Hopp til hovedteksten
Ål
Utskriftsvennlig versjon

Alarmklokkene ringer for ålen

Forvaltningen av ål i Norge skal revideres. Ålen fikk i 2006 status som kritisk truet (strengeste kategori) i artsdatabankens rødliste. Det innebærer at rødlistekomiteen anså det som 50 % sannsynlig at ålen dør ut innen 60 år. Forskere anbefaler fredning i 15 år.

Av: Even Moland, Ph.D.-stipendiat, Centre for Ecological and Evolutionary Synthesis (CEES), Universitetet i Oslo og Havforskningsinstituttet.
Einar Dahl, programleder, Havforskningsinstituttet. 
Jan Atle Knutsen, forsker, Havforskningsinstituttet.
Ole Arve Misund, forskningsdirektør, Havforskningsinstituttet.
Asbjørn Vøllestad, professor, Centre for Ecological and Evolutionary Synthesis (CEES), Universitetet i Oslo.

Kronikken ble publisert i FiskeribladetFiskaren 12.11.08.

Ålen forsvinner fra Europa

Den mystiske, myteomspunnede og hardføre fisken med sin fantastiske gytevandring til Sargassohavet, og sin spesielle evne til å ta seg over tørt land, har vært en viktig ressurs i Europa i århundrer. Bestanden er nå vurdert til å være redusert til dramatiske 1-3 prosent av historisk bestandsstørrelse, med 95 prosent nedgang i rekruttering. Likevel fortsetter fisket. Fiskeridirektoratet offentliggjorde nylig (16.10.) rapporten ”Forvaltning av ål i Norge” utarbeidet av en arbeidsgruppe nedsatt av Fiskeridirektøren (se www.fiskeridir.no). I rapporten, som kommer med forslag til revidert forvaltning av ål i saltvann, anbefaler arbeidsgruppens medlemmer fra forskningsinstitusjonene Havforskningsinstituttet og Universitetet i Oslo totalfredning av ål i minimum 15 år.

Fisket

Mens ålefisket har lange tradisjoner på kontinentet, er dette en relativt ung næring her til lands. De første nedtegnelser om fiske av noe omfang er fra begynnelsen av 1900-tallet. Ål fanges i dag både i ferskvann og i sjøen, men utgjør en marginal næring. I 2007 var det rundt 450 personer som leverte ål til omsetning i Norge, og i det samme året ble det landet 194 tonn ål til en førstehåndsverdi på 9 millioner kroner. Fritidsfiskere står for ca 40 prosent av årlige landinger av ål i Norge. Ålen som blir fisket her, blir i all hovedsak eksportert levende til Danmark for videreforedling. Lenger sør i Europa forgår et utstrakt fiske etter glassål (åleunger), som leveres til oppforing i oppdrettsanlegg i Asia og Europa. I Frankrike alene driver 1100 fartøy fangst på glassål i elvemunningene. Kombinasjonen av en dramatisk nedgang i mengden glassål som kommer til kysten (95 prosent reduksjon siden 1970-tallet) og hardt fiskepress, gjør at bare ytterst få glassål får vandre opp i elvene hvor de vokser seg store. Ålen blir fra mars 2009 oppført på listen (appendiks 2) til CITES – konvensjonen for regulering av internasjonal handel med truede arter. En oppføring i denne listen medfører at fra neste år trengs det særlig tillatelse for å handle med ål over landegrensene. Innvilgning av eksportlisens krever at det kan dokumenteres at eksporten ikke setter artens overlevelse i fare. I lys av ålens rødlistestatus kan det bli svært vanskelig å innvilge slike lisenser.

