Hopp til hovedteksten
Utskriftsvennlig versjon

Frisk som en fisk - Helsetilstanden til norsk oppdrettsfisk.

29.09.2000
Utsagnet «frisk som en fisk» gjelder det fremdeles, eller var det en sannhet bare før oppdrettsfiskens dager? Fantes det fiskesykdommer også før man startet med fiskeoppdrett? Svaret er ganske enkelt. Fiskesykdommer har nok alltid eksistert, men bortsett fra noen sære forskere var det få som hadde sett en syk fisk. Syk fisk synker til havets bunn, og det er stor sett bare den friske fisken man får opp ved tradisjonelt fiske.

Utsagnet «frisk som en fisk» - gjelder det fremdeles, eller var det en sannhet bare før oppdrettsfiskens dager? Fantes det fiskesykdommer også før man startet med fiskeoppdrett? Svaret er ganske enkelt. Fiskesykdommer har nok alltid eksistert, men bortsett fra noen sære forskere var det få som hadde sett en syk fisk. Syk fisk synker til havets bunn, og det er stor sett bare den friske fisken man får opp ved tradisjonelt fiske.

Kronikk, Bergens Tidende 29.09.2000
Av Audun H. Nerland og Øivind Bergh

I oppdrettsanlegget ble fiskesykdommer langt mer synlig. Oppdretteren observerte fisken fra mærkanten hver dag. Og ble fisken syk ble den liggende i bunnen av mæren. I den første tiden med oppdrett var nok heller ikke forholdene i anleggene helt optimale. Man måtte prøve seg fram med nye mærkonstruksjoner, fôrsammensetninger og hvordan fisken skulle håndteres. Dette medførte stress som igjen kunne utløse sykdom. I og med at fisken i et oppdrettsanlegg levde tettere sammen så kunne nok enkelte sykdommer spre seg lettere enn i det fri.

Mange husker uttrykk som «Hitra-syken», furunkulose og antibiotikabruk fra 1980-tallet. Men hvordan står det til med norsk oppdrettsfisk i dag? Vi vil i første omgang se på oppdrett av laksefisk siden det fremdeles utgjør den aller største delen av næringen.

Takket være en omfattende forskningsaktivitet kan vi si at den norske oppdrettslaksen i dag er frisk som en fisk. Det er utviklet nye og bedre mærer som gir minimal med stress. Det har vært drevet systematisk avlsarbeid. Og vi har fått et fôr som er optimalisert for laksefisk. Rett før laksesmolten blir satt ut i mærene i sjøen blir hver enkelt fisk injisert med en vaksine som gir den beskyttelse mot de fleste av de fryktede infeksjonssykdommene. Dette har medført at det for tiden nesten ikke brukes antibiotika i oppdrett av laksefisk her i landet.

Selv om utvikling av noen vaksiner framdeles står igjen på ønskelisten, så kan vi slå fast at vi i dag behersker oppdrett av laksefisk. Næringen går som det suser. Og for å forsikre oss om at produktet til forbruker er av ypperste kvalitet er det etablert et omfattende kontrollsystem av fisken før den sendes ut på markedet.

Hvilke infeksjonssykdommer kan ramme fisk? På samme måte som hos oss mennesker så skyldes infeksjonssykdommer hos fisk enten virus, bakterier, sopp eller parasitter. Eksempel på virusinfesjoner er IPN og ILA. En bakteriesykdom som de fleste har hørt om i forbindelse med fiskeoppdrett er furunkulose. Soppsykdommer
har aldri vært noe stort problem for oppdrettsnæringen i Norge, og lakselus er et eksempel på en fiskeparasitt.

Sykdommer
Hvordan kan slike sykdommer bekjempes? Alle typer infeksjonssykdommer kan i en viss grad forebygges ved å gi fisken optimale vilkår; riktig fôr, rent vann og minst mulig stress. Men sykdommene kan også forebygges mer spesifikt ved vaksinering. I dag finnes det effektive vaksiner mot de aller fleste virus- og bakteriesykdommer som
kan ramme laksefisk i oppdrett. For bakteriesykdommer kan vi i tillegg til å forebygge også bekjempe sykdommen selv etter utbrudd ved å bruke antibiotika. Virus og parasitter lar seg derimot ikke behandle med antibiotika. Parasitter som lakselus finnes det ennå ingen vaksiner mot, men det finnes imidlertid effektive kjemiske midler som dreper parasitter. Den tredje og mest drastiske metoden å bekjempe infeksjonssykdommer på er å sanere hele anlegget etter at smitte er påvist.

