Hopp til hovedteksten
Nansen1000.jpg
 Forskningsfartøyet "Dr. Fritjof Nansen"
Utskriftsvennlig versjon

Dobbeltmoral og Vest- Sahara

Kronikk i FiskeribladetFiskaren 21.05.2010: I en artikkel 5. mai og i lederen 7. mai beskyldes norsk UD for dobbeltmoral i forbindelse med at  FF Dr. Fridtjof Nansen i en årrekke frem til 2006 har kartlagt fiskeressurser utenfor Vest-Sahara samtidig som norske næringsinteresser frarådes å delta i virksomhet i området. På overflaten kan kanskje dette ses på som dobbeltmoral, men går man litt dypere inn i saken vil man se at dette er et forsøk på å balansere kryssende interesser.

Av Tore Strømme,  forskningskoordinator EAF-Nansenprogrammet ved FAO

For det første er det ikke slik at det er norsk UD som beslutter at landene i Nordvest- Afrika skal tilbys støtte og opplæring i bestandsovervåking. Norsk UD besluttet for flere år siden å stille forskningsfartøyet "Dr. Fridtjof Nansen" til rådighet for FNs matvareorganisasjon FAO i den hensikt å styrke regional ressursforvaltning i utviklingsland. Regionen utenfor Vest-Afrika er en av fem regioner hvor det i lang tid har vært gjennomført et slikt program med fartøyet. Havforskningsinstituttet har ansvar for den tekniske gjennomføring av dette programmet og står i den forbindelse faglig ansvarlig gjennom en kontrakt med FAO og ikke med UD.

Skal sikre forsvarlige rammer

Arbeidet inngår som et element i en større internasjonal satsing fra FAO for å fremme økosystembasert forvaltning. Hensikten er ikke i første rekke å fremme næringsutvikling, men å sikre at det fisket som foregår gjennomføres innenfor forsvarlige rammer. FAO har et langsiktig program gjennom et møysommelig arbeid å utvikle ansvarlig fiske for å hindre irreversibel kollaps i bestander.I Norge er vi med rette stolte over vår egen ressursforvaltning de senere år, men vi må ikke glemme at dette i stor grad er avhengig av at våre naboland spiller på lag, siden mesteparten av ressursene våre er delt med naboland.

Hvis det fantes et geografisk smutthull hvor det var fritt frem for fiske, ville dette kunne få katastrofale følger for våre egne ressurser, og FiskeribladetFiskeren ville ikke usannsynlig reagere med harme og forlange at dette smutthull måtte stenges. Ressursene utenfor Vest-Sahara er, i likhet med våre egne, i stor grad slike fellesressurser som deles med nabolandene. Vi snakker om store bestander av sardin, sardinella og hestmakrell som sesongmessig vandrer mellom landene. En stor komponent av sardinen har Vest-Sahara som sitt naturlige hjemmeområde, mens sardinella og hestmakrell, som har sitt tropiske hjemmeområde lenger sør i Mauritania og Senegal, sesongmessig vandrer nord til utenfor Vest-Sahara.

Som en FN-organisasjon anerkjenner ikke FAO at Marokko har juridisk rett til å kontrollere Vest-Sahara, men at i tråd med vedtak i Sikkerhetsrådet skal et slikt spørsmål avgjøres gjennom en folkeavstemning. En slik posisjon utelukker derimot ikke at man prøver å kartlegge ressurstilstanden i den hensikt å unngå irreversibelt overfiske.Det kan gis flere eksempler på slike irreversible prosesser.

Mange skrekkeksempler

Kollapsen i torskefisket på Grand Banks og New Foundland på 90-tallet og frem til i dag står som skrekkeksempler som ryster mange med tilknytning til fiske. Men også Vest-Afrika kan vise til slike eksempler . På 60- og 70-tallet ble det oppdaget store pelagiske bestander utenfor Nordvest - og Sørvest- Afrika. Disse er blant de mest produktive områder i verden på grunn av spesielle miljøforhold. Denne oppdagelsen kombinert med moderne fangstteknikk førte til et kappløp om ressursandeler med den følge at på få år var ressursene bare en fraksjon av det opprinnelige. Norge var med mange andre nasjoner aktiv i dette fremmedfisket som vi i dag ville kategorisere som nedfisking.

Utnyttet smutthullene

Situasjonen bedret seg betydelig på slutten av 70-tallet når det nye internasjonale havrettsregimet med 200 mils grense for kyststatene kom på plass, men Namibia og Vest-Sahara ble unntaket. I disse områder rådet fremdeles kun 12 mils sjøgrense fordi en utvidelse til 200 mil ikke ble anerkjent av den internasjonale Havretten. Landene var å anse som okkupert av ikke-legitime stater, henholdsvis Sør-Afrika og Marokko. Øst-europeiske stater med Sovjetunionen i spissen, beskyttet av egne marinefartøy, tok godt for seg av ressursene i disse områdene i denne perioden. Spania og Portugal var vestlige stater som også utnyttet smutthullet. Når Namibia fikk sin uavhengighet i 1990 var alle bestandene utenfor kysten å anse som nedfisket.

Bestandene utenfor faresonen igjen

Det har tatt 15 år, blant annet med solid støtte fra Norge, å bygge opp lysingbestanden til et noenlunde forsvarlig nivå, mens sardinbestanden utenfor Namibia, en bestand som faktisk historisk har vært på størrelse med den tilsvarende bestand utenfor Vest-Sahara, ennå etter 20 år ikke viser tegn til forbedring. Den synes varig låst i en nærmest utryddet tilstand på grunn av det tidligere frie fisket. Utenfor Vest-Sahara, i likhet med utenfor nabolandene Mauritania og Senegal, observerte "Dr. Fridtjof Nansen" allerede i 1992 en rask oppgang i bestandene etter at fremmedfisket opphørte. Ingen bestander kan lengre anses som nedfisket eller i faresonen, selv om noen bestander kan forvaltes noe bedre gjennom et styrket regionalt samarbeid.

Som nevnt anerkjenner ikke FN og dermed FAO at Marokko har herredømme over Vest-Sahara. Det er også faktisk slik at det ifølge Havretten ennå ikke finnes en internasjonalt godkjent 200 mils grense utenfor Vest-Sahara, noe som til bekymring kunne ligne på situasjonen utenfor Namibia frem til uavhengigheten. I prinsippet snakker vi derfor her om et mulig geografisk smutthull som er en hver fiskeriforvalters mareritt.

Fornuftige avveininger

Det skal ikke mye fantasi til for å forestille seg at et fritt fiske på Vest-Sahara ville kunne ha fått katastrofale følger for den totale ressurssituasjonen i hele regionen. Derfor synes de avveininger FAO har gjort i denne saken som ganske fornuftige og har lite med påstått dobbeltmoral i våre hjemlige farvann å gjøre.

Artikkelen fra 5. mai nevner at Norge har brukt en milliard kroner på slik bistand. Det kommer ikke klart frem at dette ikke gjelder bare Vest-Sahara, men er et program over 35 år og på tre kontinent hvor Nansenprogrammet har bistått utviklingsland med forskning og forvaltning av fiskeriressurser. Vest-Sahara er bare en liten bit i dette omfattende arbeidet som for øvrig Havforskningsinstituttet og NORAD mottok en internasjonal pris for i 2007.


 

Kontaktpersoner

Tore Strømme
908 30 623