Hopp til hovedteksten
austevollnord_merder_170.jpg
Utskriftsvennlig versjon

Norge ? en global sjømatgigant?

11.08.04
Norge har potensial til å bli en global gigant innen produksjon av sjømat. Etterspørselen etter sjømat på verdensmarkedet er stor. Men for å øke havbruksproduksjonen i Norge trengs kunnskap, investeringer og bedre og mer målrettede miljøreguleringer.

Norge har potensial til å bli en global gigant innen produksjon av sjømat. Etterspørselen etter sjømat på verdensmarkedet er stor. Men for å øke havbruksproduksjonen i Norge trengs kunnskap, investeringer og bedre og mer målrettede miljøreguleringer.

Kronikk i Aftenposten 11. august 2004

oletorrissen.jpg
Av Forskningsdirektør Ole J. Torrissen, Havforskningsinstituttet

Norge har et moralsk ansvar for å bidra til verdens matbord. Vi kan ikke bare spise, vi må også forsyne. Det har derfor vært et ønske om en viss nasjonal selvforsyning av mat og en desentralisert befolkningsstruktur. Denne politikken utfordres av internasjonalisering av handel med matvarer og det faktum at industrialisert fiskeri- og jordbruksproduksjon er avhengig av importerte innsatsfaktorer.

I landbruket sliter man globalt med overproduksjon støttet av nasjonale subsidier og der ”smør- og fleskeberg” dumpes på det internasjonale markedet. I fiske og fangst er situasjonen motsatt. Det er et stort udekket behov for sjømat, og havbruk er i dag den raskest voksende matsektor i verden.

Norsk produksjon kan mangedobles

austevollnord_merder_170.jpg
Norge har i lang tid vært blant verdens tre største sjømateksportører. Det er likevel ingen tvil om at vi fortsatt har et enormt, uutnyttet potensial. Fiskeriminister Svein Ludvigsen har uttalt at vi kan øke eksporten av sjømat fra 30 milliarder kroner i 2000 til 90 milliarder i 2020. Han indikerer også mulig eksport av vår nye oppdrettsfisk torsk, til ti prosent av den totale sjømateksporten. Torsk for 9 milliarder kroner? Er dette realistisk, og hva skal i så fall til?

Norsk økonomisk sone utgjør et produktivt sjøareal på 2,2 millioner km2. Dette er 200 ganger mer enn vårt jordbruksareal. Norske fiskerier lander årlig omlag 2,6 millioner tonn fisk, og havbruksnæringen alene produserte i 2003 nesten 600 000 tonn oppdrettsfisk og skalldyr, hvorav 99 prosent var laks og regnbueørret. Til sammen er dette rundt 12 ganger kjøttproduksjonen i norsk landbruk. Havforskningsinstituttet anslår at Norge kan produsere mellom 10 og 20 millioner tonn oppdrettsfisk og skalldyr uten uakseptable miljømessige konsekvenser. Norge har derfor sjansen til å bli en gigant innen produksjon av sjømat, om vi vil.

Hittil har vi sagt ”ja”, men uten å vise i handling at vi vil investere det som er nødvendig. Det må satses tungt på markedsarbeid og industriutvikling, men  det viktigste er å sikre at en slik enorm produksjon kan skje på en bærekraftig måte og samtidig får aksept i befolkningen.

Konflikter hindrer satsing
Og her er det mange hindringer. Lakseoppdrett har skapt konflikter mot sportsfisker-, elveeier-, rekreasjons- og naturverninteresser. Konfliktene er i hovedsak knyttet til en redsel for at rømt oppdrettsfisk skal gi negativ genetisk påvirkning på de ville laksestammene, at utslipp av lakselus fra oppdrettsanleggene skal drepe eller skade villfisken og at oppdrettsanlegg skjemmer utsikten. Det kan derfor se ut som vi allerede har nådd produksjonstaket og at vi snarere bør redusere produksjonen enn å øke den.

Vi har her et eksempel på hvordan det ikke skal gjøres. Mangel på kunnskap og ansvarsfraskrivelse har gitt grobunn for unødig sterke konflikter. Oppdretterne er redde for økte kostnader og begrensing i produksjonen og har valgt å tro at påvirkningene på villaksen er ubetydelige. Villaksinteressene er redde for villaksbestandene og har valgt å tro at økt oppdrett er uforenlig med blomstrende villaksstammer. Fordi ingen undersøkte ”normaltilstanden” før vi gikk i gang med oppdrett og heller ikke har gjort systematiske tilstandsmålinger i løpet av 30 årene vi har drevet fiskeoppdrett i Norge, vil vi aldri få vite hva oppdrettsvirksomheten reelt sett har betydd for villaksen.

