Hopp til hovedteksten
Lakselus i klynger_ Lars Hamre.jpg
Lakselus i klynger (Foto: Lars Hamre)
Utskriftsvennlig versjon

Vil aldri bli kvitt lakselusproblemene

Nyheten om resistente lakselus ble møtt med sjokk og forbauselse – det forundrer oss. Det som strengt tatt burde forundre, er at vi ikke har fått dette før. Lakseluskatastrofen kan unngås om myndigheter og næring handler raskt. Utfordringen er at selv om en starter dette arbeidet i dag, vil det ta minst fem år før nye medikamenter eller vaksiner kan tas bruk i oppdrettsnæringen.

Av: Ole Torrissen (programleder Havforskningsinstituttet /professor Høgskolen i Bodø),
Frank Nilsen (professor Universitetet i Bergen) og
Tor Einar Horsberg (professor Norges Veterinærhøgskole)

Denne kronikken sto på trykk i FiskeribladetFiskaren 8. desember, 2008

Norsk fiskeoppdrett er en suksesshistorie hvor det er utviklet en matproduksjon i verdensskala i løpet av 30 - 40 år. I 2007 ble det produsert 827 000 tonn oppdrettsfisk, det tilsvarer om lag 2,5 milliarder middagsporsjoner eller tre ganger hele kjøttproduksjonen i norsk landbruk. Eksportverdien av oppdrettsfisk overstiger også den totale eksportverdien fra tradisjonelle norske fiskerier. Oppdrettsnæringen står imidlertid overfor flere store utfordringer når det gjelder bærekraft og sykdomsbekjempelse. Disse utfordringene er spesielt knyttet til rømming av oppdrettsfisk og spredning av parasitter og sykdom.

Lakselus har fått svært stor medieoppmerksomhet den siste tiden.  ”Det kan bli en katastrofe for villaks og sjøørret” sa Janne Solli, direktør ved Direktoratet for Naturforvaltning, etter at det tidligere i høst ble påvist at lakselus fra et oppdrettsanlegg i Austevoll var motstandsdyktig mot lakselusmiddelet ”Slice”. Tilsynelatende hersker det sjokk og stor forbauselse i næring og forvaltning – det forundrer oss.

Katastrofen kan unngås om myndigheter og næring handler raskt. I løpet av kort tid må vaksine og nye middel mot lakselus utvikles. Det vil kreve en stor og godt koordinert innsats.

Motstandsdyktighet mot lusemidler er ikke noe nytt. All erfaring fra bruk av denne type legemidler tilsier at vi før eller senere vil få utvikling av resistens. Det som strengt tatt burde forundre er at vi ikke i større grad har fått det før. I Chile har de slitt med resistensutvikling i flere år, og store oppdrettsselskap som Marine Harvest og Cermaq fikk kraftig juling på Oslo Børs våren 2007 på grunn av produksjonssvikt forårsaket av sykdoms- og luseproblemene de hadde i Chile. Problemene med lus på laksen i Chile er så store at de gir økt dødelighet og redusert kvalitet på oppdrettsfisken. Også i Irland og Skottland har det vært store problemer med motstandsdyktighet mot ulike preparater.

Gjentatte og ufullstendige behandlinger med samme legemiddel fremmer utvikling av motstandsdyktighet. I Norge krever regelverket at oppdretterne behandler fisken når gjennomsnittlig antall hunnlus på fisken overstiger 0,5 for å begrense skadevirkningene spesielt på utvandrende laksesmolt og sjøørret. Det medfører at enkelte anlegg må avluse relativt ofte. For å redusere mengde lus på oppdrettsfisken holder mange oppdrettere leppefisk (for eksempel berggylt) sammen med laksen i merdene.  Leppefisken spiser lakselus og holder dermed antallet lus nede. Det er imidlertid en utfordring å få tak i nok leppefisk, og leppefisk alene kan vanskelig holde antallet lus under det tillatte antall. Fordelen med leppefisk er at metoden er miljøvennlig og at problemene med resistens helt unngås.

