselus

Kronikk i Nationen 17.mars 2010. I en kronikk i Nationen 3. mars omtaler Frode Strønen bruk av lusemidlene diflubenzuron og teflubenzuron i lakseoppdrett i relasjon til miljøeffekter og matsikkerhet.

Av Ole B. Samuelsen

Strønen refererer til en hemmeligstemplet rapport fra Klima og Forurensingsdirektoratet (KLIF) der en konstaterer effekt både på bunndyrsfaunaen og hummerlarver ved bruk av teflubenzuron. Rapporten er ikke tilgjengelig og det er derfor vanskelig å vurdere innholdet. Men Strønen har rett i at det i høy grad er betenkelig dersom dødelighet av hummerlarver kan påvises 100 m fra anlegget som en direkte årsak til bruk av teflubenzuron.

Det hadde vært interessant å se protokollen fra det studiet. Kanskje ville det være en ide å vurdere forbud i hummerens gyteperiode ved eventuelt fremtidig bruk. Når det gjelder større hummer ligger dagens oppdrettsanlegg som regel i områder med så store dyp at effekten på disse sannsynlig vil være liten. I KLIF-rapporten skal det også være konstatert påvirkning av bunndyrsfaunaen. I en miljøvurdering av teflubenzuron gjort av Scottish Environment Protection Agency (SEPA) påvises også en viss påvirkning av bunnfauna i området rundt anlegget, begrenset til ca 50 m, etter bruk av teflubenzuron men at nøkkelartene for omsetning av sedimentet ikke ble påvirket. I en miljøvurdering gjort av NIVA som omhandler det liknende stoffet diflubenzuron, ble det derimot konkludert at effekten på bløtbunnsfaunaen var liten. Påstanden om at teflubenzuron kan akkumuleres i næringskjeden er ikke riktig, dette er et legemiddel som har gjennomgått en streng vurdering blant annet der utskillingshastigheten fra for eksempel fisk er undersøkt. Et stoff som bioakkumulerer oppkonsentreres i hvert ledd i næringskjeden på grunn av en særdeles langsom eller ingen eliminasjon fra organismen.

Det er riktig at både diflubenzuron og teflubenzuron vil kunne detekteres i sedimentet i forholdsvis lang tid etter en medisinering. Ifølge SEPA-rapporten er halveringstiden, den tiden det tar for å redusere mengden til det halve, også avhengig av hvilke type sediment det er på stedet. Det har også betydning om sedimentene er rikt på oksygen eller ikke, da det er kortere halveringstiden i oksygenrike sedimenter sammenlignet med sedimenter uten oksygen. Det er derfor mulig at lokale forhold vil spille inn og det kan være vanskelig å generalisere.  Når det gjelder vannprøvene som nevnes i kronikken, er det ikke kjennskap til noen overvåkningsprogram for slike prøver i regi av Mattilsynet.

Kronikken berører også matsikkerhet i forbindelse med villfisk og andre organismer. Blåskjell som ble satt ut i og omkring et anlegg under medisinering med diflubenzuron hadde bare tatt opp små mengder der høyeste konsentrasjon var 0.08 mg/kg. Høyeste konsentrasjon i krabber som ble fanget under det samme anlegget var 0.45 mg/kg. En har lite opplysninger om hvilke konsentrasjoner som finnes i kreps og reker. En vet ikke om kreps inneholder legemidlet, ei heller om oppdrettssediment og spillfór er en foretrukket diett for krepsen. En vet derimot at reker spiser organisk avfall fra anleggene. Siden disse stoffene påvirker skallskifteprosessen, vil voksne individer med lang tid mellom hvert skallskifte påvirkes i mindre grad enn individer i en sterkere vekstfase.

The Veterinary Medicines Evaluation Unit av The European Agency for the Evaluation of Medical Products (EMEA) har vurdert medikamentene i forhold til helserisiko ved inntak av produkter som inneholder disse medikamentene. EMEA har  satt en ADI-verdi på 0.02 mg/kg kroppsvekt for diflubenzuron og tilsvarende 0.01 mg/kg kroppsvekt for teflubenzuron. ADI står for Accepted Daily Intake og er den mengde av et stoff en person kan innta daglig uten skadelig effekt. Det betyr at en person på 70 kg daglig kan konsumere 0.7 og 1.4 mg av henholdsvis teflubenzuron og diflubenzuron uten negative virkninger. Når det gjelder hvor mye av legemidlene som en kan finne i villfisk har en lite data tilgjengelig. I en undersøkelse gjort av Havforskningsinstituttet i 1999 ble det funnet svært små konsentrasjoner av diflubenzuron i sei som ble fisket ved anlegget under medisinering (0.020 mg/kg i lever). Men dette vil variere, og kun en undersøkelse er for lite til å trekke noen konklusjon på hvor mye som faktisk kan finnes i villfisk. En vet heller ikke om det er forskjell på opptaket av disse stoffene i laks kontra andre fiskearter. Men dersom en bruker verdiene for laks under medisinering med ca 3 mg/kg for diflubenzuron og 2 mg/kg for teflubenzuron i muskel, kan en som en veier 70 kg spise henholdsvis 0.46 og 0.35 kg fisk daglig uten at ADI-verdien overskrides. En må videre kunne anta at mesteparten av medisinfóret faktisk spises av laksen i mærene. Dersom det er riktig som det er oppgitt i kronikken at det står 10 tonn med sei rundt enhver oppdrettsmær, vil også konkurransen om spillfóret blant villfisken være stor og sannsynligheten for at enkelindivid får i seg betydelige mengder med legemiddel være liten.

Fakta om lakselus

Latinsk navn: Lepeophtheirus salmonis salmonis (Atlanterhavet), L. salmonis oncorhynchi (Stillehavet)
Utbredelse: Finnes naturlig i norske farvann. Omfanget har økt betraktelig i takt med veksten i oppdrettsnæringen.
Biologi: Lakselusen er en parasitt med åtte livsstadier fordelt på tre frittlevende, to fastsittende og tre mobile stadier. Slår seg ned på laksen i det tredje.
Størrelse: voksen hunn: 12 mm (ca. 29 mm inkludert eggstrenger), voksen hann: 6 mm.
Føde: Skinn og blod fra laksefisk. Lusene spiser først når de sitter på en vertsfisk (fastsittende og mobile stadier).
Formering: Hele året, men formerer seg hurtigere når temperaturen øker utover våren.
Spredning: Frittlevende stadier sprer seg via fjord- og kyststrømmer.
Bekjempelse: Biologiske midler (leppefisk) eller kjemikalier (legemiddel).

Lakselus

Kronikken i Nasjonen:

Plantegift mot lakselus

Kontaktpersoner

Ole Samuelsen
970 76 918