Hopp til hovedteksten
small_VKFCIXWMEOQXSG.jpg
Utskriftsvennlig versjon

Hva truer Nordsjøen?

20.03.2002
Nordsjøen er et av verdens mest undersøkte havområder. Til tross for det er dette unike økosystemet utsatt for et sterkt overfiske og forurensning fra land- og oljeindustri.

VKFCIXWMEOQXSG.jpg

Nordsjøen er et av verdens mest undersøkte havområder. Til tross for det er dette unike økosystemet utsatt for et sterkt overfiske og forurensning fra land og oljeindustri. Klimavariasjoner skaper samtidig store naturlige variasjoner i systemet. Hvilke naturlige endringer og menneskelig påvirkning kan vi vente oss i Nordsjøen framover? Hvilke forvaltningsstrategier trenger vi for at dette skal være et hav der vi kan dyrke og høste trygg sjømat? Har vi tilstrekkelig kunnskap om tilstanden, påvirkningene, effektene og de økologiske prosessene i Nordsjøen?

Kronikk i Bergens Tidende 19. mars 2002
Forsker Einar Svendsen, Havforskningsinstituttet

Hva truer?
Sterkt overfiske og store mengder utkast har lenge vært et problem, og det er nesten utrolig at ikke flere av bestandene her er fullstendig nedfisket. Fiskeredskapene endrer leveforholdene på bunnen på en måte som vi i dag ikke kjenner konsekvensene av. Overfiske skyldes i første rekke manglende internasjonal politisk vilje til å følge de faglige rådene om å redusere fiskeriene. Mangler den internasjonale rådgivningen nok tyngde fordi den ikke formidles tydelig nok? Eller er det kanskje selve kunnskapsgrunnlaget som ikke er godt nok?

Det er nå dokumentert at stoffer av såkalt produsert vann fra oljeindustrien i Nordsjøen kan ha hormonhermende virkninger på fisk. En rekke kjemiske stoffer slippes ut i svært store mengder fra denne industrien, og vurderingene av konsekvensvurderingene er svært mangelfulle. Mye forskning og overvåkning skal til for å dokumentere om utslipp av produsert vann har en betydelig negativ effekt på fiskebestandene. Men her er det snakk om formeringsevne, og da bør det ringe i ”føre-var-bjellene”.

Technesium fra Sellafield er et annet aktuelt tema i disse dager. Etter all sannsynlighet har dagens utslippsnivå meget liten effekt på økosystemet i Nordsjøen. Dette til tross, så er dette et ekstra forurensningsbidrag som er unødvendig og bør stoppes, ikke minst for det lokale miljøet i Irskesjøen. For Norge som verdens nest største fiskeeksportør vil det være meget uheldig om det skapes tvil om det er trygt å spise norsk sjømat. En halveringstid på technesium på over 200 000 år bør også mane til forsiktighet. Det kan stilles spørsmål om den store norske fokuseringen på Sellafield samsvarer med egne aktiviteter knyttet til overfiske og oljeindustri.

Etter at vi har hatt en del tilfeller av fiskedød i oppdrettsnæringen som skyldes skadelige alger, har det ført til at mange oppfatter alger som en forurensning. Vi må ikke glemme at alger og næringssalter er grunnlaget for det meste av livet i havet. Det er gjort beregninger som viser at fiskeproduksjonen i Nordsjøen har økt betydelig basert på økte tilførsler av næring fra menneskelig aktivitet, ikke minst fra jordbruket. Imidlertid fører for store mengder næring til for store konsentrasjoner av alger som dør og råtner, og slik kan det skape et for høyt oksygenforbruk. Forskere ved Havforskningsinstituttet er bekymret over at oksygenforbruket i fjorder på Skagerrak-kysten har økt, noe som sannsynligvis skyldes de enorme tilførslene av næring til den sørlige Nordsjøen. Økte algemengder generelt gjør at vi trolig også får økte tilfeller av skadelige algeblomstringer. Dette var stort sett ikke et problem før vi begynte med intensivt oppdrett. Store skumdannende algekonsentrasjoner har til tider skapt problemer for turister, spesielt på vestkysten av Danmark.

De siste års blomstringer av den skadelige algen Chattonella kan ha kommet med ballastvann fra Japan. Ballastvann er kanskje den største trusselen med fare for store omveltninger i økosystemer. Vi har det sett i Svartehavet, som totalt ble invadert av maneter. Den sterke utvekslingen av vannmasser med Atlanterhavet gjør at vi har vi liten tro på at noe lignende vil skje i Nordsjøen.

