Hopp til hovedteksten
Oppdrettsanlegg
Utskriftsvennlig versjon

Kan norskekysten tåle mer havbruk?

Kronikk i Bergens Tidende 16.12.10: Ja, men først når oppdrettsnæringen har fått kontroll på lakselus, rømming og sykdom.

Ole Arve Misund, Øystein Skaala, Abdullah Sami Madhun, Karin Kroon Boxaspen, Terje Svåsand, Geir Lasse Taranger, Vidar Wennevik - Havforskningsintituttet

Det har vært mange mediaoppslag om utviklingen i norsk havbruk denne høsten. Mens de fleste utspillene har gått på å begrense norsk havbruk, uttalte forskningsdirektør Ole Arve Misund under Sjømat for alle 22. november at norskekysten kunne tåle 5–10 ganger mer havbruk, og at det trolig heller ikke er nødvendig med lukkede anlegg. På Kunnskapsseminaret som Fiskeri- og kystdepartementet og Miljøverndepartementet arrangerte 2. desember, uttalte miljøvernministeren at ”dette er en næring som skal vokse, gitt en bærekraftig utvikling”.

Etterlever vår visjon

I Bergens Tidende 5. desember skriver professor Skorping at oppdrett slik det drives langs norskekysten er en trussel for de marine økosystemene, og han hevder at en av oss har en agenda om at oppdrett skal vokse uansett. Ved Havforskingsinstituttet er vi nøye med å etterleve vår visjon om ”kunnskap og råd for rene og rike hav- og kystområder”. Med basis i den kunnskap vi nå har, gav vi senest i september våre myndigheter råd om at videre vekst i havbruksnæringen kun er tilrådelig i Nord-Troms og Finnmark. Begrunnelsen er at det i andre deler av landet nå er for store problemer med lakselus og rømming til at næringen kan øke ytterligere.

Følger utviklingen nøye

Norsk havbruk har utviklet seg til en viktig næring som produserer over 900 000 tonn og har en omsetning som kommer til å passere 30 milliarder i 2010. Det meste av lakseproduksjonen skjer i merder med enkel notvegg i sjøen, og aktiviteten setter spor i naturen i form av lakselus, rømt oppdrettslaks, påvirkning av bunnen under anleggene, sykdommer og beslag av arealer i mange regioner. I enkelte områder, som i Hardangerfjorden, har nivået av lakselus vært over tålegrensen for sjøørret de siste årene, og noen år har det også vært for høyt for utvandrende laksesmolt. Andelen rømt oppdrettslaks i mange elver har vært høyt. Forvaltningen (Mattilsynet, Fiskeridirektoratet, Direktoratet for Naturforvaltning) følger utviklingen nøye, forskningsinstitusjonene har intensivert overvåkningen, og næringen gjennomfører mange tiltak for å bedre situasjonen. Problemene med lakselus og rømt laks er likevel ikke løst.

Forskning på tiltak bør intensiveres

I en del områder har lakselusen utviklet resistens mot de vanligste avlusingsmidlene, slik at behandling for å redusere omfanget av lus blir mer krevende. Det er derfor behov for å gå nye veier i håndteringen av lakselusproblemet. Lakselusas genom er nå kartlagt, noe som kan bidra til utvikling av en vaksine. En slik vaksineutvikling vil trolig koste mellom 100–200 millioner kroner. Det er mye penger, men svært lite sammenlignet med det årlige tapet på rundt 1 milliard næringen har på grunn av lakselus. I tilegg må vi se på en rekke andre tiltak for mer effektiv bekjempelse av lakselus, og vi må få på plass effektive, målrettede tiltak mot rømt fisk. Et slikt tiltak kan være fjerning av rømt fisk i vassdrag og sjø, og dette bør skje under offentlig kontroll.

I tillegg til lakselus har virussykdommer vært et stort problem i oppdrettsnæringen de siste årene. Det blir påvist sykdomsutbrudd i flere hundre lokaliteter hvert år, noe som representerer et økt smittepress på fisk i omgivelsene, både for villfisk og annen oppdrettsfisk. Så langt har vi imidlertid begrenset kunnskap om smitteoverføring mellom oppdrettsfisk og villfisk og den smittemessige tilstanden i villaksbestandene. Derfor bør forskning på dette området intensiveres.

Uttalelsen vår om at produksjonen kunne økes ytterligere, hadde en klar forutsetning om at alle sider ved driften og alle innsatsfaktorer måtte være bærekraftige. Det innebærer at problemene med lakselus og rømt fisk må løses før vi kan tilrå økning i produksjonen i de belastede områdene langs norskekysten. Vi har tro på at de negative miljøeffektene av havbruksnæringen blir vesentlig redusert med en inndeling i større soner som brakklegges når lakselusproblemene blir for omfattende. Dette er også vårt råd til Mattilsynet som vi har gitt i samarbeid med Veterinærinstituttet. Likeledes har vi stor tro på forskning og innovasjon når det gjelder å fremskaffe andre løsninger for å bekjempe lakselus, sykdomsutbrudd og rømming. Havforskningsinstituttet har i samarbeid med havbruksnæringen utført lovende forsøk med steril laks. Sterile organismer brukes i dag både i landbruk og i produksjon av regnbueørret. Den sterile laksen har god tilvekst, og dersom den ellers viser gode produksjonsegenskaper, kan innføring av steril laks være et tiltak som reduserer problemene med rømming betydelig.

Målrettet forskning og utvikling

Når det gjelder utslipp av næringssalter og organisk stoff fra fisken har en rimelig god kontroll. Havforskningsinstituttets målinger i fjordene og på kysten viser at påvirkningen fra disse utslippene knapt er målbare i en regional skala, selv om lokal påvirkning forekommer. Det betyr ikke at vi gir våre myndigheter råd om at næringen kan utvikles fritt. Heller gir vi tydelig råd om at næringen må utvikles bærekraftig, herunder hvilke reguleringer, tiltak og metoder som kan bidra til dette.

Samlet areal med oppdrettsmerder er knapt større enn Gardermoen, men spredt nordover hele kysten fra Rogaland. Målrettet forskning og utvikling kan løse problemene med lakselus, rømming og fôrressurser. Da vil en ekspansjon av havbruksaktiviteten langs kysten, etter vår mening kunne gjøres på en bærekraftig måte.