Aal_350.jpg

Alarmen går

Havforskningsinstituttets kystundersøkelser (strandnotserien), utført årlig siden 1919, viser at ålen har nådd historisk bunnivå i Norge. I 2007 ble det for første gang ikke fanget en eneste ål i nottrekkene. Norsk Institutt for Naturforskning (NINA) har i en årrekke samlet data fra elven Imsa i Rogaland. De viser at oppgang av ålefaringer (små ål som er klare for vandring opp i elver og innsjøer), som frem til 1995 lå på mellom 5000 og 50 000 per år, nå er kraftig redusert. I år ble kun 1000 ålefaringer registrert i NINA’s ålefelle i Imsa, noe mer enn i 2007 da den laveste registreringen noensinne ble foretatt. Måleserier over hele Europa viser samme trend; ålen forsvinner. Hvis den elendige rekrutteringen fortsetter, er det en overhengende fare for at de ålene vi nå har i våre farvann blir de siste. Det internasjonale havforskningsrådet (ICES), som Norge er medlem av, gir råd om kvoter og beskatning av fiskebestandene til medlemslandenes fiskerimyndigheter. ICES stillet i høst følgende diagnose for ålebestanden i Europa: ”… menneskeskapt dødelighet [av ål] er ikke bærekraftig, og det haster å redusere denne til så nær null som mulig, så fort som mulig”. Sagt med andre ord: det beste alternativet for ålebestanden er fredning med øyeblikkelig virkning.

Tallenes klare tale

Som forskere forholder vi oss til tallgrunnlaget som viser at situasjonen er svært alvorlig for ålen, også i Norge. Det er ikke dermed sagt at vi kan peke ut nøyaktig hvor skoen trykker. Det er en viss sannsynlighet for at klimaforandringer har medført oppvarming av vannmassene i Sargassohavet, som igjen har medført ufordelaktige forandringer i matfatet til ålelarvene som klekkes og starter sin reise mot Europa derfra. Dette kan være en viktig årsak til at altfor få glassål når frem til oss. Dette kan vi ikke bøte på med tiltak innen fiskeriforvaltningen her hjemme. Men det vi kan, og etter vår vurdering bør gjøre; er å sørge for at flest mulig av de ålene som ennå finnes i våre farvann får vokse opp, og anledning til å vandre tilbake til Sargassohavet og der bidra til fremtidens ålerekrutter gjennom reproduksjon. Vi kan ikke argumentere for en videreføring av høsting før vi har kunnskap som med stor grad av sannsynlighet kan fortelle oss at et begrenset fiske kan fortsette, til tross for den alvorlige bestandssituasjonen i Norge og i Europa. Forvaltningsprinsippet i den nye havressursloven tilsier nettopp at det kan fiskes på alle bestander når høsting er bærekraftig, men at det må settes i verk tiltak dersom dette ikke er tilfelle. Dersom ålens oppføring i CITES – konvensjonens liste medfører eksportforbud vil et fiske etter ål i Norge uansett ikke være lønnsomt.

Faglig integritet

Havforskningsinstituttet har som oppgave å tjene samfunnet gjennom å levere vitenskapelige råd for en økosystem-basert forvaltning av ressursene i havet og langs kysten til forvaltningsmyndighetene, basert på langsiktighet og føre-var-prinsippet. Vi vil klart presisere vårt råd om fredning av ålen i 15 år for å hindre at bestanden kollapser. Som følge av ålens lange livssyklus, vil dette være et minimum for å opparbeide et grunnlag for å si noe om effekten av fredningen. Det vil være avgjørende for fredningens legitimitet og effekt at den følges opp med omfattende overvåking og forskning. ICES anbefaler at minimum 50 prosent av blankålen (voksen ål) bør få mulighet til å starte på gytevandringen til Sargassohavet. EU tolker denne anbefalingen slik at en halvering av innsatsen over tid skal være tilstrekkelig. Denne linjen ser det ut til at også vår egen fiskeriforvaltning vil følge, mens forskerne i arbeidsgruppen mener dette er for svakt. Europa sliter med sine problemer innen fiskeripolitikken og er ikke et forbilde for Norge i den forbindelse. At EU velger en liberal strategi på bekostning av ålen er derfor ingen overraskelse. Her har Norge en god mulighet til å vise vei ved å gi ålen en siste sjanse.

Fakta om ål

Latinsk navn: Anguilla anguilla
Familie: Anguilla
Maks størrelse: 133 cm og 6 599 gram
Levetid: 5–20 år avhengig av kjønn og levevilkår
Leveområde: Fra Afrika/Kanariøyene til Murmansk
Hovedgyteområde: Sargassohavet
Gytetidspunkt: Ukjent, men trolig mellom mars og juni. Ålen er engangsgyter
Føde: Animalsk føde, mer eller mindre altetende
Særtrekk: Ål er sterkt fotofobisk (lyssky). Den kan bli værende ute av vannet i mer enn 24 timer, og kan også vandre over land fra ferskvann til sjø når de starter gytevandringen. Ål kan svømme bakover.

Ål