Hopp til hovedteksten
Utskriftsvennlig versjon

Framtid og videre vekst - hva slags forskning trenger vi, og hvem skal styre den?

07.08.2001
Adm. direktør Roald Vaages innlegg på 'Speakers corner' - Aqua Nor 2001, Trondheim, 7.8.2001

Innlegg på 'Speakers corner', Aqua Nor 2001, Trondheim, 7.8.2001
Av adm. direktør Roald Vaage

Hva slags forskning trenger vi?
1. La meg begynne med å slå fast at fiskeri- og havbruksnæringen baserer sin eksistens på biologisk produksjon enten det dreier seg om fangst av fisk og skalldyr, taretråling, produksjon av fisk, skalldyr og skjell i oppdrett, havbeite eller bruk av mikroorganismer og levende celler i bioteknologisk industri. En biologisk produksjon stiller helt andre krav enn hvilken som helst annen form for produksjon, noe ikke minst denne Aqua Nor 2001-messen viser med all mulig tydelighet. Våre viktigste forskningsoppgaver er å forstå sammenhengene i naturen og de krav våre oppdrettsorganismer stiller for å kunne leve og trives. Dette er oppgave nr 1.

Selve fundamentet for forvaltning av naturressursene og utvikling av oppdrett og havbeite, er den fagkunnskap som vi i dag har om livet i havet, om fisken i oppdrett, om naturens svingninger og om menneskets påvirkning. Etter min mening har forskerne, fiskerne og oppdretterne mye og god kunnskap ervervet gjennom forskning og erfaring, men den kunnskap vi har i dag er på langt nær nok til å kunne realisere de visjonene og mål som myndigheter og næring har trukket opp i ulike dokumenter.

Vi er i dag en stor fiskeri- og havbruksnasjon, og våre ambisjoner er å bli mye større, men da må også det kunnskapsgrunnlag vi skal basere vår framtid på sikres på en helt annen måte enn i dag.

Vi må som en stor fiskeri- og havbruksnasjon med store ambisjoner ta mål av oss å bli faglig ledende innen alle sider ved det å kunne høste fra havet og kunne produsere og dyrke fisk, skalldyr, skjell, alger og mikroorganismer - og gjort på en bærekraftig måte. Ikke for forskernes del, eller for vårt lands prestisjes del, men for å kunne sikre en videre vekst og muliggjøring av de mål og visjoner som er trukket opp for våre næringer.

2. Det neste jeg synes det er nødvendig å understreke er at det i all hovedsak er mat vi produserer, eller råstoffer som skal brukes til mat. Det skulle en ikke alltid tro når en ser på hvordan vi ter oss i mange sammenhenger.
Vi produserer mye mer enn vi selv kan spise. Oppgaven med å finne ut hva potensielle kunder i andre land har for krav til råvarer, kvalitet og mat fra havet, og til hvilken pris, er stor og påtrengende og er en faglig og forskningsmessig utfordring.

I 1970-årene tok den gang Norges Fiskeriforskningsråd opp spørsmålet om en ikke burde starte med markedsforskning og utdanne kandidater innen dette felt. Den gang var det få eller ingen som helt hadde klart for seg hva markedsforskning skulle innebære, de fleste snakket om markedsføring, og det var jo noe bedriften selv skulle ta seg av.

Vi er i dag kommet mye lenger, men jeg tror vi fortsatt har et langt stykke vei å gå om vi skal nå et mål for eksport av marine produkter i størrelsesorden 150 milliarder kroner om 20 år. Tiden kommer fort, før vi vet det er det jul igjen. Det haster med å utdanne nye forskere og folk som kan gå inn i markedsarbeidet.

3. Jeg tror at mange av de problemene bearbeidingsindustrien sliter med her hjemme i dag, som mangel på arbeidskraft, høye produksjons- og kapitalkostnader, høye energipriser, handelshindringer osv. på litt sikt vil bli mindre, etter hvert som fri flyt av varer, tjenester, arbeidskraft og kapital blir mer vanlig globalt. Den teknologi som trengs til denne industrien kan vi kjøpe som hyllevarer, og prisen er stort sett den samme over hele verden. Denne internasjonale messe er et eksempel på nettopp dette. Om det er grunnlag for å utvikle en stor utstyrsindustri i Norge har jeg mine tanker om, men de skal jeg la ligge.

