Hopp til hovedteksten
Utskriftsvennlig versjon

Årets gode badetemperaturer og drivhuseffekten

12.09.2003
De siste ti årene har vi opplevd flere somre med gode badetemperaturer langs kysten, og sommeren 2003 er den beste på Sørlandskysten siden målingene startet. Er det virkningene av den menneskeskapte drivhuseffekten som har satt inn, eller er det naturlige svingninger i havklimaet?

De siste ti årene har vi opplevd flere somre med gode badetemperaturer langs kysten, og sommeren 2003 er den beste på Sørlandskysten siden målingene startet. På Vestlands- og Nordlandskysten ble sommeren 2003 ”bare” den tredje varmeste siden målingene startet, men rekordårene på disse to kystavsnittene er heller ikke langt unna i tid. På Vestlandet var rekordåret i 1997 og på Nordlandskysten i 2002. Flere av de øvrige varmeste årene har vært etter 1990. Er det virkningene av den menneskeskapte drivhuseffekten som har satt inn, eller er det naturlige svingninger i havklimaet?

Kronikk i Bergens Tidende 11.09.03
Svein Sundby Havforskningsinstituttet og Bjerknes senter for klimaforskning

Sjøtemperaturens årlige gang
Sjøtemperaturen har et litt annet årlig forløp enn lufttemperaturen. Sjøen har samme egenskap som en stor gammeldags kokeplate som bruker lang tid på å varmes opp og avkjøles langsomt når strømmen slåes av. I luften er temperaturen, i et gjennomsnittlig år, høyest i juli, mens i sjøens overflate forekommer normalt den høyeste temperaturen først i august. Utover høsten avtar lufttemperaturen raskere enn temperaturen i sjøen fordi sjøen har mye større varmekapasitet. Sjøens minimumstemperatur nåes først i mars-april den følgende vinteren. Det årlige forløpet av sjøtemperaturen er altså usymmetrisk: Oppvarmingen fra vinterminimum til sommermaksimum tar ca. 4 måneder, mens avkjølingen tilbake til vinterminimum går over dobbelt så lang tid. I tillegg er det forskjell på temperaturforløpet i sjøens overflate og i dypet. Maksimumstemperaturen kommer først i overflaten, for så å forplante seg ganske langsomt nedover i dypet. Det betyr for de fleste steder på norskekysten at den årlige temperatursvingningen i 150 m dyp er nesten motsatt av i overflaten. Høyeste temperaturen i 150 m dyp forkommer omkring desember, mens minimumstemperaturen nåes omkring juli.

Badesesongen
Når vi ser bort fra ekstremistene som bader hele året begynner de første tøffingene å hive seg ut i sjøen i begynnelsen av mai her i Sør-Norge, kanskje er temperaturen da kommet opp i 8-11oC. I Nord-Norge er det da bare marginalt varmere enn den årlige minimumstemperaturen, ofte ikke mer enn 3,5-5oC. Juli og august er gjerne perioden de fleste av oss forbinder med badesesongen, men på grunn av den langsomme avkjølingen om høsten er temperaturen i første delen av september ofte høyere enn i juli. Høyeste sommertemperatur finner vi i Oslofjorden og på Sørlandskysten. Derifra avtar den jevnt og trutt nordover kysten. Men det finnes unntak. Det kan forekomme lokale forhold som gir varme ”oaser” i bukter og viker under spesielle vindforhold.

Ingen sammenheng mellom sjøtemperaturene i juli og august i Sør-Norge
Hvis vi opplever høye sjøtemperaturer i juli skulle man kanskje tro at det da er stor sannsynlighet for å få høye temperaturer i august også, siden det er så stor varmekapasistet i vannet, og dessuten fordi august i gjennomsnitt er varmere enn juli. Men dette holder ikke stikk, spesielt ikke i Sør-Norge. Endringer i framherskende vindretning kan gi store endringer i transport av vannmasser med ulike temperaturer. På Sørlandskysten strømmer vanligvis varmt kystvann fra Kattegat og indre Skagerrak utover langs kysten i fra nordøst. Omslag til sørvestlig vind gir
oppbremsing av det varme kystvannet. Ved sterk og vedvarende sørvestlig vind vil det varme kystvannet reverseres og gå tilbake mot nordøst. Samtidig sørger jordrotasjonens avbøyende virkning for at det varme kystvannet også sklir sidelengs ut fra land på sin vei mot nordøst. Kaldt vann fra dypet strømmer da opp inne ved land for å erstatte volumet av det varme overflatevannet. Under slike omstendigheter kan en få temperaturfall på 7-8oC i løpet av et par dager. Tilsvarende virkning får vi på den nordgående kyststrømmen langs Vestlandskysten. Ved nordavind kan også kystvannet her reverseres og drive ut fra land, men siden reduksjonen i temperatur med dypet er mindre på Vestlandet enn i Skagerrak blir ikke temperaturfallet så stort. Et slikt temperaturfall skjedde på Vestlandkysten i andre halvdel av august i år. Det som så ut til å bli den beste badesesongen på Vestlandet noensinne ble ødelagt av sterk nordavind som brakte kaldt vann opp fra dypet. Derimot, på kysten av Nord-Norge følger sjøtemperaturen i juli og august hverandre i større grad. Det er fordi kystvannet på sin vei nordover kysten blander seg stadig mer med Atlanterhavsvannet som strømmer nordover utenfor kystvannet. Etter hvert får således kystvannet mer preg av Atlanterhavsstrømmen som er en mye større og mektigere strøm som ikke har så raske endringer i tid. Dermed overføres vannets egenskaper i større grad fra en måned til den neste.

