Hopp til hovedteksten
Lodde
Utskriftsvennlig versjon

Mengdemåling - lite tjenlig i loddeforvaltningen

Kronikk i Fiskeribladet Fiskaren 5. mars 2010: Tre år med vinterloddetokt viser at det er dårlig samsvar mellom prognoser gjort om høsten (kvotegrunnlag) og målingene foretatt på vinteren. Vinteren 2007 ble det målt mer lodde enn det som var lagt til grunn for kvoten, i 2009 langt mindre. I denne kronikken drøftes det hvilke følger det hadde fått for loddekvotene dersom Norge hadde brukt den ”islandske metoden” med kvoter basert på gyteinnsiget.  

Av Sigurd Tjelmeland og Ingolf Røttingen

Lodda i Barentshavet siger nå sørover mot kysten av Norge og Kolaområdet. Lodda vandrer i slør, og etter hvert i stimer, både langs bunnen og i de åpne vannmassene. Fartøyene har for lengst fått sine kvoter, og de første fangstene er tatt. Norske ringnot- og trålfartøyer skal fange 245 000 tonn som anvendes til konsum og produksjon av lodderogn og mel/olje.

Loddeinnsiget danner ikke bare grunnlag for fiske etter lodde. Når lodda siger mot kysten så følger også torsken med. Det er fra gammelt vel kjent at lodda er grunnlaget for vårtorskefisket i Finnmark som tidligere ble kalt loddetorskfisket eller bare loddefisket.

Forvaltningen av lodde er basert på at Havforskningsinstituttet og PINRO/Murmansk arrangerer et fellestokt om høsten og utarbeider et bestandsestimat for lodde som skal gyte kommende år. Med basis i dette bestandsestimatet utarbeider forskerne en prognose for utvikling i gytebestanden fram til 1. april det kommende år. Det blir ikke arrangert loddefiske uten at prognosen viser, med 95 prosent sikkerhet, at minst 200 000 tonn lodde får gyte. Således ble det ikke arrangert loddefiske i perioden 2003–2008. Mange mente imidlertid at det var mye lodde som gytte på kysten, i alle fall mer enn nok til et lite loddefiske til konsum eller lodderognproduksjon. Det ble stilt spørsmål, blant annet fra fiskebåtrederne, om det ikke var knyttet stor utsikkerhet til størrelsen på loddeinnsiget. Det ble pekt på at på Island blir den endelige kvoten først bestemt etter undersøkelser av gyteinnsiget.

Basert på disse innsigelsene og i samråd med Fiskeri- og Kystdepartementet arrangerte Havforskningsinstituttet et 3-årig prosjekt med fokus på bestandsestimering under loddas gyteinnsig (nedenfor kalt vintertoktet). Forsøket ble utført med innleide norske ringnotfartøyer og finansiert av forskningskvoter på lodde. Tallene og figuren under er hentet fra en rapport som oppsummerer toktene 2007–2009.

figur_web.jpg

Figuren viser sammenhengen mellom mengden moden lodde målt om høsten, prognosen basert på høstestimatet ved tidspunktet for vintertoktet, det som var målt på vintertoktet (nederste del av søylene til høyre) og et estimat basert på vintertoktet og Havforskningsinstituttets årlige bunnfisktokt. 

Det går fram av figuren at det er bare i 2008 at det er noenlunde samsvar mellom prognose og måling. I 2007 ble det målt mer lodde enn hva prognosen tilsa, i 2009 langt mindre.
Hovedspørsmålet er selvsagt om disse gyteinnsigsundersøkelsene ville ha ført til en endring av kvotefastsettelsen.

Kort oppsummert ville det være slik at dersom vintertoktet 2007 hadde vært brukt i forvaltningen, ville det vært rom for å åpne for et fiske på omkring 80 000 tonn i 2008 (det ble ikke arrangert fiske det året). Dersom vintertoktet 2008 hadde vært brukt, ville kvoten vært uendret (lik null). Hadde en lagt vintertoktet 2009 til grunn, ville fisket ha blitt stoppet umiddelbart (i 2009 fisket norske fiskere vel 230 000 tonn).

Vi tror de store sprikene mellom prognosen og resultatet av vintertoktet først og fremst kommer fra store variasjoner mellom det faktiske tidspunktet for gyteinnsiget og det tidspunktet undersøkelsene fant sted. Havforskningsinstituttet mener derfor at disse undersøkelsene ikke gir en bedre forvaltning av loddebestanden. En bør også i denne sammenheng ta hensyn til de store ressursene som skal til for å kartlegge og mengdemåle det totale gyteinnsiget.

Det er dessuten andre forskjeller mellom forvaltningsmetodikken på Island og i Barentshavet. I Barentshavet opererer vi med en annen grense for gytebestanden (200 000 tonn mot 400 000 tonn på Island), men vi bruker en mye lavere sannsynlighet for at gytebestanden skal bli mindre enn grensen (5 prosent mot i praksis 50 på Island). Dette gir en noe mer forsiktig forvaltning av loddebestanden i Barentshavet, spesielt når det er mye lodde. På Island er hensynet til andre arter enn lodda fraværende. I Barentshavet er forvaltningen basert på en flerbestandsmodell, der torskens konsum av lodde før gyting blir beregnet.  Modellen vil senere kunne gi grunnlag for å trekke inn hvordan mengden av lodde påvirker torskens individuelle vekst og kannibalisme (mye lodde reduserer kannibalismen).  En må også peke på at på grunnlag av sommer/høstundersøkelsene ved Island settes kvoten til 2/3 av mulig estimert fiske, ikke til hele kvoten som i Barentshavet. Til sist bør det nevnes at det er islandske myndigheter som administrerer loddefisket ved Island. I Barentshavet er dette mer komplisert ved at det er en fellesforvalting mellom Norge og Russland.

Les ”Er det mogleg å justere loddekvoten ut frå eit vinterloddetokt? Oppsummering av tokt 2007–2009” på http://www.imr.no/nyhetsarkiv/2010/february/rar_fra_vinterloddetokt/nb-no