Hopp til hovedteksten
Utskriftsvennlig versjon

Hva vet vi om dyphavet?

01.10.01
Vitenskap og teknologi har flyttet grenser utover det tenkelige bare i løpet av de siste par generasjoner. Vi har erobret månen og verdensrommet. De høyest fjelltopper og de mest ugjestmilde plasser på jorden blir jevnlig gjenerobret. Teknologien har også gitt oss muligheter til å observere mer i detalj og på større avstander. Fremdeles er det likevel havet, som utgjør 70 prosent av jordens overflate, i stor grad ukjent og uutforsket. De store havdyp utgjør en siste yttergrense for menneskelig utforskning. Det er en av de siste store stimulanser for vår nysgjerrighet og utforskertrang og et sted der fremdeles barrierer skal brytes.

Vitenskap og teknologi har flyttet grenser utover det tenkelige bare i løpet av de siste par generasjoner. Vi har erobret månen og verdensrommet. De høyest fjelltopper og de mest ugjestmilde plasser på jorden blir jevnlig gjenerobret. Teknologien har også gitt oss muligheter til å observere mer i detalj og på større avstander. Fremdeles er det likevel havet, som utgjør 70 prosent av jordens overflate, i stor grad ukjent og uutforsket. De store havdyp utgjør en siste yttergrense for menneskelig utforskning. Det er en av de siste store stimulanser for vår nysgjerrighet og utforskertrang og et sted der fremdeles barrierer skal brytes.

Odd Aksel Bergstad, Flødevigen forskningsstasjon, Havforskningsinstituttet
Olav Rune Godø, Senter for marine ressurser, Havforskningsinstituttet
Dag L. Aksnes Institutt for fiskeri- og marinbiologi, Universitetet i Bergen
Kronikk, Bergens Tidende 01.10.01

Census of Marine Life er et stort internasjonalt forskningsprogram som fram til 2010 skal kartlegge vår viten om havet. Bergensmiljøet vil delta i dette med et samarbeidsprosjekt om studiet av dyrelivet langs Den midtatlantiske rygg. Programmet utfordrer forskningsmiljøene med enkle spørsmål som ”Hva lever i havet? ”, ”Hva levde i havet?” og ”Hva kommer til å leve i havet i fremtiden?”. Jo mer man tenker over disse spørsmålene, jo mer blir det klart hvor lite man vet.

The Depths of the Ocean
For omlag 90 år siden publiserte vår egen Johan Hjort og skotten John Murray sitt spennende og banebrytende storverk ”The Depths of the Ocean” basert på resultater fra en større ekspedisjon i Nordatlanteren med forskningsfartøyet Michael Sars. Ekspedisjonen, som varte i fire måneder, var et spleiselag mellom den norske stat og Murray som privatperson, og den ble gjennomført på tross av en del skepsis fra datidens forskningsetablissement. Michael Sars var på den tiden et av verdens mest velutrustede forskningsfartøy for biologiske og fysiske undersøkelser. Boken som fulgte ”The Depths of the Ocean” bidrog helt vesentlig til å spre kunnskap om de store havdypenes dyreliv både til forskningsmiljøene og til brede befolkningslag. Og ikke minst, den viste hvor spennende havet og havforskningen er når økonomi og teknologi muliggjør tilfredsstillelse av nysgjerrighet og vitebegjær. Den enda mer kjente ekspedisjonen med Challenger gjorde Charles Darwin i stand til å formulere sin utviklingsteori og dermed grunnlegge den moderne biologi. En rent beskrivende utforskning gav derved utspring til kunnskap som ligger til grunn for de store framskritt en nå har i biologisk forskning.

Er pionérånden som drev de gamle oppdagerne død? Nei da, men pionérenes vilkår har nok forandret seg. Ekspedisjoner á la Murray og Hjorts, hvor målsettingen er å beskrive det ukjente, er vanskelig å finansiere i et forskningspolitisk regime hvor anvendelser og tilsynelatende relevans prioriteres. Likevel er det ikke mangel på spennende oppgaver.

Selv etter mange tiår med internasjonal innsats hevder mange med stor rett at havforskningen fortsatt er i sin barndom . Det er en illusjon at verdenshavenes økosystemer er godt kartlagt og forstått. Utforskningens tid er slett ikke forbi. De siste års teknologiske utvikling gjør det mulig å observere både større geografiske områder og hittil ganske utilgjengelige havdyp på en helt annen måte enn da Hjort og Murray hadde sin ekspedisjon. De nye tekniske mulighetene har allerede ført til at den utforskende vitenskap har fått en renessanse.

Census of Marine Life
President Clinton engasjerte en ekspertgruppe til å utrede behovet for oppdagelsesorientert havforskning. USA vil i årene framover bevilge betydelige summer til slik forskning, der også private interesser med ideelle hensikter er involvert. Alfred P. Sloan Foundation er en av pådriverne og har etablert det globale forskningsprogrammet ”Census of Marine Life”. Sloan, tidligere president i General Motors, opprettet denne filantropiske stiftelsen i 1934 for å bidra til vitenskapelig grunnforskning og nyvinning.

