Hopp til hovedteksten
fiskere.jpg
Utskriftsvennlig versjon

Sultne blikk på Afrikas fiskeressurser

14.06.04
Mange europeiske fiskebestander er nedfisket, og Europa har rettet blikket mot de rike fiskeressursene utenfor nordvest-Afrika. Avstanden er kort, og regionen opplever stort press fra europeiske fiskere. Men uten en bærekraftig fiskeriforvaltning kan afrikanske farvann snart lide samme skjebne som de europeiske. Kan Norge fortsatt bidra til en god utvikling mot en bærekraftig fiskeriforvaltning i Sør?

fiskere.jpg

Pigogene leverer sin fangst i Joal i Senegal.

Mange europeiske fiskebestander er nedfisket, og Europa har rettet blikket mot de rike fiskeressursene utenfor nordvest-Afrika. Avstanden er kort, og regionen opplever stort press fra europeiske fiskere. Men uten en bærekraftig fiskeriforvaltning kan afrikanske farvann snart lide samme skjebne som de europeiske. Kan Norge fortsatt bidra til en god utvikling mot en bærekraftig fiskeriforvaltning i Sør?

Kronikk i Bergens Tidende 14.06.04

Av forskningsgruppeleder Reidar Toresen, Havforskningsinstituttet

Norge har gjennom ”Dr. Fridtjof Nansen-programmet” vært med på å overvåke fiskeressursene utenfor nordvest-Afrika i en årrekke. Nå står Norges bidrag i fare for å bli redusert til et minimum.

Vind og havstrømmer gjør at land med kyst mot vest ofte har rike fiskeressurser. Utenfor kysten av Senegal, Gambia, Mauritania, Vest-Sahara og Marokko er det millioner av tonn med fisk. Det er særlig stimfisk (pelagisk fisk) det er mye av: sardin,  sardinella, taggmakrell og japansk makrell. Selve kontinentalsokkelen er ikke så bred, men næringsrikt vann strømmer opp mot overflaten inne ved kysten slik at det blir høy produksjon av plankton, som de pelagiske artene lever av. Fiskebestandene er fordelt forholdsvis jevnt i regionen, med en hovedvekt av sardin i nord (Marokko og Vest-Sahara), taggmakrell i sentrale deler (Mauritania) og sardinella i sør (Mauritania, Senegal og Gambia). Alle artene vandrer imidlertid over hele regionen. Pelagisk fisk er bindeleddet mellom planktonproduksjon og produksjon av fisk, så der man finner rike forekomster av stimfisk, finner man også ganske store forekomster av bunnfisk. Men siden kontinentalsokkelen smal, har bunnfiskbestandene vært overbeskattet i mange år.

Landene i nordvest-Afrika har svært ulik kultur og dermed også forskjellig forhold til hav og fiskeri. Senegal og Gambia er land preget av tradisjonell, afrikansk kultur. De har rike fisketradisjoner, og kystfiskeflåten er tallrik. Fiskeri er hovednæringsvei i Senegal, og det satses fullt på småskalafiske der fiskerne drar ut på daglige fisketurer i sine piroger (åpne kanolignende båter av varierende størrelse). Begge land har få trålere, og industriell fiskeflåte er nesten fraværende. Det fiskes på ulike typer stimfisk, sardinella eller den sildelignende bonga. På et stort fiskemottak i fiskelandsbyen Joal i Senegal er det rundt 80 piroger som leverer fangster. Hver båt sysselsetter rundt 15 fiskere. Fiskemottaket lager ulike produkter og pakker etter bestilling til mange land i regionen. Den totale mengden fisk som går gjennom mottaket er rundt 140 000 tonn i året, og tusenvis er sysselsatt i fiskeri og produksjon. Landsbyen M’bour 50 km lenger nord har et fiskemottak av samme størrelse. Dette er de to største fiskemottakene i Senegal.

Nord for Senegal ligger Mauritania, et karrig ørkenland som for det meste er bebodd av nomader. I Mauritania er det få som driver med fiske, men lokale fiskere med piroger finnes også her. Utenfor kysten er det imidlertid like rike ressurser som lenger sør, ettersom det er snakk om de samme fiskebestandene. Styresmaktene i Mauritania er klar over dette, men de har en helt annen tilnærming til sin rikdom enn naboene i sør. Mauritanerne handler med ressursene til dem som måtte ønske å fiske i området. EU har inngått fiskeriavtale med Mauritania, og for perioden 2001-2005 betaler EU 80 millioner euro årlig, blant annet for at fiskere fra EU-land kan få kjøpe fiskerilisenser i Mauritania til en tredjedel av normal pris. På denne måten subsidieres europeiske fiskere med tilgang til Afrikas fiskeressurser. Lisensene gir nesten ubegrenset adgang til å fiske. Nederlendere og irer fisker pelagisk fisk med store trålere, mens spanjoler fisker blekksprut. Begrensninger i form av mengdereguleringer finnes ikke. Fisket går dermed hardt utover ressursene fordi det brukes effektive fartøyer med enorm lastekapasitet.

