Hopp til hovedteksten
Utskriftsvennlig versjon

Når frihandel blir viktigere enn dyrehelse

12.09.2003
Transporten over landegrensene av levende fugl, fisk og dyr er blitt formidabel - likeens risikoen for spredning av dyresykdommer. Selger vi nå vår gode dyrehelsestatus for å tilfredsstille EU?

Transporten over landegrensene av levende fugl, fisk og dyr er blitt formidabel - likeens risikoen for spredning av dyresykdommer. Selger vi nå vår gode dyrehelsestatus for å tilfredsstille EU?

Kronikk i Bergens Tidende 12.09.03
Stein Mortensen Havforskningsinstituttet

Da den hvite mann kom til det amerikanske kontinent, hadde de med seg noe så dagligdags som forkjølelse. Plagsomt for conquistadorene - dødelig for indianerne, som ikke hadde et immunsystem som kunne takle sykdomsfremkallende bakterier og virus fra en fremmed verdensdel. Eksemplene er mange på at ting kan gå galt når mennesker og dyr møter mikrober de aldri før har vært i kontakt med. Dette handler om balansen mellom mennesker og dyr og de mikrobene de er verter for.

Det omvendte føre-var-prinsipp
Vi står fremdeles utenfor EU, men på grunn av EØS-avtalen er vi blitt usedvanlig flinke til å implementere EU-direktiver i norsk rett. Nå er turen kommet til det såkalte Rådsdirektiv 91/67; som omhandler hvordan vi skal sette regler for salg og transport av egg, yngel og oppdrettsfisk, skjell og krepsdyr. I praksis betyr dette å lage en ny forskrift som regulerer omsetning og innførsel av ”akvakulturdyr”. Hva betyr dette for oss, for oppdrettsnæringen, for miljøet og våre ville skjell- krepsdyr- og fiskebestander? Mye tyder på at et nytt, EU-tilpasset lovverk vil føre til nye sykdommer og økt smittespredning – med derav påfølgende tap for oppdrettsnæringen. De nye direktivene blir et slags omvendt føre var-prinsipp, hvor vi flytter dyrene inntil problemene har oppstått og deretter setter i verk tiltakene.

Sykdomsspredning i oppdrettsnæringen
Balansen mellom vertsdyrene og de sykdomsfremkallende organismene avgjør spørsmålet om liv eller død, både i kar, merder og skjelldyrkingsanlegg. Vann er et godt spredningsmedium, men også fortynningsmedium. Selv om det finnes sykdomsfremkallende organismer i vannmassene er det derfor ikke sikkert at de forårsaker sykdom. Smitte er en funksjon av dose, evnen til å forårsake sykdom og vertens mottakelighet. Vi har i en årrekke arbeidet med disse spørsmålene, og ser ut fra sykdomshistoriene at spredningen av sykdommer hos fisk, skjell og krepsdyr vanligvis ikke skjer via vannmassene. På samme måte som på landjorden kommer sykdomsutbruddene oftest når syke eller smittebærende dyr flyttes til ”friske” områder.

Medisin og vaksiner som problemløsning
Sykdom er et problem i en hver produksjon. Når det etableres oppdrett av nye arter må vi være beredt på nye – og ofte uventede – problemer. På samme måte som ved flyttinger vil utsetting av en ”ny” art representere en ”ny sjanse” for sykdomsfremkallende organismer som finnes i miljøet. Dette har vi fått erfare også i norsk oppdrett. Når en sykdom bryter ut, setter vi i verk tiltak for å begrense og bekjempe. Vi kan sanere, medisinere og på sikt utvikle vaksiner. Sanering – tømming av anlegg - kan være et godt virkemiddel for å begrense smittespredning. Medisinering kan også være et godt virkemiddel mot bakteriesykdommer, men er sjeldent effektivt mot virus og parasitter. Vaksinering har løst mange problemer i norsk fiskeopprett, men vaksineutvikling kan være komplisert og tidkrevende. Det er også
viktig å være klar over at virvelløse dyr som skjell og krepsdyr ikke kan vaksineres. Deres immunforsvar har ikke den ”hukommelsen” som all tradisjonell vaksinering er basert på – nemlig at kroppens forsvar ”kjenner igjen” den sykdomsfremkallende organismen den har fått kontakt med gjennom vaksinen, og responderer raskt med mottiltak når den dukker opp på ny. Dette er den viktigste grunnen til at sykdomsutbrudd i skjellbestander har fått alvorlige konsekvenser. Det finnes flere eksempler på at innførte sykdommer har lagt produksjonen brakk – kanskje for godt.

