Hopp til hovedteksten
Utskriftsvennlig versjon

Fisken i Barentshavet er vår rikdom

Fisken i Barentshavet utgjør en enestående og varig kilde til rikdom for Norge – hvis den forvaltes med fornuft. Dette beror på forskning og på innsikt i de økologiske forhold, skriver artikkelforfatterne.

Fisken i Barentshavet utgjør en enestående og varig kilde til rikdom for Norge – hvis den forvaltes med fornuft. Dette beror på forskning og på innsikt i de økologiske forhold, skriver artikkelforfatterne.

Kronikk i Aftenposten 07.04.05

Av Harald Gjøsæter, Dag Ø. Hjermann, Åsmund Bjordal og Nils Chr. Stenseth

De naturlige bestander av fisk og andre levende organismer som finnes i havområdene under norsk forvaltning utgjør store verdier. Norge er verdens 3. største eksportør av sjømat, og vi eksporterer villfisk for 15-20 milliarder kroner årlig. I tillegg representerer de marine økosystemene store verdier for turistnæringen, for rekreasjon, og andre former for utnyttelse som så vidt er i sin spede begynnelse (for eksempel bioprospektering for genteknologisk bruk).

Fiskeriforvaltning

Barentshavsområdet har nå stor geopolitisk interesse med hensyn til ressursutnyttelse samt effekter av klimaendring og forurensing. Barentshavet er et av verdens viktigste ”laboratorier” for utvikling av bærekraftig og økosystembasert fiskeriforvaltning – i regi av den Norsk-russiske fiskerikommisjon, med underliggende forskning og forvaltningsrådgiving – i all hovedsak utført av Havforskningsinstituttet (HI) og søsterinstitusjonen PINRO i Murmansk. Barentshavet er nylig gjenåpnet for petroleumsutvinning på norsk sokkel og transport av olje og gass gjennom området er sterkt økende. Nylig framlagte klimascenarier (ACIA-rapporten. De åtte arktiske landene Canada, Danmark, Finland, Island, Norge, Russland, Sverige og USA har tatt et initiativ til å iverksette en omfattende vurdering og analyse av hvilke konsekvenser klimaendringer vil kunne ha for miljø og samfunn i Arktis, den såkalte ACIA-prosessen Arctic Climate Impact Assessent) indikerer at globale klimaendringer vil ha relativt størst effekt i Arktiske områder. Hvordan skal forsknings-Norge følge opp de mange utfordringene som ligger her?

Hundreårig forskning

Havforskningsinstituttet og dets forløpere har gjennom mer enn hundre år drevet forskning for å kartlegge de levende marine ressursene. Helt fra begynnelsen var forskningen rettet mot å besvare aktuelle spørsmål for at myndighetene skulle kunne forvalte ressursene på best mulig måte, og innrette sin politikk til beste for kystsamfunnene som i stor grad var og er avhengige av fiskeriene. Fiskeriforvalting baserer seg på modeller, dvs. matematiske beskrivelser av biologiske prosesser. Enbestandsmodeller (dvs. at man modellerer hver art som om den eksisterte i et vakuum) var enerådende i forvaltningsrettet havforskning og rådgivning frem til 1980-årene. Man så isolert på de enkelte bestander av fisk, selv om allerede pionerene innen havforskningen visste at bestandene av fisk, sel og hval påvirket hverandre på ulikt vis. Behovet for å se flere bestander i sammenheng ble dramatisk aktualisert i Barentshavet i 1980-årene, da bestandenes innbyrdes påvirkning førte til omfattende endringer med store konsekvenser for fiskeriene. Enbestandsmodellene og den fragmenterte bestandsrådgivningen hadde både i egnes og andres øyne spilt fallitt, og havforskerne ble med ett avkrevd en rådgivning som i større grad kunne ta slike naturlige variasjoner i betraktning.
Nye krav til forvaltning innebærer at man må vurdere virkningen av høstingen ikke bare på de bestandene en beskatter, men også på andre organismer som igjen måtte bli påvirket av dette, direkte eller indirekte. Dette kalles økosystembasert forvaltning, og er blitt nedfelt i internasjonale deklarasjoner i regi av FN (f.eks. Reykjavik-deklarasjonen, 2001). Norske myndigheter har vært pådrivere til denne utviklingen internasjonalt, og har fulgt opp nasjonalt med stortingsmeldingen ”Et rent og rikt hav”. En samlet forvaltningsplan for Barentshavet er også underveis, som er ment å se hele økosystemet under ett, og vurdere konkurrerende bruk av havet, som fiskeri, petroleumsvirksomhet og skipstrafikk, samt å vurdere forurensning og annen ytre påvirkning. 