Måling av sjøtemperatur – en presisjonsjobb
Det å måle sjøtemperaturen korrekt nok for klimaforskning krever en standardisering og presisjon som gjør målingene som leses opp i Reiseradioen fra eksempelvis Jeløya Camping og Hjellestad Marina ubrukelige. I målinger langs Norskekysten krever vi en presisjon på en hundredels oC, og like viktig er det å observere nøyaktig måledyp, for temperaturen kan variere mye fra overflaten og til 1 meters dyp. Når vi måler temperaturen på dypvannet i Norskehavet, en vannmasse som har betydning for klimautviklingen på kloden, er en endring på en tusendels oC betydelig. Overvåkning av havklimaet Havforskningsinstituttet har drevet sammenhengende klimaovervåkning av Norskekysten siden midten av 1930-tallet. Det var forskningssjef Jens Eggvin (1899-1989) som tok initiativet til å starte dette arbeidet. Til sammen har vi 8 slike stasjoner som hver representerer særegne havklimaområder, fra Lista i sør til Ingøy ved Nordkapp i nord. I mange år var dette et tungvindt arbeid for Havforskningsinstituttets lokale medarbeidere med haling på vannhentere opp og ned. I dag bruker vi elektroniske sonder som registrerer kontinuerlig temperatur, saltholdighet og dyp, og dataene blir overført til Havforskningsinstituttets databaser via mobiltelefonnettet. Men fremdeles må observatørene ut i båt i all slags vær.

Varmerekorder for fall - menneskeskapt drivhuseffekt eller naturlige langperiodiske svingninger?
Alle kyststasjonene fra Lista til Nordkapp viser i langtidsutvikling en økning i sjøtemperaturen om sommeren fra 1960- og 1970-årene. På Sørlandskysten var sommeren 2003 den varmeste siden målingene startet med sommeren 2002 på en andreplass. På Vestlandet var det sommeren 1997 skilte seg ut som det varmeste året med 2003 ”bare” på en tredjeplass. På Nordlandskysten var det 2002 som var rekordåret. Også her er sommeren 2003 de tredje varmeste. Ser vi videre nedover på rekordlisten, finner vi at mange av de varmeste somrene har vært etter 1990. Dette kan en ta som indikasjon på virkningene av den menneskeskapte drivhuseffekten. Men ser vi lenger tilbake i tidsserien blir det klart at det på slutten av1930-tallet var nesten like høye sommertemperaturer i sjøen som i dag. Trekker vi inn den ennå lengre russiske tidsserien for havklima nord for Kolahalvøya i Barentshavet får vi bekreftet dette mønsteret. Det var den russiske oseanografen Knipovitsj som startet denne måleserien i året 1900, og som i dag er verdens lengste tidsserie for havklima. Kolaserien viser tilsynelatende en langperiodisk svingning på ca. 60 år, kaldt de første par tiårene av det 20. århundret, en varmetopp fra slutten av 1930-tallet, et minimum med de kaldeste somrene på 1960- og 1970-tallet for deretter å nå en ny varmebølge mot slutten av det 20. århundret.

På leting etter viktige klimaprosesser
Hva vil de neste tiårene bringe av klimautvikling i våre havområder? Hvis prosessene fortsetter som styrer den langperiodiske svingningen på ca. 60 år kan vi vente oss at det går tilbake mot kaldere sjøliv for fritidsbåtflåten de neste 20 –30 årene, for så å få gode somre tilbake omkring 2050-2060. Det er et mulig scenario, men vi kan ikke varsle det, fordi vi i dag ikke kjenner mekanismene bak en slik 60-årsperiode. Geologiske tidsserier av ulike klimaperioder har vist oss at periodiske klimafenomener kan gjenta seg over lang tid for plutselig å forsvinne eller bli erstattet av andre perioder. Langperiodiske klimasvingninger har større geografisk utstrekning enn periodiske klimafenomener på kortere skala. Vi snakker om europeisk utstrekning på et så langperiodisk signal som 60 år. Derfor må vi, blant andre metoder, bruke globale klimamodeller som kobler hav, atmosfære og is for å kunne forstå prosessene bak slike svingninger, og for deretter bli i stand til å varsle klimaet. Kanskje kan en slik svingning da vise seg å være en følge av naturlige svingninger, eller den kan vise seg nettopp å være én av virkningene av den menneskeskapte globale økningen i konsentrasjonen av drivhusgasser i atmosfæren. I begynnelsen av 2003 etablerte Norges Forskningsråd Bjerknes senter for klimaforskning i Bergen, et tverrfaglig samarbeid mellom Havforskningsinstituttet, Nansensenteret og Universitetet i Bergen. De kommende 10 år vil forskerne ved Bjerknessenteret bruke innsatsen til å forstå hvordan globale klimaendringer påvirker det regionale klimaet i Nord-Europa og Arktis og utvikle metoder for å varsle klimautviklingen.