Teknologi vil neppe bli en mangelvare, og ny teknologi gir kun særlige konkurransemessige fordeler i en kortere tidsperiode. På den annen side må de som vil være med i konkurransen ha den beste teknologi.

4. Det store problem, og som både fangstleddet og oppdrettsnæringen har felles med bearbeidingsindustrien, er avstandene til kjøperne, til markeder i Europa, USA, Japan og Østen for å nevne noen. Transportkostnadene kommer vi ikke utenom, og dette vil være et vedvarende "handikap" som må minimaliseres.

Her trengs det både kunnskap og betydelig kløkt for ikke å bli kjørt av lasset bokstavelig talt. Skal det fraktes ut 2,5 millioner tonn laks og ditto andre marine produkter fra Norge om 20 år, må noen tenke over på hvilken måte dette skal skje slik at våre kunder over hele verden blir tilfredse. Det vil etter all sannsynlighet oppstå en ubalanse mellom den varemengde vi eksporterer (og for den del også innenlands mellom regionene) og det vi importerer, noe som vil bety at vi ikke har returfrakter nok til våre trailere, fly og båter. Dette er etter min mening en svært viktig oppgave som ikke bare angår våre transportmyndigheter og samferdselsminister, men like mye næringsministeren, kommunalministeren og fiskeriministeren. Her trengs det nytt planleggingsverktøy og utvikling av simuleringsmodeller som kan gi mer faktiske kunnskaper om utviklingen i næringen og transportbehovet i ulike deler av landet.

5. Det siste forskningstema som jeg vil ta med er knyttet til kystsoneproblematikk og de nærings-, bruker- og arealkonflikter som vi i dag ser, og som vil komme til å øke og legge rammene for hvilken utvikling vi vil komme til å få på kysten.

Det dreier seg først og fremst om konflikter knyttet til hvem som skal ha rett til å utnytte kystens ressurser og arealer, og her står alle mot alle. Jeg kan nevne fiskere, oppdrettere, fritidsfiskere, sportsfiskere, hytteeiere, brukere av kysten som avfallsplass, til transport etc., etc., og for ikke å snakke om verneinteressene kontra brukerinteressene.

Rieber-Mohn-utvalget som skulle se på lakseproblematikken, klarte på en fin måte å avdekke hvilke interessemotsetninger vi har innen dette felt, og hvilken mangel på faktisk kunnskap som finnes om laks og laksens vandring, og liv i våre fjorder og ute i havet.

Lite vet vi om laksen, men langt mindre vet vi om andre fiskearter og mulige konfliktområder. Mangelen på faktisk kunnskap er påfallende, og dette har nå bl.a. Fiskeridepartementet innsett og bedt Fiskeridirektoratet om å utgreie kunnskapsbehovet. Fiskarlaget og Norske Fiskeoppdretteres Forening har i fellesskap engasjert seg i saken, og det borger for at noe nå kommer til å skje innen dette så viktige område.

Uten faktisk kunnskap vil ikke myndighetene ha noen muligheter til å planlegge bruken av kysten og dens areal til ulike formål, og da tror jeg at vi kan se langt etter den utvikling og de visjoner som er skissert.

Hvem skal styre forskningen?
Implisitt i spørsmålsstillingen ligger at forskning skal styres, mens mange forskere vil nok mene at forskning verken kan eller skal styres. Det jeg legger til grunn et at forskningsmidler både kan og skal styres, mens forskeren må stå fritt i valg av metode og tolking av resultater av sin forskning, og som et generelt utgangspunkt stå fritt til å publisere sine resultater. Detaljeringsgraden i styringen er et tilbakevendende tema, og her tror jeg alle gjør best i å se stort på tingene og styre gjennom tillit.

Det prinsipp som ligger til grunn for å styre forskningen er at det er den som har behovene og/eller pengene som styrer. Det gjelder selvsagt for den privatfinansierte forskning, men langt på vei også for den offentlige finansierte forskning.