Fra antibiotika til vaksiner
De første alvorlige sykdomsproblemene lakseoppdretterne ble utsatt for var forårsaket av bakterier. Dette var tidlig på 80-tallet og sykdommene var vibriose og kaldtvannsvibriose (også kalt «Hitrasyken»). Alvorlige sykdommer er tilstander med opp til 100% dødelighet, noe som i mange tilfeller førte til rasering av anlegg og konkurser. Vaksiner fantes ikke, i begynnelsen visste man ikke helt hva som forårsaket djevelskapen. Men man fant snart ut at det nyttet å behandle anleggene med antibiotika. Dette førte til et enormt forbruk av antibiotika. I 1987 ble det brukt 50 tonn antibiotika i norsk lakseoppdrett. Dette gav næringen et negativt stempel som den har slitt med helt fram til i dag. De første vaksinene ble lagd ganske enkelt ved at bakterien som forårsaket sykdom ble dyrket opp i store mengder og deretter drept. Fisken ble så vaksinert ved at den ble badet i en slik løsning med døde bakterier. Vaksinering mot vibriosesykdommene på denne måten viste seg å være meget effektivt, og antibiotikaforbruket sank raskt i tidsrommet 1988-89.

En ny fare lurte imidlertid i sjøen. Furunkulose, som skyldes en annen bakterie, ble høyst sannsynlig importert til Norge med infisert laksesmolt fra Skottland i 1985. Forskere prøvde å hindre denne importen, men de norske oppdretterne manglet smolt, og presset på for å ta sjansen. Muligens er tillatelsen til denne importen den dyreste
feilen som er gjort i norsk oppdrettsnæring, for sommeren 1990 nærmest eksploderte furunkuloseutbruddene i norske oppdrettsanlegg. Den fine trenden med nedgang i antibiotikaforbruk ble snudd til en kraftig oppgang i 1990. Oppgangen var faktisk mer alvorlig enn forbruket i tonn kan tyde på, for siden Hitra-syken nådde toppunktet i 1987 hadde man fått tilgang på kraftigere antibiotika.

Nå viste det seg å være atskillig vanskeligere å utvikle vaksiner mot furunkulose enn mot Hitra-syken. Men det ble snart utviklet nye vaksiner som var tilsatt immunstimulerende stoffer og som ble injisert i fisken. Etter noe prøving og feiling hadde man i 1992 utviklet en effektiv vaksine også mot furunkulose. Fra den tid ble antibiotikaforbruket i norsk fiskeoppdrett dramatisk redusert på tross for at mengden produsert fisk er mangedoblet.

Ny generasjon vaksiner
Ny generasjon vaksiner ved bruk av genteknologi. Virussykdommer som IPN (infeksiøs pankreatisk nekrose) og ILA (infeksiøs lakse anemi) har til tider påført oppdrettsnæringen store tap. Virussykdommer kan ikke behandles med antibiotika. Derfor har vaksineutvikling vært viktig, men ved utvikling av vaksiner mot virussykdommer har man et problem. Det er både vanskelig og dyrt å dyrke virus opp i store mengder. For å omgå dette problemet har man tatt moderne genteknologi i bruk. Ved å overføre gener fra viruset til bakterieceller kan vi få disse til å produsere de viktige vaksinekomponentene for oss. Selv om bruk av genteknologi kan høres skummelt for enkelte så er dette egentlig den aller tryggeste måten å produsere vaksiner på. En vaksine mot IPN som er produsert på denne måten er allerede på markedet. En tilsvarende vaksine mot ILA er under utvikling.

