Hopp til hovedteksten
Utskriftsvennlig versjon

Kveiteforskning: Som å kaste pengene på havet, eller bedre enn oljefondet?

26.06.2000
Har vi brukt 'en milliard' uten å lykkes? I media har det framkommet gjentatte påstander om at en har brukt en milliard på kveiteforskning 'uten å lykkes' med kommersielt oppdrett.

For de fleste av oss er investeringer for framtiden både nødvendig og lurt. Mange har satt penger i pensjonsfond eller annen form for sparing. Staten prøver å investere overskuddet fra petroleumsutvinningen for å kunne takle framtidige utgifter. Dessverre er ikke fellesskapet like framsynt i sin investering i forskning. På tross av at fiskeri og oppdrett stadig bidrar med økende inntekter, sakker den marine forskningen akterut. Forskning er dessverre noe man tyr til når problemene tårner seg opp, ikke når alt går bra. Den siste tiden har gode lakseoppdrettere bokført annenhver omsatte krone som netto fortjeneste. Da blir det merkelig nok heller vanskelig for våre politikere å satse på alternative oppdrettsarter som kveite, torsk, lysing og kamskjell.

Kronikk 29.06.2000
Av Jens Chr Holm, Havforskningsinstituttet

Har vi brukt 'en milliard' uten å lykkes?
I media har det framkommet gjentatte påstander om at en har brukt en milliard på kveiteforskning 'uten å lykkes' med kommersielt oppdrett. I følge tall fra Norges forskningsråd er tallet 500-550 millioner kroner investert i FoU på kveite. En del av disse midlene er brukt i samarbeid med pionèrbedriftene som arbeider med kveiteoppdrett. De samlede investeringene i norsk oppdrettsforskning (laksefisk og marine arter), er mindre enn halvparten av det som forventes å bli inneværende års eksportverdi av oppdrettsfisk. Og vi må multiplisere de samlede oppdrettsforskningsutgiftene med en faktor rundt 10 for å få et beløp som tilsvarer kostnaden for å utvikle ett eneste større nytt oljefelt. Skal vi utvikle en marin biologisk produksjonsæra som skal ta over for oljealderen, må det være lov for en stakket stund å sette et kostnadsperspektiv som tilsvarer dette ambisjonsnivået. I årets reviderte nasjonalbudsjett er FoU skånet for nedskjæringer, samtidig som vi ligger langt under OECD-gjennomsnittet i forskningssatsning. Stortingets ambisjoner er at vi skal opp på dette mye omtalte gjennomsnittet om fem år. Dette er fortsatt under naboland som vi bør sammenligne oss med. Vi får bare håpe at norsk havbruksforskning i mellomtiden unngår rasering under det politiske røykteppet av rituelle erklæringer om at 'det skal satses på marin forskning'.

Det er vanskelig å måle om en investering i forskning gir resultater. Og hva er den bokførte verdien av forskningsresultater som ennå ikke er kommet til anvendelse? Det er lett å måle for tidlig. Norsk kveiteforskning er, på tross av mindre bevilgninger enn tidligere, i sitt omfang dominerende. Om den kvalitativt er god nok syns jeg det er riktig å overlate til andre å vurdere (og det gjøres stadig gjennom forskningsrådets internasjonale evalueringsarbeid). Men det kan være betimelig å minne om at man som forsker i dette spennende kraftfeltet både skal oppfylle de kvalitetsnormer som forskning krever, samtidig som man skal kommunisere effektivt med ulike beslutningstakere. Den viktigste kommunikasjonen blir likevel den vi har med oppdretteren selv. Den er helt avgjørende i det gjensidige avhengighetsforholdet som produsent og bruker av forskning alltid har: kunnskapsprodusent må formidle og følge forskningsresultatene ut i bedriftene og sikre at de kommer til rett anvendelse. Brukeren - oppdretteren - gir verdifulle tilbakemeldinger og definerer ofte problemstillingene for ny forskning. Derfor blir det alvorlig for kveitenæringens arbeidsbetingelser når media tidvis oppkonstruerer konflikter mellom forskere og oppdrettere.

Så lenge forskningen er kvalitativt god og vel dokumentert, vil den utgjøre viktig kunnskapskapital for lang tid framover. Men dersom en fortsetter å sultefôre og ødelegge tunge norsk forskningsmiljø går denne kunnskapen over fra å være aktiv til passiv. Da har vi mistet to vesentlige konkurransefortrinn - utviklingstakten og den aktive rollen i kunnskapsfronten.

Utviklingen av et nytt husdyr kan ta mer enn en mannsalder
Hvor lang tid tar det å temme et nytt husdyr? Laksen er det sist utviklede husdyret som står for nevneverdig verdiskapning i Norge. I 1971 produserte Norge 100 tonn oppdrettslaks. I fjor var eksportverdien av norskoppdrettet laks og regnbueørret på rundt 12 milliarder kroner. Dette er den eneste norske husdyrproduksjonen som er eksportrettet, og vi har hatt internasjonal forskning og utvikling å støtte oss på. I fjor produserte vi 400 tonn oppdrettskveite. Allerede nå har Norge flere oppdrettskveite i oppdrettsanlegg enn sauer på beite. I motsetning til for laks hadde vi særs liten kunnskap da en startet med oppdrettsforsøk. Mye av nybrottsarbeidet var tungvint og vanskelig. Kveita har en vanskeligere biologi og en mer kompleks yngelproduksjon sammenlignet med laksen. I motsetning til enkelte skeptikere vil jeg tillate meg å hevde at vi har nådd rimelig langt på kort tid. Intet vesentlig husdyr er utviklet så raskt i norsk sammenheng. Og vi har aldri tatt på oss et så stort forskningsansvar i tilsvarende internasjonal sammenheng.

Utviklingen av kveiteoppdrett er en nå spesielt bremset av et fiskevirus som angriper nervesystemet hos en rekke fiskearter. Hos kveite blir unge stadier angrepet, og store yngelkull er slått ut år etter år i bedrifter som har sykdommen. Japanerne har påvist viruset hos en rekke fiskearter og arbeidet så lenge med problemstillingen at japansk-norsk forskningssamarbeid gir oss et ekstra gir i løsningsprosessen. Nå arbeider flere oppdrettere sammen med forskere fra Havforskningsinstituttet, Veterinærinstituttet og Universitetet i Bergen for å finne gode løsninger.

Med all dyreproduksjon følger sykdommer. I sin tid ble det brukt uakseptabelt store mengder antibiotika i norsk oppdrettsnæring, og enkelte later merkelig nok til å tro at slik er det fortsatt. I 1999 var forbruket 590 kg, det brukes ti ganger mer i landbruket og nesten 34 ganger så mye til mennesker her i landet. Dette er et resultat av at laksenæringen ved hjelp av forskning fikk løst sine sykdomsproblemer. Historien om norsk laksenæring burde ha lært oss en lekse. Men manglende langsiktig finansiering gjorde at en ikke fikk anledning til starte arbeidet med tilsvarende problemstillinger for kveite - finansieringen kom først når sykdom ble et tilstrekkelig stort problem i bedriftene eller for forvaltningen.

Jens Chr Holm (43) er seniorforsker ved Havforskningsinstituttet Austevoll havbruksstasjon i Hordaland. Han har kveite som arbeidsfelt og underviser dessuten som professor II i akvakultur ved Universitetet I Bergen.