"Føre var” – hva betyr det?
Vi hører og leser ofte om ”føre-var-prinsippet”. Det betyr i vårt tilfelle blant annet at vi etablerer regelverk og praktiske modeller som skal bruke all tilgjengelig kunnskap for å minimalisere risikoen for sykdom. Vi har lært av alt fra skrapesyke hos sau, munn og klovsyke hos kveg, krepsepest hos ferskvannskreps, furunkulose og Gyrodactylus-infeksjoner hos laks til bonamiose og gjellesyke hos østers, at flere flyttinger gir økt smittespredning, flere sykdomsutbrudd og større tap for næringen. ”Føre var” betyr derfor at vi så langt det er mulig må oppdrette stedegne dyr, og være ekstremt restriktive med flyttinger over lange avstander. I Norge har vi generelt hatt god dyrehelse, og våre myndigheter har praktisert en rekke tiltak for å beholde den. Blant annet er det i prinsippet forbudt å flytte levende organismer over både lande- og fylkesgrenser uten tillatelse fra veterinærmyndighetene. Ved mistanke om sykdom eller vurdering av risiko kan det kreves karantene av de organismene som skal innføres eller flyttes. Dette er god føre var-forvaltning!

Fri flyt gir økt risiko
EUs lovverk er bygget opp rundt prinsippet om ”fri flyt” – også av levende organismer. Den frie flyten betyr mer enn dyrevelferd og -helse, og regelverket inneholder få reelle tiltak for forebygging. I henhold til Rådsdirektiv 91/67 kan akvakulturdyr flyttes fritt, så fremt det ikke er påvist sykdom på dyrenes opphavsted. I EU brukes ikke landegrenser, men sonegrenser, og flyttinger reguleres mellom slike soner. Det er ikke anledning til å nekte innførsel eller kreve karantene på grunnlag av mistanke eller lokale vernetiltak. Hele systemet er bygget opp rundt et par sentrale prinsipper, som i praksis ikke fungerer slik vi skulle ønske og er vanskelige å gjennomføre:

Det ene prinsippet er at vi kjenner sykdomsstatus i hver sone. Det gjør vi naturligvis ikke. Diagnostikk er både dyrt, vanskelig og tidskrevende, så det settes alltid fokus på de sykdommene som påfører næringen størst tap. Noen arter blir ikke undersøkt før vi har et tilfelle av høy dødelighet. De fleste viltlevende arter blir aldri undersøkt i det hele tatt.

Det andre er at det internasjonale systemet for meldepliktige sykdommer fungerer. Det kan vi heller ikke ta for gitt. Kvaliteten på det diagnostiske arbeidet avhenger av kunnskap og erfaring hos de som utfører den – og den varierer. Samtidig finnes det ikke noe vanntett system for sykdommer som ikke er på den meldepliktige listen. ”Nye” sykdommer kan slippe unna de diagnostiske modellene og metodene.

Det tredje er at vi klarer å følge spredningen av sykdommene. Det gjør vi ikke. Ofte flyttes det smittebærende dyr før sykdommene har brutt ut. På denne måten ligger diagnostikken ofte i etterkant av smittespredningen. Det er det samme som skjer med oss. Vi tenker ikke over at de aller fleste av oss er infiserte med herpesvirus før vi faktisk får et munnsår. Føler vi oss friske, så tenker vi heller ikke over at et nys på en flyplass kan spre forkjølelsen vår til fire verdenshjørner i løpet av halvannet døgn.

Det fjerde er at vi kjenner til mulige bærere av sykdommene. Det gjør vi ofte ikke. Mange sykdommer hos både skjell, krepsdyr og fisk har uklare vertsforhold. Dette betyr at vi ved å flytte én art kan risikere å smitte en annen.

Både føre var-prinsippet og de rådene vi gir til oppdrettsnæring, forvaltning og til lovgivende myndigheter betyr naturligvis lite, stilt overfor EØS-avtalen. I dagens situasjon kan vi nasjonalt stille strenge krav på drift, bygge opp en effektiv og fokusert sykdomskontroll, og i spesielle tilfeller vern av særlig truede arter eller bestander. Det kan vi gjøre helt til regelverket igjen kommer i konflikt med EUs – og havner i EFTAs overvåkningsorgan, ESA, til vurdering. Dette er en kamp både vi og oppdrettsnæringen er dømt til å tape. De eneste som kan forebygge problemene er næringen selv – ved å velge en produksjonsform basert på bruk av stedegne dyr og med fokus på forebyggende tiltak. Næringen blir ”sin egen lykkes smed” . . . og vi er der for å hjelpe dem.