Parasitter
Parasitter som lakselus er også en plage for lakseoppdretterne i og med at «avlusing» koster både tid og penger. Men lakselus har aldri vært en trussel mot næringen med akutt dødelighet på samme måte som kaldtvannsvibriose og furunkulose var i sin tid. Det er imidlertid et stort ønske fra næringen å få nye midler mot luseplagen, både
fordi parasitten påfører næringen utgifter og fordi lakselus er et problem for villaks. Det er derfor satt igang store forskningsprosjekter for å studere biologien til lakselus. Målet er å finne «svake punkter» i parasittens livssyklus som kan gjøre at vi i framtiden kan finne fram til en effektiv og miljøvennlig bekjempelse.

Forskningsmiljøene i Bergen
Forskningsmiljøene i Bergen har vært med i første rekke i helsearbeide innenfor akvakultur. Emmy Egidius ved Havforskningsinstituttet spilte en nøkkelrolle i arbeidet med å løse sykdomsproblemene i den første pionertiden. Andre forskere trodde lenge at Hitra-syken skyldtes feilernæring, særlig mangel på grunnstoffet selen. Egidius, som hadde bakgrunn som mikrobiolog, forsto tidlig at Hitra-syken var en bakterieinfeksjon. Ved å bruke prinsipper fra marin mikrobiologi klarte hun også å dyrke bakterier fra fisk med Hitra-syke. Det var en viktig milepæl i norsk fiskesykdomsforskning da hun og medarbeidere ved Havforskningsinstituttet og Universitetet i Bergen i 1986 publiserte en ny bakterieart: Vibrio salmonicida, (salmonicida betyr laksedreperen), og påviste at denne bakterien var den direkte årsak til utbrudd av sykdommen. Dette arbeidet dannet grunnlaget for utvikling av den
første vaksinen mot sykdommen.

Forskere fra Bergen var også blant de første til å ta ny teknologi i bruk innenfor vaksineutvikling. Da virussykdommen IPN ble et problem for norsk lakseoppdrett, ble det i Bergen startet grunnleggende forskning på dette viruset. Arvestoffet til viruset ble fullstendig kartlagt. På grunnlag av dette kunne man ved bruk av moderne bioteknologi lage en vaksine. Dette var faktisk den første såkalte rekombinante vaksine for fisk tilgjengelig på verdensmarkedet.

Nye utfordringer
Oppdrett av nye arter gir nye utfordringer. Selv om vi i dag vil hevde å ha kontroll over sykdom i oppdrett av laksefisk, er det ingen grunn til å slappe av. Sykdomsfremkallende mikroorganismer har en tendens til å kunne erverve seg nye
egenskaper, og all erfaring tilsier at nye organismer har en tendens til å dukke opp. For næringen er det av største betydning å ha en høy beredskap innenfor sykdomskontroll. Men den største utfordringen i tiden fremover vi være innenfor oppdrett av marine arter som kveite, torsk og skjell. Mens laksefisk starter sin livssyklus i rennende ferskvann hvor det er forholdsvis få mikroorganismer, så starter marin fisk sin livssyklus i sjøvann som så og si er en suppe av mikroorganismer. I tillegg kommer larvene av de fleste marin fisk ut av egget på et langt tidligere utviklingstrinn enn laksefisk. Tidligere utviklingstrinn har dårligere utviklet immunforsvar. Et av de største problemene innenfor kveiteoppdrett i Norge er et virus som angriper tidlig på larvestadiet og medfører en akutt og massiv dødelighet. Flere store forskningsprosjekter er nå igang for å karakterisere dette viruset med målsetning å finne en metode å behandle sykdommen.

Lønnsomheten
Lønnsomheten i oppdrettsnæringen er avhengig av faktorer som fôrpriser, tilvekst, effektivitet og kiloprisen på fisken til markedet. Om for eksempel fôrprisen øker med 10prosent, vil dette sjelden være katastrofalt for en oppdretter. Derimot vil det være ytterst vanskelig å drive et anlegg hvis det er stor mulighet for plutselig å bli rammet av en sykdom som gir massiv dødelighet. Under slike omstendigheter vil det være problemer både med kredittverdighet og forsikringer. Så uansett hvilken arter vi i fremtiden vil oppdrette, så vil det være av største betydning å kunne forebygge og behandle aktuelle sykdommer.