Nordsjølandene er blitt enige om å redusere tilførslene av næringssalter, dvs. nitrogen og fosfor, med 50 prosent. Til nå har vi bare i vesentlig grad klart å redusere mengden fosfor. Dermed er balansen av næringssalter forrykket, og dette kan i seg selv gi endringer i algesammensetning og skadelighet.

Vi har alltid hatt store naturlige variasjoner i klimaet som har meget stor betydning for økosystemet, ikke minst fiskebestandene. Men når noen bestander har gått ned, har gjerne andre tatt seg opp. Klimaendringer, naturlige eller menneskeskapte, vil skape endringer i Nordsjøens økosystem, men det vil ikke nødvendigvis være en trussel.

Å kunne forstå helheten
Til tross for at det har vært stor uforsking av Nordsjøen gjennom mange år, er det fremdeles store kunnskapsmangler. Først og fremst mangler vi en helhetlig økosystemforståelse som er nødvendig dersom vi skal ha en økologisk tilnærming til marin forvaltning etter føre-var-prinsipper, og som miljø- og fiskeriforvaltningen bør basere seg på. Vi snakker om å forstå hvordan Nordsjøen forandrer seg både over kortere og lengre tid; fra dager, måneder til tiår. Vi må forstå Nordsjøen både som et stort basseng og samtidig ha detaljkunnskap i ulike fjorder. For å få dette til må vi videreutvikle måleteknologi og overvåkning fra skip, bøyer, fly og satellitter. Kompleksiteten og variabiliteten er så stor at ethvert måleprogram vil komme til kort. Derfor må målingene knyttes til økosystemmodeller. Det er kun gjennom slike modeller at vi vil klare å kvantifisere hvordan Nordsjøen varierer.

Skal vi få til en helhetlig forståelse, må vi kjenne til de viktigste ytre drivkreftene på systemet og de viktigste indre prosessene. De ytre drivkreftene er den naturlige påvirkningen gjennom vær og vind, og inn- og utstrømningene til området, gjennom randsonene til Østersjøen, Atlanterhavet (Den engelske kanal) og Norskehavet. De viktigste menneskelige påvirkningene skjer gjennom fiske, utslipp av næringssalter, forurensning, og ferskvannstilførsler fra vannkraft. Kunnskap om de viktigste indre prosessene betyr å få en bedre kvantitativ forståelse av algeutvikling, dyreplankton, rekruttering til fiskebestandene, populasjonsdynamikk og effekter av forurensning.

Felles for disse prosessene er at de er knyttet sammen gjennom havklimaet, fysikken i havet, som direkte og indirekte påvirker alle nivåene i økosystemet. I dag vurderer vi i hovedsak fisket som den eneste variable drivkraft på fiskebestandene. Vi har til nå ikke klart å utvikle metoder og modeller for å vurdere helheten i systemet. Her er vi på vei til å gjøre relativt raske fremskritt. Vi kjenner vi for lite til hvordan fiskebestanden påvirkes av en mulig forurensning, og vi må vite mer for at dette kan trekkes inn i regulær fiskerirådgivning.

I EUs forskningssystem blir det fra 2004 satset på store integrerte prosjekter. Det skal utvikles globale operasjonelle system for havovervåkning og varsling, og sammen med Det internasjonale råd for havforskning planlegges det spesielt å få til en økologisk tilnærming til fiskeriforvaltning i Nordsjøen. I Norge planlegges det også å få til et helhetlig økologisk forsknings- og utviklingsprosjekt for våre nordlige farvann, kalt AMØBE. Dette er anslått å koste 100 millioner NOK pr. år i ti år.

Vil en integrert kunnskapsoppbygging hjelpe oss til bedre forvaltningsstrategier? Vil det fortelle oss hva som vil skje med Nordsjøen de neste tiår? Til en viss grad vil ny kunnskap gjøre det mulig å varsle effektene av forvaltningstiltak. Varslingen vil stadig være begrenset av vår mulighet til å varsle klimaet. På dette området foregår det heldigvis en ganske stor innsats i Bergen gjennom Bjerknessamarbeidet som Universitetet i Bergen, Nansensenteret og Havforskningsinstituttet tar del i.

Når Norge har som mål å mangedoble verdiskapningen fra de marine ressursene, er det veldig viktig å satse på kunnskap. Mangelen på realfaglig kompetanse vil kanskje bli det største hinderet for å nå disse målene. Det bør snarest utvikles egne fag i havlære eller marin økologi på alle trinn til å møte fremtidens utfordringer der de levende marine ressursene skal overta etter oljenæringen som Norges bærende inntektskilde.