Eksempelvis var det Regjeringen og Stortinget som bestemte hvor mye som skulle satses på forskning de neste fem år, (6-8 milliarder kroner mer per år slik at vi kan komme opp på OECD-nivå) og som valgte ut de fire tematiske områder det skulle satses spesielt på, og hvor marin forskning ble utpekt som ett av de fire.

Det er naturlig nok også fiskerne, oppdretterne og næringen selv som bestemmer hva det skal forskes på når det gjelder bruken av FoU-midler som tas inn over den vedtatte forskningsavgiften på fiskeprodukter.

Går det slik vi tolker hva Regjeringen og Stortinget har bestemt, vil den marine forskning få rundt 1 milliard mer å rutte med innen fem år enn i dag - enten i form av offentlige eller private midler. Dørum, som er potensiell statsråd i framtidige regjeringer og som stortingsrepresentant, kan jo selv kommentere om vår tolking er riktig.

Regjeringen og Stortinget har valgt å la rundt 1/3 av den offentlige forskningsinnsats gå via Norges forskningsråd, som i dag har en omsetning rundt 3-4 milliarder kroner. Rådet prioriterer eller deler ut penger etter søknad fra universiteter og høgskoler, institutter og næringsliv. Rådet selv har ingen forskningsbehov, men er satt til å avgjøre om andre har det, og i tilfelle om de skal få økonomisk støtte.

De øvrige 2/3 styres gjennom et styringssystem som for forskningsinstituttenes del for en stor grad består av eksterne styrer og interne styringsorganer, og for universitetene og høgskolenes del gjennom interne styringssystemer. Et todelt styrings- og prioriteringssystem for offentlige midler slik som vi i Norge har valgt i likhet med mange andre land, har innebygd i seg store administrative kostnader og betydelige frustrasjoner.

Hva det betyr i administrative kostnader skal jeg gi et lite eksempel på. Med den timeføring vi gjør ved Havforskningsinstituttet, og med våre timepriser for den forskning vi utfører, har jeg kommet til at vi bruker rundt 20 % av de midler vi får fra NFR til søknadsskriving og oppfølging vis-à-vis Norges forskningsråd. Dersom jeg legger til de forskningsråds-interne utgifter og priser de forskningsårsverk Forskningsrådet selv bruker, og antar at vår uttelling i rådet er lik gjennomsnittet for landet som helhet, har jeg kommet til at rundt 25 % går med til å spre de midler som Norges forskningsråd mottar fra staten til ulike oppgaver og forskningsmiljøer, eller rundt 800 millioner til 1 milliard kroner per år med dagens omsetning. Skal de nye milliarder som skal stilles til disposisjon over de neste fem år spres etter samme opplegg som i dag, vil det føre oss helt galt av sted.

Min klare konklusjon er at vi har en systemfeil og feil i tenkingen når det gjelder måten vi styrer offentlige midler på, og jeg skal tillate meg å komme med noen klare synspunkter:

  1. La den første ekstra milliarden gå direkte til våre universiteter og høgskoler, gjerne med en kommentar om at en forventer at de fire satsingsområder blir prioritert. Vi må sikre oss at vi har oppegående og førsteklasses universiteter og høgskoler om vi skal lykkes.
  2. La de neste milliardene gå direkte til de instituttene som arbeider innen de fire satsingsområder for å styrke deres muligheter til å bygge opp den kompetanse som er helt nødvendig for å løse viktige oppgaver for samfunn og næringsliv. Jeg tror instituttene selv og deres styre klarer denne oppgaven på en utmerket måte uten hjelp fra et forskningsråd.
  3. Behold gjerne et Norges forskningsråd som et forskningspolitisk og rådgivende organ, og som en arena for fri konkurranse forskerne og instituttene imellom, men del det i to; én del for den grunnleggende forskning og én for den anvendte og industrirettede forskning. Slik tingene fungerer i dag må den grunnleggende forskning argumentere med sin relevans, mens den anvendte må argumentere med at den er grunnleggende. Ved å sause alt sammen blir resultatet deretter, og med den følge at vi står oss dårlig i internasjonale evalueringer.

Målet med et forskningsråd må være å stimulere til større kreativitet og kvalitet i forskningen, ikke å styre Forsknings-Norge ut fra et sentralistisk administrativt apparat i Oslo slik det fungerer i dag.