Hopp til hovedteksten
Utskriftsvennlig versjon

Går vi mot en ny istid?

01.04.2004
Er Golfstrømmen i ferd med å reduseres slik at Nord-Europa går mot en ny istid? Slike spekulasjoner har versert i flere år. Ser vi samlet på alle faktorene som påvirker klimaet, er det imidlertid langt mer som tyder på en motsatt utvikling. Debatten om en ny istid i nord bidrar også til å tilsløre de alvorlige problemene verden – og spesielt land i Sør – står overfor når verden blir oppvarmet.

Er Golfstrømmen i ferd med å reduseres slik at Nord-Europa går mot en ny istid? Slike spekulasjoner har versert i flere år. Ser vi samlet på alle faktorene som påvirker klimaet, er det imidlertid langt mer som tyder på en motsatt utvikling. Debatten om en ny istid i nord bidrar også til å tilsløre de alvorlige problemene verden – og spesielt land i Sør – står overfor når verden blir oppvarmet.

Kronikk i Aftenposten 01.04.2004

Av professor Svein Sundby, Bjerknes senter for klimaforskning og Havforskningsinstituttet

Nylig har det atter vært framme i europeiske og norske media spekulasjoner om en snarlig og dramatisk endring mot et kaldere klima i vår del av verden som følge av en global klimaoppvarming. Et sentralt punkt i denne problemstillingen er om Golfstrømmen er i ferd med å reduseres eller stoppe opp, noe som kan føre til en ny istid i Nord-Europa og kanskje også i Nord-Amerika. Temaet har versert i media med jevne mellomrom de siste fem-seks årene, senest etter den såkalte Pentagonrapporten fra amerikanske myndigheter som tar opp trusselbildet ved en slik klimaendring. Som støtte for en slik klimautvikling finnes det ulike målinger, som vannprøver i dypvannet i Norskehavet, iskjerneboringer på Grønlandsisen, samt resultater fra forenklede modeller for sirkulasjon av vannmassene i verdenshavene.

Det kan høres paradoksalt ut at avsmeltning av is som følge av et varmere klima på jorden skal gi et kaldere klima som resultat, men en slik klimamekanisme er logisk nok. Det er imidlertid lett å trekke for vidtrekkende konklusjoner for jordens totale klimautvikling. Resultatet av disse oppslagene er forvirring om hva som blir følgene for jordens klima av at vi i økende grad bruker fossilt brensel som øker konsentrasjon av drivhusgassen CO2 i atmosfæren.

Drivhuseffekten beregnet allerede i 1895
Før vi går nærmere inn på å forklare prosessen, er det viktig å forstå hele bakteppet med økende CO2-utslipp og global klimaendring. Allerede i 1895 presenterte den svenske fysikeren og kjemikeren Svante Arrhenius (Nobelprisvinner i kjemi i 1903) beregninger som viste hvordan jordens temperatur vil øke etter hvert som bruken av fossilt brensel øker CO2-innholdet i atmosfæren. Han beregnet at en dobling av CO2-innholdet ville gi en global temperaturøkning på omtrent 5 grader C.

Prinsippet for beregningene er enkle. Den soloppvarmede jordoverflaten sender langbølget varmestråling tilbake i verdensrommet. Men en del av denne strålingen blir reflektert tilbake til jordoverflaten fra atmosfæren. Det er flere av atmosfærens komponenter som forårsaker denne refleksjonen, blant andre vanndamp, metan, nitrogenoksider og altså CO2. Dette kalles drivhuseffekten, fordi den virker på samme måte som glasstaket i et drivhus, som slipper inn det meste av solstrålingen, men reflekterer den langbølgede og usynlige strålingen som oppvarmet jord og planter inne i drivhuset sender tilbake. De fleste av oss har dessuten erfart den samme prosessen når vi ferdes på vintervåte asfaltveier en overskyet ettermiddag og det plutselig blir stjerneklart. Uten salt fryser da veibanen raskt til is, fordi den langbølgede varmestrålingen fra veibanen ikke reflekteres tilbake fra skydekket, men fortsetter videre rett ut i verdensrommet.

Ingen tvil om at oppvarmingen er menneskeskapt
Svante Arrhenius’ enkle beregninger viste en temperaturøkning på 5 grader C ved en dobling av atmosfærens CO2-innhold. I dag er det utviklet avanserte klimamodeller som kjøres på verdens største datamaskiner. De ulike modellene viser noe forskjellige resultater, men gjennomsnittet av dem viser en økning på 2-4 grader C i den globale gjennomsnittstemperaturen som følge av en dobling av innholdet av CO2 i atmosfæren, altså et resultat som er forbausende likt Arrhenius’ enkle beregninger. Det er altså mye som tyder på at jorden vil oppvarmes betydelig som følge av økt CO2-innhold. Etter at forbruket av fossilt brensel for alvor kom i gang etter den industrielle revolusjonen, har CO2-innholdet økt fra 280 til noe over 360 deler per million, en økning på om lag 30 prosent. Globaltemperaturen har i samme periode økt med 0,8 grader C. Med dagens forbruk av fossilt brensel vi vil nå en dobling av CO2-innholdet ut i annen halvdel av dette århundret. Rekonstruksjoner av klimaet over de siste 160 000 år basert på ulike paleo-geologiske prøver, viser også en nær sammenheng mellom globaltemperatur og atmosfærens CO2-innhold, riktignok uten at dette kan tas som et bevis på årsak-virkning mellom CO2 og globaltemperatur. Men det faktum at drivhuseffekten er en reell klimamekanisme, bidrar til å styrke våre mistanker om at det faktisk er en slik årsak-virkning. FNs klimapanel, som består av flere tusen av verdens ledende klimaforskere, er heller ikke i tvil om at vi er inne i en menneskeskapt klimaendring med økende globaltemperatur og hyppigere ekstremvær over hele kloden. Usikkerheten er imidlertid større når det gjelder hvilke regionale følger en global temperaturøkning vil få.

