Hopp til hovedteksten
Utskriftsvennlig versjon

Å strø om seg med feil og halvsannheter

Gjennom innlegg i BT de siste ukene er det framsatt en rekke halvsannheter og feil om miljøproblem i norsk havbruk og problemer rundt oppdragsforskning.

Gjennom innlegg i BT de siste ukene er det fremsatt en rekke halvsannheter og feil om miljøproblem i norsk havbruk og problemer rundt oppdragsforskning.

Innlegg i Bergens Tidende 2. november 2004
Av Ole Torrissen, forskningsdirektør

All forskning i Norge har en oppdragsgiver enten det er fagdepartement, andre statlige organ, Norges forskningsråd, EU eller private bedrifter. Ut fra innleggene i BT kan det se ut som det er problemer at industrien initierer forskning for å dekke egne behov. I forhold til andre OECD-land er den industrielle forskningen i Norge lav, og det er et mål for våre myndigheter å stimulere til økt industriell forskning. Her er det en unison oppfordring til vår industri om å sette av mer ressurser til forskning, og til å benytte landets fremste forskningsmiljøer i dette arbeidet. Norges forskningsråd kommer nå med spesielle tiltak for å få universitetene mer på banen i industriell forskning. Jeg trodde oppriktig talt at det var en enighet i det norske samfunn om at vi trenger en konkurransedyktig industri som ligger i den teknologiske fronten. Det er umulig å oppnå - uten en styrket forskning og en aktiv bruk av ledende forskningsinstitusjoner både i Norge og i resten av verden.

Forskningsrapporter er bygd opp slik at det klart går frem hva som er målte data og hvordan disse er målt. Det betyr at det er fritt frem for alle som tviler på resultatene, å kontrollere at de målte verdier er rette. I tillegg, vanligvis skilt ut som egne kapitler, diskuterer forfatterne mulige virkningsmekanismer og hvilke konsekvenser resultatene kan ha. Her vil det og skal det være rom for forskjellige syn. Det er utenkelig for Havforskningsinstituttet at resultater fra vår forskning, uansett oppdragsgiver, skulle være endret eller tilpasset oppdragsgivers ønsker. Det er useriøst og uanstendig å antyde at slikt forekommer uten å kunne dokumentere påstandene.

Vår kunnskap tilsier at det er mulig å mangedoble havbruksproduksjonen i Norge på en miljømessig, forsvarlig måte. Vi kan trolig produsere mellom 10 og 20 mill. tonn uten uakseptable konsekvenser. Det betyr ikke at en vekst er problemfri. Vi må løse viktige miljøutfordringer. Samtidig er det en rekke grunner for å utnytte potensialet videre i norsk havbruksproduksjon. For det første fordi laks, inkludert oppdrettslaks, er sunn mat og et godt bidrag til folkehelsen. For det andre er fiskeoppdrett en økologisk fornuftig kjøttproduksjon, siden fisk fra naturens side utnytter fôret mye mer effektivt enn det som gjøres i husdyrproduksjon. For det tredje har vi gjennom utvikling og forskning fått frem en rekke resultat og tiltak for et økologisk forsvarlig havbruk som har redusert viktige miljøproblem. For det fjerde er det et bredt politisk ønske om at det skal finnes lønnsom næringsvirksomhet langs kysten. Vekst i havbruk forutsetter at vi må finne nye fôrressurser til oppdrettsfisken og sikre at dette høstes på en bærekraftig måte. Havforskningsinstituttet har bred kompetanse på marine ressurser i havet, og forskerne undersøker muligheter til å bruke dyreplankton som fiskefôr. Økt bruk av vegetabilsk fôr er også en vei å gå. Det er uansett mer økologisk fornuftig å bruke slike ressurser til fôr til fisk enn å gå veien via kylling, storfe eller gris.

Om helsesituasjonen og medisinbruk: Antibiotika brukes nå nesten ikke i norsk fiskeoppdrett. Det brukes faktisk 20 ganger mer antibiotika per kg kjøtt produsert på varmblodige dyr enn på fisk i Norge. Vaksiner, utviklet blant annet ved Havforskningsinstituttet, har her vært avgjørende. Vi mener at dette er et godt eksempel på løsning av et miljøproblem. Vi anbefaler å bruke vaksiner for å løse nye sykdomsproblem, også mot lakselus.

Om rømming: Havforskningsinstituttet har i flere rapporter anbefalt strenge tiltak for både å hindre og redusere skadeeffekter av rømming. Vi har som rådgiver vært aktiv i prosessen med å få til nasjonale laksefjorder. Vi etterlyser også programmer for å dokumentere effekten av de nasjonale laksefjordene.

Om utslipp av næringsstoffer fra anlegg: Instituttet har utviklet et system for overvåking av miljøeffekter og vært aktiv med å få til tiltak som regulerer dette. Utslipp av nitrogen og fosfor er ikke nasjonalt eller globalt et vesentlig miljøproblem, men kan som i landbruket ha lokale konsekvenser om utslippene skjer på feil sted.

Om amerikansk undersøkelse om PCB i oppdrettslaks: Det er feil når det påstås at amerikanske myndigheter anbefaler begrensninger i hvor mye oppdrettslaks folk spiser. Det gjør heller ikke World Health Organization eller næringsmiddelmyndighetene i andre land. Den omtalte artikkelen i tidsskriftet Science er blitt kraftig imøtegått fra uavhengige forskere i USA, Canada og Norge. Artikkelen viser verdien av å skille de objektive resultater fra de subjektive meninger. Ingen bestrider dataene Science-artikkelen trekker frem, men konklusjonene er forfatterne stort sett alene om.

En sunn utvikling av norsk havbruk forutsetter diskusjon der mange aktører må være med. Flere miljøorganisasjoner har gitt viktige bidrag her. Men skal diskusjonen ha noen som helst verdi må argumentene til en viss grad være korrekte. Her har det dessverre vært mye sludder!