De pelagiske artene er foreløpig ikke truet, men sardinellabestanden viser tegn til overbeskatning. I de senere årene har man også sett at blekksprutbestanden er sterkt truet. Mye av fisken som de europeiske fiskerne tar, blir landet i Las Palmas og eksportert tilbake til afrikanske land, men da til en pris som er bestemt av europeiske produsenter. Denne type ressursutnyttelse skaper få arbeidsplasser i landene som eier ressursene, mens fortjenesten går til store fiskerederier i Europa og til dem som selger lisensene.

I hele den nordvestafrikanske regionen fiskes det om lag 1,5 million tonn pelagisk fisk,  hvorav 800 000 tonn tas av den europeiske fiskeflåten gjennom fiskeriavtalen mellom EU og Mauritania. Rundt 100 000 tonn tas av russisk fiskeflåte. Mens Mauritania er åpen for utenlandske fiskere, er Senegal og Marokko svært restriktive. Denne forskjellen i fiskeripolitikken skaper motsetninger som gjør det vanskelig å utvikle en fornuftig og bærekraftig forvaltning av ressursene i regionen.

Noen land i verden, deriblant Norge, har velutviklede systemer for forvaltning av naturressurser. (Noe om Norges unike posisjon i verdenssammenheng mht fiskeriforvaltning – kort om hva vi har fått til og hvordan)
Andre land er i ferd med å utvikle en egen fiskeriforvaltning. Det kan i blant skorte på evnen, men ofte er viljen sterk fordi mange av landene ser nytten i å ta vare på ressursene fordi befolkningen trenger både mat og sysselsetting.

Grunnlaget for en bærekraftig fiskeriforvaltning er blant annet bestandsvurdering basert på overvåking, forskning og fiskeristatistikk, at råd aksepteres av forvaltere og fiskerinæring, iverksetting av forvaltning gjennom kvoter, samt kontroll av fiskeriene. I situasjoner der flere land deler på ressursene, kreves også et godt samarbeid mellom disse.

Landene i nordvest-Afrika er i ferd med å skaffe seg kunnskapen som skal til for å overvåke sine ressurser selv, og Norge har bidratt sterkt til dette. Det norske havforskningsfartøyet ’Dr. Fridtjof Nansen’ har i ni år i samarbeid med lokale forskere utført kartlegging og mengdemåling av pelagisk fisk. Toktene har vært finansiert av NORAD. Landene vil kunne klare jobben på egenhånd med egne fartøy, men oppgaven medfører store kostnader, særlig for fattige land. Forsøk på bestandsvurderinger av fiskebestandene i området viser at kvaliteten på fiskeristatistikken og data som skal til for å vurdere bestandene foreløpig er for dårlige. Rådene som gis blir derfor lite presise og vanskelige å iverksette. Det vil dermed fortsatt ta noen år før landene selv er rustet til å få på beina en skikkelig forvaltning.

Hvis det er på noe felt Norge kan bidra, så er det nettopp når det gjelder denne typen utfordringer. Norge har lang erfaring med fiskeriforvaltning og stor kompetanse som etterspørres i mange land som driver fiskerier. Overfor nordvest-Afrika har imidlertid NORAD sagt nei. Dette er land som Norge ikke har valgt som såkalte hovedsamarbeidsland, og de kommer derfor ikke i betraktning når det gjelder norsk bistand. Fiskerinæringen har for øvrig liten eller ingen betydning i Norges hovedsamarbeidsland, slik at vår ledende kompetanse innen fiskeriforvaltning ikke er tilgjengelig for land i Sør.

For havforskerne som har spesialisert seg på dette feltet er det svært frustrerende at det er et skrikende behov for vår kompetanse uten at vi gis handlingsrom til å bidra. Fattigdomsbekjempelse er en av Norges hovedmålsettinger overfor land i Sør. Å overføre kunnskap om hvordan man skal forvalte de fornybare ressursene på en bærekraftig måte kan være et godt grunnlag for nettopp å bekjempe fattigdom, særlig blant befolkning i kystnære områder. Den norske finansieringen av driften av forskningsfartøyet ”Dr. Fridtjof Nansen” blir etter 2005 kuttet med 90 prosent. Da er det ikke bare nordvest-Afrika som får lide, men også andre land som har nytt godt av vår kunnskap siden fartøyet startet sin virksomhet i land i Sør på slutten av 70-tallet. Mulighetene for å skaffe annen finansiering til driften er minimal. Utgiftene til driften av fartøyet er for øvrig mindre enn én prosent av Norges totale bistandsutgifter.