Flerbestandsperspektivet

Fra 1980-årene har HI drevet flerbestandsforskning og – modellering, først og fremst på de artene som ble ansett for å være de sentrale aktørene i de omveltningene man så i Barentshavet: torsk, sild og lodde. Det ble etter hvert også igangsatt omfattende forskning på grønlandssel og vågehval, som en regnet med spilte sentrale roller i økosystemet. Flerbestandsperspektivet er til en viss grad tatt i bruk i konkret forvalting, idet vi allerede i noen år har lagt torskens beiting på loddebestanden til grunn når det gis råd om hvor mye lodde en kan fiske. For et utvidet flerbestandsforvalting kreves det imidlertid modeller som selv for et artsfattig system som Barentshavet fort blir meget komplekse. Skal modeller være nyttige til praktiske formål, må de være så kompliserte at de er realistiske, men samtidig så enkle at de er håndterlige i lys av de data og den kunnskap man besitter. Det er i dette spenningsfeltet mellom det ønskelige og det mulige at all modellering foregår. Vi har kommet et stykke på vei i denne prosessen, men satsingen på dette har vært begrenset og det er langt igjen. Den detaljerte, tallfestede kunnskap om større deler av økosystemet som kreves er heller ikke på plass. En har kort sagt fått et gap mellom det som ventes av forvaltningsrådgivningen og det vi er i stand til å levere.

Tverrfaglig samarbeid

Fiskeforvalting er ikke kun et spørsmål om biologi. I tillegg til å besvare et økologisk spørsmål som ”Hvor mye mer torsk kan vi fiske dersom vi unnlater å fiske et tonn lodde?” må en ta hensyn til økonomiske og samfunnsmessige problemstillinger, for eksempel: Hva er verdien på et tonn lodde i forhold til den verdiøkningen denne loddemengden kunne tilføre torsken? Hva koster det å fiske henholdsvis lodde og torsk? Hvilke fiskere og flåtegrupper kommer de ulike fiskeriene til gode? Hva slags fiske får mest positive ringvirkninger for kystsamfunnene? Tverrfaglig samarbeid må derfor stå sentralt. Både HI og universitetene har her gitt viktige bidrag opp gjennom årene.
Et annet eksempel: Vi vet at når silda rekrutterer sterke årsklasser bukker lodda under for en periode, noe som har store negative konsekvenser både for torsk, sel, hval og sjøfugl i Barentshavet. Vi vet også at dette kan skje selv når gytebestanden av sild er svært liten, slik det for eksempel skjedde i 1983. Når en nå kjenner disse sammenhengene, skal en da fiske ned sildebestanden til et så lavt nivå at sterke årsklasser med stor sannsynlighet ikke vil inntreffe? Selv om det ville stabilisere økosystemet i Barentshavet, vil ingen foreslå noe slikt av den enkle grunn at sildebestanden er en av de aller viktigste fiskebestandene i Nord-Atlanteren, både økologisk og økonomisk. Men om  det hadde dreid seg om en økonomisk mindre interessant bestand, burde en da ”ofre” denne bestanden for å maksimere uttaket fra et økosystem? Det er slike dilemmaer en kan bli stilt overfor etter hvert som kunnskapen om økosystemene øker. Igjen vil forskning innen HI og universitetene bidra til at samfunnet kan foreta de beste valgene.

Møysommelig vei

Det finnes ingen snarvei til en økosystembasert forvaltning. Det finnes bare en møysommelig vei gjennom kontinuerlig å samle inn data til de lange tidsseriene, analysere disse med kontinuerlig forbedrede metoder, og slik legge stein på stein til det kunnskapsmessige fundamentet en fremtidig forbedret økosystembasert forvaltning må bygges på. Og selv når en er kommet dit, gjenstår det mye tankearbeid om hvordan denne kunnskapen skal benyttes for bærekraftig høsting av våre levende marine ressurser.
For å kunne være i stand til å levere den kunnskap og rådgiving som samfunnet etterspør, er vi avhengige av at myndighetene bevilger nok midler til regelmessig innsamling av data på de endringer som til enhver tid skjer i de marine systemer, og til forskning som kan bidra til bedre forvaltingsmodeller. Forskersamfunnet må på sin side bidra til best mulig utnyttelse av forskningsmidlene. Derfor er det viktig at samspillet mellom ulike forskningsmiljøer videreutvikles slik at man samarbeider tett når problemstillingene krever det, og at man utnytter de enkelte forskningsmiljøenes spesielle styrker og kompetanse. En samlet innsats fra forsknings-Norge vil her være viktig.

Om forfatterne:

Harald Gjøsæter: forskningsgruppeleder ved Havforskningsinstituttet
Dag Ø. Hjermann: forsker ved Senter for økologisk og evolusjonær syntese (CEES), Universitetet i Oslo
Åsmund Bjordal: forskningsdirektør ved Havforskningsinstituttet
Nils Chr. Stenseth: professor og leder for Senter for økologisk og evolusjonær syntese (CEES), Universitetet i Oslo og senior forskningssjef II ved Havforskningsinstituttet