Hopp til hovedteksten
Kyst
Utslippet fra Exxon Valdez skjedde i et fjordlandskap som på alle måter er svært likt det norske. Hos oss hadde en strekning à la Bergen–Brønnøysund blitt påvirket; 2100 kilometer kystlinje kunne blitt forurenset.
Utskriftsvennlig versjon

Forskning på marine bevaringsområder

Kronikk i Kragerø Blad Vestmar10.12.09: Det pågår for tiden en spennende og interessant debatt i Kragerø om soneplanlegging og bruken  av kystområdene.

Av Alf Ring Kleiven (stipendiat), Even Moland (stipendiat), Esben Moland Olsen (forsker), Jan Atle Knutsen (forsker)

Internasjonalt har soneforvaltning og marine bevaringsområder fått stor oppmerksomhet de siste tiårene. Nord-Europa er en av de regionene som har arbeidet minst med å utforske hvilket potensial som ligger i marin sonering. I deler av Sørøst Asia, Oseania (med blant annet Australia og New Zealand) og USA har soneforvaltning nå blitt en integrert del av forvaltningen av de marine ressurser. I bevaringsområdene har det blitt lagt ned betydelig forskningsinnsats for å vurdere effektene av slike soner. Nyere forskning viser at effekten av soneforvaltning kan ha virke like god effekt i våre områder som i tropiske områder.

Soneforvaltning av kystområdene, der man regulerer uttak av ressursene ved å sette av områder i sjøen som er sterkere beskyttet enn andre områder, er et mulig redskap for å ta vare på lokale bestander, som kysttorsk og hummer. Vi ønsker med dette å redegjøre for en del forskningsresultater fra arbeidet med marine bevaringsområder. 

Teorien bak marine bevaringsområder er at innenfor disse områdene vil det med tiden bli mer fisk, som gradvis vil vokse seg større. Etter hvert som fisken øker i størrelse vil den også produsere flere og større egg. Gjentatte studier verden over bekrefter at dette skjer. I en nylig publisert forskningsartikkel som evaluerte 149 forskjellige studier på effekter av områder med ”null-fiske” (områder der fiske ikke er tillatt) fra hele verden, ble det vist at totalvekten av fisk i snitt økte med over 400 %, tettheten av arter økte med 160 %, samtidig som størrelsen på enkeltindividene og artsrikdommen økte innenfor områdene over tid.

Her i Norge har vi nylig dokumentert meget positive effekter av bevaringsområder for hummer. Etter tre år med vern har antallet hummer inne i bevaringsområdene i gjennomsnitt tredoblet seg, og hummerens gjennomsnittslengde har økt med rundt 9 %. 

Kysttorskbestanden i den østlige delen av Skagerrak har vist en markant nedadgående trend siden 2000-tallet. Det er nå godt dokumentert at vi har en rekke lokale kysttorskbestander som er genetisk forskjellige langs kysten vår. I denne sammenheng kan vi litt forenklet godt snakke om Kragerøtorsken som en stedegen og genetisk unik torskestamme. Dette innebærer at lokale forvaltningstiltak, som opprettelse av et område med ”null-fiske”, kan ha god effekt. I 2006 ble kysttorsk ført opp på rødlisten for truede arter, som nær truet. Havforskningsinstituttet følger med på utviklingen av torskebestanden, og det er en betydelig nedgang i forekomsten av voksen torsk i østre deler av Skagerrakkysten, inkludert Ytre Oslofjord. Årsakene til kysttorskens tilbakegang er kraftig diskutert, og de er sannsynligvis sammensatte. Det er tydelig at ung torsk sliter med overlevelse det første leveåret, samtidig som at uttaket gjennom fiske er forholdsvis høyt.  Kombinasjonen av høyt fisketrykk og dårlig rekruttering er dårlige nyheter for torskebestanden på denne delen av kysten.

I 2006 ble det etablert 4 bevaringsområder for hummer i Skagerrak. Innenfor disse områdene er kun snøre- og krokfiske lovlig. Med dette ble det sikret at ingen hummer ble fisket opp fra bevaringsområdene. Kragerø kommune har nå foreslått et område med ”null-fiske” i Kilsfjorden i tillegg til tre områder der kun krokfiske vil være lovlig. At det er null uttak (ingen dødlighet som følge av fiske) er en helt nødvendig forutsetning for at forskningen skal ha mulighet for å måle eventuelle bevaringseffekter for torsk. Har vi ikke kontroll med fiskedødligheten, kan vi ikke svare på hvor effektivt et vern vil fungere for å gjenoppbygge torskebestanden.

For forskningen vil et nullfiskeområde være meget interessant. Vi vil da kunne ha mulighet til å måle eventuelle bevaringseffekter på en lokal torskestamme. I 2008 publiserte Havforskningsinstituttet rapporten ”Kysttorskforvaltning på Vestlandet og langs Skagerrakkysten”. Her blir det foreslått totalvern av noen gytefelt i hvert fylke som referanseområder for å se om slike reguleringer kan ha en effekt. Et slikt område kan skape nasjonal og internasjonal oppmerksomhet på en enda sterkere måte enn det bevaringsområdene for hummer har gjort.  Til tross for internasjonale erfaringer på mange arter er det ingen eksisterende kunnskap om hvordan en lokal torskebestand vil reagere på vern. Fra forskningens side vil slike områder være av stor interesse, ikke minst i lys av de positive effektene som vi nå har målt for hummer.  Denne nysgjerrigheten er vi kanskje ikke alene om? Og her er vi inne på et viktig kjernepunkt: vi er helt avhengige av at lokalsamfunnet også støtter opp om et eventuelt fremtidig bevaringsområde for torsk, slik som vi har opplevd med bevaringsområdene for hummer. Bare da kan vi måle hvorvidt dette er en riktig vei å gå for igjen å kunne få livskraftige torskestammer langs kysten.