Det brukes i dag to metoder og to midler til avlusing: badbehandling med pyretroider og gjennom tilsetting av emamektin benzoat i fôret. Den teknologiske utviklingen i oppdrettsnæringen har gitt så store merder at det er svært vanskelig å gjennomføre en kontrollert badbehandling der all fisk får konsentrasjoner av lusemiddelet som dreper all lusa. Ved bruk av lusemiddel i fôr vil dårlig appetitt hos enkelte fisk i en merd gi konsentrasjoner av lusemiddel i fisken som er for lave til at all lus drepes. Ufullstendige avlusinger, der bare deler av lusa dør, vil dermed favorisere den lusa som har stor motstandskraft mot behandlingene. Gjentatte behandlinger med samme preparat vil så gi en genetisk seleksjon som forsterker resistensutviklingen. I Norge har vi hittil unngått de store problemene fordi det har blitt gjennomført koordinerte avlusinger regionalt, og oppdretterne har vært flinke til å veksle mellom de to stoffgruppene en har til disposisjon.

Lakselus er ingen vanlig lus, men derimot et parasittisk krepsdyr som lever av å spise blod, slim og hud på laksefisk. Etter klekking lever larvene frittflytende i vannmassene, og vil i løpet av to-tre uker kunne feste seg på laks eller ørret som passerer forbi. Etter fire-fem uker (avhengig av sjøtemperaturen) vil lakselusa bli kjønnsmoden og produsere et stort antall egg med ca 10 dagers mellomrom. Lakselusa har et enormt reproduksjonspotensial og kan spres over svært store områder avhengige av vannstrømmen. Det betyr altså at lakselus som er resistent mot legemidler vil kunne spres over hele kystområdet i løpet av svært kort tid.

Det er ingen tvil om at resistensutviklingen vi har sett hos lakselus kan bli en katastrofe for norsk oppdrettsnæring dersom det ikke utvikles nye behandlingsmetoder og etableres behandlingsrutiner som reduserer risikoen for å utvikle resistens i fremtiden. Næring og forvaltning må også innse at lakselusbekjempelsen vil være en kontinuerlig kamp som aldri vil finne sin endelige løsning. Dersom det ikke utvikles nye behandlingssystemer vil vi få et valg mellom ”pest eller kolera”: skal vi fjerne begrensingen på tillatt antall lus på oppdrettsfisk og dermed tillate en produksjon som er dyrevernsmessig betenkelig og som vil påføre våre villfiskstammer store skader, eller skal vi opprettholde begrensingen og i praksis gjøre produksjon av oppdrettslaks i dagens skala umulig.
Den eneste fornuftige utgang på denne saken er å følge fagfolks råd.
Det er ganske unisont og krever en massiv innsats på følgende områder:
• Utvikle nye og robuste behandlingsmetoder for lakselus (vaksine og nye medisiner)
• Intensivere utviklingsarbeidet på produksjon og bruk av leppefisk i avlusingsarbeidet
• Utvikle raske analysemetoder for lakselusens resistens mot legemidler slik at rett legemiddel alltid blir valgt.

Prinsipielt er lakselusproblemene oppdrettsnæringens ansvar, og kontroll av infeksjon og behandling av lus reguleres gjennom ”Forskrift om lus i akvakulturanlegg” (2008-07-09-797). Problemet er at de samfunnsmessige konsekvensene av at lakselusa kommer ut av kontroll vil være så store at myndighetene må ta styring og sikre at vi ikke ender i en økologisk eller næringsmessig katastrofe. Utfordringen for oppdrettsnæring og forvaltningen er at selv om en starter dette arbeidet i dag, vil det i beste fall minst ta fem år før nye medikamenter eller vaksiner kan tas bruk i oppdrettsnæringen.
I tidsberegningen er det forutsatt at aktiviteten blir koordinert og styrt på en slik måte at kunnskap og ressurser hele tiden fokuseres inn mot det overordnete målet, og at en gjennom hele prosessen bygger stein på stein ved å sikre fri flyt av ny kunnskap gjennom prosjektet. Dette blir også en stor utfordring for de norske forskningsmiljøene, som stort sett er vant til små og uavhengige prosjekter.

Kontaktpersoner

Ole Torrissen
908 39 556