Trenger nytt system for utslippskontroll
All virksomhet på land og sjø påvirker miljøet, også havbruk. Utfordringen er å holde konsekvensene innen akseptable grenser. For industrien reguleres dette blant annet gjennom utslippstillatelser. Når føre-var-prinsippet blir brukt i fastsetting av utslippsgrensene, kan økt kunnskap gi grunnlag for heving av utslippsmengdene. Industrien har derfor en egeninteresse i å dokumentere effekter av egne utslipp.

I havbruksnæringen praktiseres ikke et slikt system. Man har vært opptatt av å regulere produksjonskvantum av handels-, distriktspolitiske eller ideologiske årsaker. Reguleringene er gjort ved å begrense oppdrettsvolum, fôrkvoter eller maksimal tillatt biomasse (MTB). Felles for systemene er at tillatt produksjon ikke er knyttet til anleggets miljøpåvirkning. Den enkelte oppdretter har liten egeninteresse i å begrense utslipp utover det som gir negative følger for egen fisks helse og velferd. Vi tror at en direkte kobling mellom miljøpåvirkning og tillatt produksjonsmengde både lokalt og regionalt er nødvendig for å få en redusert miljøbelastningene og dermed gi rom for økt produksjon.

Vi kan mangedoble produksjonen av laks og står i startgropa for oppdrett av torsk, kveite og blåskjell. Vi kan også få en betydelig havbeiteproduksjon av kamskjell og hummer. Men fiskeoppdretterne må ta ansvar for  å måle utslipp fra det enkelte anlegg og kartlegge effekten av disse. Det er myndighetenes ansvar å fastsette vitenskapelig baserte grenseverdier for utslipp av lakseluslarver, rømt laks og organisk/uorganisk stoff. Nå har vi ikke lenger tid å ”synse”. Vi må skaffe oss kunnskap nok til å få aksept for vedtakene som må fattes, og forvaltningen må baseres på kunnskap og på en visjon om produksjon av titalls millioner tonn oppdrettsfisk.

Plassering av anlegg må planlegges bedre
Vi må også handle raskt når det gjelder bruk av vårt sjøareal og påvirkning på de marine økosystemer for å unngå at det etableres praksis som begrenser utnyttelsen av våre muligheter. Den private eiendomsretten i sjøen går ut til marbakken, alt utenfor er i prinsippet en allmenning. Tildeling av oppdrettslokaliteter har fram til i dag vært basert på søknader fra enkeltforetak i tråd med konsesjonsrammer og den enkeltes behov. Dersom søknaden ikke er i strid med kommunale planer eller konkurrerer med annen virksomhet, blir det stort sett tildelt bruksrett. Mattilsynet har bestemt at avstanden mellom oppdrettsanlegg bør være mellom 1 og 5 km, og den enkelte lokalitet båndlegger dermed et stort område. Plasseringen tar ikke i nødvendig grad hensyn til at vi har en felles arealressurs som vi må utnytte best mulig. Skal vi utnytte vårt potensial som oppdrettsnasjon, må vi finne lokaliteter som har bæreevne for store mengder fisk, kanskje opp mot 100 000 tonn på én lokalitet. Dette forutsetter omfattende kartlegging av biologiske og oseanografiske forhold langs kysten, fulgt av målrettet planlegging. Dette arbeidet haster. Vi må innse at etablering i en allmenning medfører redusert tilgjengelighet for andre og kan på lang sikt representerer en fare etablering nye eierforhold.

På høy tid å lære av våre feil
Dersom vi har et ønske om å utnytte vårt potensial som oppdrettsnasjon, må vi ta ansvar for at den påvirkning på kysten vår som det vil ha å mangedoble havbruksproduksjonen, skjer innen akseptable nivåer. Vi må lære av feilene vi gjorde i starten av lakseoppdrettet og kartlegge situasjonen i upåvirket tilstand for de nye oppdrettsartene og deretter systematisk måle påvirkningen etter hvert som produksjonen vokser. Først da kan vi sette inn målrettede tiltak på de områder der det er nødvendig. Tar vi kostnadene med å gjøre et godt grunnarbeid, vil vi i generasjoner kunne produsere enorme mengder oppdrettsfisk.

Enkelte politikere har uttalt at ”etter oljen skal vi leve av våre marine ressurser”.  Olje er som penger i banken, vi kan bruke den når vi vil, men når vi først har brukt den opp, så er det tomt. Våre marine ressurser er som vannet i bekken. Skikker vi oss vel, vil bekken renne til evig tid. Målet må være at vi utnytter mulighetene havet gir, men samtidig forvalter ressursene slik at vi kan høste i generasjoner.

Vi kan kanskje skrive om et gammelt kinesisk ordtak: ”Gir du en mann en fisk, har han mat i dag. Lærer du ham fiskeoppdrett, kan han skaffe mange mat for livet.” Og lære, det gjør vi gjennom satsing på forskning og utviklingsarbeid. På det området har vi dessverre hørt mye skrik, men sett lite ull.