Hopp til hovedteksten
Utskriftsvennlig versjon

Forvaltning av nye arter

En kald vintermorgen ruslet det en svær, grovbygd villsvinråne inn på et gårdstun østpå et sted. Svinet kom fra Sverige. Bonden på gården var snarrådig. Han hentet ned elgbørsen og avlivet dyret med et velplassert skudd. Hurra! . . . eller?

En kald vintermorgen ruslet det en svær, grovbygd villsvinråne inn på et gårdstun østpå et sted. Svinet kom fra Sverige. Bonden på gården var snarrådig. Han hentet ned elgbørsen og avlivet dyret med et velplassert skudd. Hurra! . . . eller?

Kronikk i Bergens Tidende 7. november 2005
Av Stein Mortensen
Forsker, Havforskningsinstituttet

Slikt skjer hele tiden, bare ikke alltid så synlig som med villsvinet. Det dukker opp nye dyr i norsk natur - nykommere som i større eller mindre grad forrykker balansen mellom artene i det økosystemet de trer inn i. De er elementer i en naturlig prosess, for naturen er alltid i endring. Helt fra siste istid har nye arter én etter én kolonisert norsk natur.

Når prosessen får gå sin gang vil nykommerne på en eller annen måte komme i et samspill med de stedegne artene. De kan forsvinne igjen, finne en nisje eller overta en nisje fra en annen art. Det er vanskelig eller umulig å forutsi hvilken effekt en ny art vil få - rett og slett fordi naturen er svært kompleks.

I boken «Nye dyrearter i norsk natur» som nylig er utgitt på Landbruksforlaget, beskriver Kjetil Bevanger en rekke introduksjoner, både av arter som er aktivt innført for å brukes for eksempel i oppdrett, jordbruk eller jakt, arter som har dukket opp ved egen hjelp og arter som er «passivt» innført i norsk fauna. Nye arter kan i verste fall skape store problemer - særlig når de reiser for langt, for fort. Av og til er ikke problemet så mye at de «eksotiske» artene er på reisefot og vandrer inn i norsk natur, men at de får for mye transporthjelp av oss.

Av og til er det «ikke vår feil» at en ny art dukker opp. Den kan bokstavelig talt komme rekende på en fjøl, eller komme gående gjennom skogen fra Sverige. Fugler kan fly, fisk kan svømme - og villsvin kan traske av gårde etter eget forgodtbefinnende. Slikt må vi være forberedt på, men det er en åpenbar fordel at fagfolk får lov til å peke på risikopunkter. For oss som arbeider med marine organismer gjelder det for eksempel arter som gror på skipssider, bygningsmaterialer i sjøen, tauverk, fiskeredskaper osv.

Tidvis vet vi ikke hva vi gjør. Eksempelvis kan det i jord- og hagebruk bli innført frø, planter eller jord med uønskede organismer. Den forhatte brunsneglen ble spredt via plantemateriale fra et hagesenter. Ingen hadde kanskje tenkt på at nettopp denne arten kunne være nettopp der?

Det er verre når vi vet hva vi gjør, men gjør det allikevel. Et slående eksempel her er ballastvann - vann som brukes for å stabilisere balansen på skip. Ballastvannet fylles opp i ballasttanker når skipene ligger i havn, og et utall arter følger med. Når skipene skal lastes i en annen havn, tømmes vannet ut igjen - sammen med de artene som måtte ha overlevd turen. Og det er mange.

Det finnes et utall eksempler på at ballastvann har introdusert både plankton, alger, skjell, snegler, maneter og fisk til nye områder. I noen tilfeller har effektene vært katastrofale. Det best kjente tilfellet er forflytningen av den lille sebramuslingen fra Øst-Europa til de store sjøene på grensen mellom USA og Canada. Der har sebramuslingen tatt fullstendig overhånd. Bunnen er dekket av den, stedegne arter er fortrengt og begroing av rør, vannledninger osv. har kostet mange milliarder US dollar.

Det arbeides med et regelverk for å få løst problemet med ballastvann, men inntil videre slippes det daglig ut enorme volumer urenset ballastvann over hele kloden - fordi rensing «koster for mye»!

Uansett hvordan og hvorfor en ny art er introdusert, så kan det være opportunt å se litt prinsipielt på dette. Hvis det dukker opp en ny art - hvordan skal vi forholde oss til den? Det er et erklært, overordnet mål i internasjonal forvaltning at vi skal beskytte det biologiske mangfoldet. Vi har signert biodiversitetskonvensjonen, og inngått internasjonale forpliktelser gjennom flere ulike konvensjoner som skal bidra til å beskytte planter, dyr og deres leveområder.

