Hopp til hovedteksten
Blårosa utsikt
Barentshavet
Utskriftsvennlig versjon

Hvordan dele et hav og fisken som svømmer der

Kronikk i Fiskeribladet Fiskaren 19. mai 2010: Iveren etter å telle mulige oljefat i det nye norske området som er kommet til etter delelinjeavtalen i Barentshavet er nærmest grenseløs. De store fiskerressursene i havområdet er satt helt i skyggen. Det bør imidlertid ikke lede noen til å tro at fisken som svømmer i Barentshavet er mindre viktig enn oljen som eventuelt gjemmer seg i havbunnen.

Av Harald Gjøsæter og Ingolf Røttingen

Det kom som en overraskelse at Russland og Norge endelig, etter 40 års tautrekking, ble enige om en delelinje i Barentshavet. For oss fiskeriforskere kom det også som en overraskelse at den dominerende innfallsvinkelen i media har vært at Norge nå får 88 000 ekstra kvadratkilometer med havbunn hvor vi kan lete etter olje og gass.

For det er ikke petroleum som representerer de største verdiene i Barentshavet. De levende ressursene – først og fremst fisken – er varige verdier.   Det gjelder så lenge vi ikke ødelegger naturgrunnlaget og ellers forvalter ressursene på en forsvarlig måte.

Fiskeriene kan imidlertid ikke isoleres som en fast, statisk verdi i det nye norske området. Gjennom året er området åsted for larvedrift, oppvekst, beiting og gytevandring. Men det er ikke nødvendigvis et område hvor det høstes særlig mye av ressursene. Disse 88 000 kvadratkilometerne er en del av et større dynamisk system som bidrar til utviklingen av de store fornybare ressursene. Det gjør det vanskeligere å tallfeste i kroner og øre hvilken verdi dette området har for fiskeriene enn hva tilfellet er for olje og gassressursene.

DELING AV KVOTER: Vil så den nye avtalen føre til større fiskekvoter for Norge? Det er lite trolig.

Større kvoter får vi dersom bestanden i seg selv vokser eller dersom vår andel av totalkvoten øker. Skal bestanden vokse må det enten skje ved bedre forvaltning eller ved at naturforholdene (mattilgang, temperatur osv) endrer seg til det bedre.

Fisken i Barentshavet, i første rekke torsk, hyse, lodde, blåkveite og uer, har vært forvaltet av Norge og Russland i fellesskap siden fisket ble regulert fra midten av 1970-tallet. Den gangen bestemte den blandede norsk-russiske fiskerikommisjonen at totalkvotene for torsk og hyse skulle deles femti-femti mellom Norge og Russland. Senere har kommisjonen fastsatt at loddekvoten skal deles 60-40 i norsk favør, og at blåkveitekvoten skal deles med 51 prosent til Norge, 45 prosent til Russland, og 4 prosent til tredjeland. Havforskerne bidrar med grunnlagsdata for slike bestemmelser (utbredelse av bestanden i de økonomiske sonene, fordeling av historiske fangster, de respektive lands bidrag til forskning og overvåkning etc.). Den endelige bestemmelsen om kvotedeling er politisk, og ingen av de nevnte fordelingsnøklene gir seg ut fra en enkel beregning av arealer. Det ligger derfor ikke an til endringer i de politiske beslutningene om fordeling av kvoter fordi om delelinjene nå blir permanente og gråsonen opphører å eksistere.

FORVALTNING: Det er også lite sannsynlig at vi vil oppnå større kvoter ved hjelp av bedre forvaltning; de store kommersielle bestandene er i dag godt forvaltet, og utbyttet ligger nær det maksimale. Totalkvoten for torsk og hyse har økt i senere tid og nærmer seg til sammen en million tonn per år - det er mer enn summen av kvotene for alle andre verdens torske- og hysebestander.

En viktig del av forvaltningen er kontroll med at regler følges og kvoter ikke overfiskes. Her er enigheten om delelinjen en klar fordel.  I den såkalte gråsonen, som inkluderer en ikke ubetydelig del av de aktuelle fiskeriområdene i Barentshavet, har partene avstått fra å håndheve fiskerireguleringene ovenfor den andre parts fiskefartøy. Norske og russiske fartøyer har fisket side om side. De norske har fulgt sine reguleringsforskrifter; de russiske sine. Gråsonen er nå en saga blott, og for framtiden er det klart hvilket regelverk som gjelder hvor. Her må en imidlertid føye til at et av de aller viktigste kontrollspørsmålene, nemlig kontroll med den ulovlige fangsten (IUU-fisket) har Norge og Russland tilsynelatende klart å løse før delelinjeavtalen.

FISKERI: Blir hverdagen for norske fiskere annerledes? Ikke vesentlig. Siden gråsonene blir avviklet blir området hvor russisk regelverk gjelder noe større. En norsk-russisk avtale fra 1977 slår fast at partene skal ha adgang til å fiske i hverandres økonomiske soner (utenfor 12 nautiske mil). I prinsippet har derfor alle norske fiskefartøy adgang til hele Barentshavet, selv om det i praksis kan være noe mer tungvint (andre krav bla til lisensiering og rapportering) å operere i den russiske sonen.

Kanskje nettopp fordi det ikke er opplagt hvilke endringer som vil komme innen fiskerisektoren, har nyheten om delelinjen fått en noe blandet mottakelse i fiskerinæringen. Det er trolig ikke særlig dramatisk for norske fiskerier at det nå er trukket en ny grense mellom norsk og russisk territorium i Barentshavet. Fiskeriene har heller ikke skapt de store overskriftene i dagene etter at avtalen ble signert. Det betyr ikke at fisken som svømmer i Barentshavet er mindre verdt enn oljen som eventuelt gjemmer seg i havbunnen.