Hva vet vi om havet? I virkeligheten er det kun kystøkosystemene vi kjenner endel til. Men selv her hvor forskningen har vært omfattende er vår innsikt liten, og vår evne til å forutsi endringer framover er enda mindre. Om de virkelig store havområdene og selve dyphavet vet vi bare bruddstykker, ikke engang hvor mange eller hvilke typer organismer som lever der, langt mindre hvordan de lever og hva som gjør dem i stand til å formere seg i et slikt ugjestmildt miljø.
Kan så Norge og spesielt Bergens havforskere bidra til utforskningen av dyrelivet i de store havområdene og i dyphavet? Bergensmiljøet både kan og vil, og enkeltforskere har faktisk allerede bidratt betydelig til store program i dyphavet. Havforskningsinstituttet og Universitetet i Bergen kan med sine forskere, fartøyer, teknologi og kompetanse være en vesentlig bidragsyter til den internasjonale innsatsen på dette feltet. Når det nye felles forskningsfartøyet G.O.Sars sjøsettes i 2003, åpner det seg enda større muligheter. Norge er allerede involvert på to måter i ”Census of Marine Life”. Vi er representert i den internasjonale vitenskapelige styringskomiteen som gir oss innsyn og innflytelse på utviklingen av dette programmet. Styringskomitéen skal koordinere en rekke regionale prosjekter over hele verden. Flere slike prosjekter er nå i startgropen, et lakseprogram i Stillehavet, et økosystemstudium i Gulf of Maine, et prosjekt vedr. kjemosyntetiske økosystem i Atlanterhavet er noen eksempler.

Norge har også tatt initiativ til utvikling av et større samarbeidsprosjekt i Nordatlanteren, MAR-ECO, en forkortelse som henspeiler på ”Mid-Atlantic Ridge ecosystems”. Fokus i prosjektforslaget er dyrelivet langs Den midtatlantiske rygg, den enorme fjellkjeden som strekker seg midt i Atlanterhavet fra Island til Sydishavet. Utgangspunktet er at de midtoseaniske ryggene representerer store, men lite undersøkte områder. Deres økologiske betydning, også for de mer produktive økosystemene langs kontinentene, er svært uklar. Prosjektet er entusiastisk støttet av en rekke forskere fra landene rundt Nordatlanteren, og en internasjonal styringgruppe har nå utarbeidet en vitenskapsplan og forslag til planleggingsprosjekt. Det er søkt Census of Marine Life om økonomisk støtte til planleggingen i 2001 – 2003.

Den midtatlantiske rygg
MAR-ECO skal styrke kunnskapen om forekomst, utbredelse og økologi til dyr og dyresamfunn langs Den midtatlantiske rygg fra Island til Azorene. Med ’dyr’ mener man her i første rekke fisk, krepsdyr, blekksprut og geléplankton (småmaneter o.a.) som lever ved bunnen eller i de frie vannmasser. Dette arbeidet skal utføres med den mest moderne teknologi og i et internasjonalt og tverrfaglig samarbeid. Her åpner det seg store muligheter for norske forskere og teknologimiljø til å bidra til nyvinning, spennende oppdagelser og kontaktskapende forskning og utvikling. Bergensmiljøet skal bidra med fartøytid med G.O. Sars samt personell og kompetanse.

Målsetningen for prosjektet er av beskrivende karaktér. Det skal munne ut med vesentlig bedre oversikt over hvilke dyrearter og dyresamfunn som lever langs Den midtatlantiske rygg, hvilke utbredelsesmønstre de har og hvordan de lever sammen. Hvor får de sin føde fra og hvem spiser hvem ? Hvilke tilpasninger gjør dem i stand til å leve og formere seg, og hvilket genetisk slektskap har de til artsfrender langs kontinentene ? Vi venter at mange nye og spennende arter vil bli beskrevet. Disse dyrene og andre dyr som vi i dag bare kan se innskrumpet på et museum, vil vi gjennom teknologiske hjelpemiddel kunne observere i sitt rette element på flere tusen meters dyp. Gjennom moderne merketeknologi forventer vi også å kunne skjønne bedre fisks atferd i forhold til det fysiske miljøet og fordeling av byttedyr.

Det er i dag en stor interesse for økonomisk utnyttelse av fiskeressurser i dette området. Vi vet at fiskebestandene her vokser sakte og er svært sårbare for overbeskatning, og vi venter at prosjektet skal gi ny viktig viten som bidrag til en bærekraftig internasjonal forvaltning av området. Et forent internasjonalt forskningsprogram har større gjennomslagskraft enn en nasjonal innsats i prosessen fram mot internasjonal enighet i ressursforvaltning.
Prosjektet går nå inn i en planleggingsfase på 18 måneder hvor et av hovedmålene er å utarbeide underprosjekter med mer eller mindre selvstendig finansiering, men med allerede planlagte tokt som fundament. Arbeidet på sjøen, skal foregå i årene 2003-2005. Dernest følger årelangt arbeid med analyse av materiale og data. Hele tiden skal data gjøres lett tilgjengelig for nettverket av forskere.

Lar det seg realisere? Mye avhenger av nasjonale forskningsgråd på begge sider av Atlanteren, EU, private stiftelser og bedrifter vil være med på dette storstilte eksperimentet. Vi tror dette vil skje, og vi satser på at bergensmiljøet skal yte et kraftig bidrag. Vi synes det er spesielt spennende at vi skal få anledning til å markedsføre og videreføre norsk marin kompetanse og kunnskap gjennom et splitter nytt forskningsfartøy fylt med ny teknologi. Dette vil reflektere en oppsamlet ny kunnskap gjennom de siste 30 år; d.v.s. siden forrige generasjon forskningsfartøy ble lansert i 1970 gjennom gamle G. O Sars. Det fyller oss også med en god porsjon engstelse og ydmykhet: Er vi i stand til å følge opp de sterke norske og bergenske tradisjoner innen de marine fagdisiplinene?

Lik Murray og Hjorts ekspedisjon i 1910 er MAR-ECO tilsvarende spenstig og kontroversielt. Det er fra de marine systemer Norge har fått, får og skal, også i framtiden, høste sitt utkomme. Vi skylder vår framtid å gi den et best mulig utgangspunkt gjennom solid kunnskap og kompetent og produktivt internasjonal forskertradisjon i Bergen.

Se også: MAR-ECOs nettsider: www.efan.no/midatlcensus/