Håndteringen av hver enkelt art blir imidlertid regulert i forhold til et sett av norske lover, som viltloven, fiskeriloven, lakse- og innlandsfiskeloven etc. Da kan det kanskje bli vanskelig å få til en konsistent forvaltningsmodell?

Et overordnet prinsipp er at vi ikke skal godta at nye arter på en eller annen måte virker negativt inn på norsk flora og fauna. Det er i prinsippet forbudt å sette ut nye arter i norsk natur, både til lands og til vanns. De fleste er enige i at dette er et fornuftig og sunt prinsipp. I henhold til viltlovens bestemmelser er alle arter i norsk fauna i prinsippet fredet, såfremt det ikke er spesifikt definert jakt på dem. Dette betyr naturligvis at en «ny» art må «lyses fredløs» før vi kan ta livet av den. Dette gir en grenseoppgang mellom «krig» og «vern» som det kan være interessant å se på.

Forvaltningsmodellene ser nemlig ut til å være inkonsistente. Villsvinrånen fra Sverige ble skutt på rappen. Bøndene vil forståelig nok ikke ha villsvin på norsk jord. Hvis det var en vakker sangfugl som kom, ville den ha påkalt alle fugletittere i Norge, fått positiv pressedekning, forårsaket stor virak og blitt fredet på flekken.

Spissformulert? Ja - men den beste måten å sette dette på spissen på er å se på forvaltningen av kongekrabbe og amerikansk hummer. Når det dukker opp kongekrabber i nord og amerikansk hummer i sør, så er disse egentlig prinsipielt like. Kongekrabben er flyttet av russerne fra Stillehavet, til farvannene ved Murmansk og har derfra vandret inn i norsk territorium.

Den amerikanske hummeren er innført fra USA som mat (levende) og sluppet ut i sjøen. Begge artene er «eksotiske», har/kan få en effekt på norsk fauna, kan/kanskje formere seg i norske farvann . . . og har en høy kilopris. Mens det er satt inn full krig mot den amerikanske hummeren, blir kongekrabbefisket satt under streng regulering, med kvoter, fangsttid og fredning av hunnkrabber. Hvorfor?

Etter å ha tittet på noen slike eksempler uten helt å forstå logikken i dem, har jeg forsøkt meg på en folkelig og lett forståelig inndeling av «eksotiske» arter etter hvordan de forvaltes:

Små arter som lett kan neglisjeres, er uinteressante, har lav verdi eller evt. bare går ut over arter vi ikke bryr oss særlig med. Vi kan finne eksempler blant mikrober i importerte varer, i ladninger med importert akvariefisk, levende skalldyr som skal brukes som mat og all slags smådyr i ballastvann. Vi lukker øynene (og håper at ikke noe går veldig, veldig galt?)

«Fiendearter» som går løs på verdifulle kjæledyr, husdyr, avlinger eller oss selv. Lakseparasitten Gyrodactylus salaris som tar knekken på vår nasjonale stolthet, villaksen, er selvfølgelig en klar folkefiende, som utløser «full krig».

Store arter som kan påtreffes i naturen, som kan fotograferes og egner seg bra i pressen og som det er lett å mene noe om, selv før vi vet om de egentlig ville komme til å stelle i stand noe særlig ugagn - som vaskebjørn, mårhund og villsvin - og amerikansk hummer? Klart vi må reagere!

Verdifulle eller «politiske arter» som «andre» bestemmer hva vi skal mene noe om. Kongekrabben er et godt eksempel. Kan det hende at profitt er viktigere enn miljø - eller at vi tekkes russerne i en forhandlingskabal som egentlig handler om fiskekvoter?

Konklusjonen blir nok at det nok ikke er miljøeffektene alene som bestemmer hvordan vi velger å forholde oss til de «eksotiske» artene. En rekke ikke-biologiske, politiske og følelsesmessige forhold ser også ut til å spille inn - samt det (for en mikrobiolog) underlige skillet som går på om vi kan se dem eller ikke. Som alltid er artenes kommersielle verdi selvfølgelig den bestemmende jokeren. De fleste mennesker vil alltid ta mer hensyn til balansen i økonomien enn til balansen i naturen. En ny art kan visst gjerne få etablere seg hvis vi kan tjene penger på den.

Det kan skrives tykke bøker og endeløse avhandlinger om dette emnet. De få eksemplene og spissformuleringene som er skrevet her bør sette i gang en tankeprosess. Vi kan ikke hindre artenes egen spredning, men vi kan endre den menneskeskapte transporten - og vi kan velge en logisk og konsistent strategi. Fri oss for vikarierende argumentasjon neste gang en «eksotisk art» krysser vår vei.