Når varmt saltvann møter kaldt ferskvann
Golfstrømmen, eller Atlanterhavsstrømmen som vi kaller den på denne siden av Atlanterhavet, er som kjent en nøkkelfaktor for klimaet i våre områder. Det er flere faktorer som bestemmer intensiteten på denne varme strømmen, men grovt sett snakker vi om to hovedfaktorer. Den ene prosessen som driver strømmen, er den som har vært kilde til hyppig mediaomtale, nemlig at det salte atlanterhavsvannet blir avkjølt av den kalde lufta i Norskehavet og når det blandes med det omkringliggende kalde arktiske vannet. Det avkjølte vannet blir tungt og faller ned i dypet, for så å  renne tilbake i Nordatlanteren som en tung bunnstrøm. Vi kan si at denne prosessen ”trekker” det varme og salte atlanterhavsvannet inn i våre havområder og gir et varmere klima i Nord-Europa enn det som er normalt på så høye breddegrader.

Den globale temperaturøkningen vil etter hvert føre til økt avsmeltning av ismassene i polområdene. Dette vil danne et lag av ferskere vann på havets overflate, et vannlag som vil være lettere enn det salte atlanterhavsvannet og dermed vil legge seg som et isolerende lokk over dette. Følgen vil være at atlanterhavsvannet ikke blir avkjølt tilstrekkelig til å synke ned og danne dypvann. Dermed bremser prosessen som ”trekker” det varme atlanterhavsvannet opp til våre breddegrader, og vi kan få et kaldere klima, kanskje en ny istid. Denne hypotesen støttes av at vi har observert en svekkelse i dannelsen av nytt tungt dypvann i Norskehavet de siste 30 årene, selv om drivkraften langt fra er stoppet opp.

Golfstrømmen drives også av tidevann og vind
Annen forskning tyder imidlertid på at omrøringsmekanismene i havet, drevet av blant annet tidevannet (som alltid er tilstede uavhengig av klimaendringer), kan gi energi til produksjonen av dypvann. Den andre viktige drivkraften for den varme Atlanterhavstrømmen er det generelle vindmønsteret over Nordatlanteren, med lavtrykk på lavtrykk som feier inn over Norskekysten fra sørvest. Dette bidrar også til å drive den varme Atlanterhavstrømmen inn i Norskehavet og er den vinddrevne komponenten i havstrømmens styrke. Vi kan si at denne prosessen ”skyver” det varme og salte vannet inn i våre havområder. En følge av globaloppvarmingen er høyere vindaktivitet i våre områder, noe som også er observert de siste 30 årene. Dermed har den andre av de to viktige drivkreftene for Atlanterhavstrømmen motsatt virkning.

Nå er det slik at disse to hovedfaktorene egentlig ikke kan betraktes hver for seg. De to prosessene virker inn på hverandre, og det er også andre prosesser som bidrar til å drive Atlanterhavstrømmen mot nord. Klimaendringen som vil finne sted i Nordområdene er resultatet av et komplisert samspill mellom alle disse, i dag kjente, faktorene. Arbeidet med å forstå faktorene fullt ut og å avdekke nye og i dag ukjente klimaprosesser er i full gang i klimaforskningsmiljøet i Bergen gjennom det nyetablerte Bjerknes senter for klimaforskning. Bjerknessenteret er etablert for å kartlegge hvilke konsekvenser globaloppvarmingen vil få nettopp for klimautviklingen i Nordområdene.

Varmere klima mest sannsynlig
Det mest sannsynlige klimascenariet for Nordområdene i det 21. århundret er en markant temperaturøkning i hav og atmosfære, samt sterk reduksjon i utbredelsen av is i Arktis. Dette er også i overensstemmelse med prognosene fra FNs klimapanel. En ny internasjonal rapport fra Arctic Climate Impact Assessment (ACIA) som spesielt fokuserer på klimautviklingen og dens følger for det arktiske økosystemet, konkluderer likedan. Å trekke fram nedsynkningen av salt atlanterhavsvann i Nordatlanteren som den eneste drivende klimafaktoren i våre områder med den påfølgende faren for en ny istid i våre områder, blir å gi et svært galt bilde av den mest sannsynlige klimautviklingen. Det bidrar dessuten til å ta oppmerksomheten vekk fra de alvorlige følgene som globaloppvarmingen vil få i andre deler av verden, der utviklingsland vil være blant dem som blir hardest rammet.

[Figurtekst: ]
Varmt, salt atlanterhavsvann gir Nord-Europa et mildt klima. Gjennomsnittlig lufttemperatur i Midt- og Nord-Norge er 10 oC høyere enn det som er normalt så langt mot nord. I Norskehavet og Grønlandshavet blir vannet avkjølt og blandet med ferskere vann fra Polhavet. Det avkjølte vannet strømmer tilbake i Atlanterhavet, delvis som en bunnstrøm og delvis som en overflatestrøm langs kysten av Øst-Grønland. (Grafikk: Svein Østerhus, Bjerknessenteret og Tor Sponga, Bergens Tidende)