I notfiske etter sild har det vært vanlig at fangstregulering skjer gjennom slipping av hele eller deler av fangsten dersom kastet er for stort eller om størrelsen eller kvaliteten på silda ikke er som ønsket. Sprenging av nøter er heller ikke uvanlig. Forsøk har vist at makrell tåler lite trenging før dødeligheten blir uakseptabel høy. Det har vært reist spørsmål om det samme gjelder for sild.

Det er ikke bare menneskene som har godt av omega 3-fettsyrer. Nye studier viser at forskjellige typer fettsyrer på ulikt vis påvirker dannelse av nye hjerneceller hos hummeryngel.

En DNA-basert metode som gjør det mulig å identifisere opphavet til rømt fisk fra urapporterte rømmingsepisoder, er tatt i bruk av forvaltningen, og har vært benyttet ved flere anledninger både på laks, regnbueørret og torsk. Metoden er utviklet av forskere ved Havforskningsinstituttet for å assistere Fiskeridirektoratet i forvaltningen av norsk havbruksnæring.

Regnbueørret blir i stor grad oppdrettet inne i fjorder. Trolig er den mer stedegen etter rømming enn rømt laks, men dette har hittil ikke vært godt beskrevet. Atferden til rømt regnbueørret blir nå studert i fjordene ved Osterøy i Hordaland for å øke kunnskapen om rømming og utvikle gjenfangststrategier.

Forebyggende arbeid for å forhindre rømming bør ha spesielt høy prioritet gjennom hele fiskens første sommer i sjøen. Forsøk viser at oppdrettssmolt som rømmer om våren følger i villsmoltens ”fotspor”. Den vandrer hurtig og målbevisst mot storhavet, og kommer tilbake fra oppvekstområdene sammen med villaksen for å gyte i elvene.

Når den ville laksen vandrer ut til havs om våren og tidlig på forsommeren, måler Havforskningsinstituttet lakselusmengden i utvalgte områder på Vestlandet. Våren 2009 fant vi svært lite lakselus både i Hardangerfjorden og Hjeltefjorden.

Lus på stor oppdrettslaks blir ofte fjernet ved badebehandling. Da bruker man presenningsskjørt eller pose rundt merden, og legemiddel blandes inn i vannmassene
som fisken oppholder seg i. Nye studier har vist at det er vanskelig å holde fisken innenfor volumet med legemiddel i dagens store merder. Ved avlusing med skjørt anbefales det derfor at noten lines opp over skjørtet.

I akvakultur er det vanlig å uttrykke bæreevne i betydningen hvor mye som kan produseres i et område uten negative miljøvirkninger. Målet med CANO-prosjektet er å bestemme bæreevnen og dermed bidra til å sikre en bærekraftig akvakulturindustri.

Lakselus utgjør en alvorlig trussel mot ville bestander av laks og sjøørret, og er et økende problem for lakseoppdrettsnæringen. Havforskningsinstituttet gjør en grundig beskrivelse av lakselusens biologi ved bruk av molekylær karakterisering.

En bærekraftig akvakulturnæring forutsetter at miljøvirkningene fra anleggene tilpasses bæreevnen i området der anleggene ligger. Samtidig skal oppdrettsorganismene sikres gode forhold og oppdrettsvirksomheten samordnes med andre aktiviteter på kysten. Riktig lokalisering er altså en forutsetning for bærekraftig akvakultur. Bergrepet brukes her i utvidet betydning som ikke bare dekker hvor anleggene skal ligge, men også hvor store de skal være og i noen grad hvordan de skal utformes og drives.

Bæreevnen for en oppdrettslokalitet eller et område kan defineres som den mengden oppdrettsorganismer
som maksimalt kan produseres uten at miljøvirkningene overskrider omforente tålegrenser. Disse grensene for tillatte påvirkninger skal være målbare, og de kan ikke overskrides dersom oppdrettsnæringen skal være bærekraftig.

Det legges i dag ned mye innsats både fra myndigheter og oppdrettere for å gjøre merdanleggene sikrere mot rømming. Det er imidlertid en kjensgjerning at det ikke vil være mulig å hindre rømming fullstendig. Den eneste metoden som helt sikkert kan hindre at oppdrettslaksen sprer genene sine i naturen, er å gjøre den steril slik at den ikke kan formere seg, selv om den rømmer.

Forskningsstasjonen Flødevigen ved Arendal ble opprettet i 1882 som ”utklækningsanstalt” for torskeyngel. Med sine 127 år er den en av Europas eldste i sitt slag.

Forskningsstasjonen Austevoll er sentral for aktiviteter innen marine arter i alle livsstadier. Vi arbeider nå mest med kveite, torsk, berggylt, raudåte, kamskjell og blåskjell. Over 4500 m2 innendørs areal og store utearealer gir oss et av Europas største og mest avanserte forskningsanlegg på dette området. Fasiliteter på land og i sjø for hold av fisk og skalldyr gjennom hele livssyklusen gir et enestående grunnlag for eksperimentelle studier av ulike livsstadier, størrelser og kvaliteter.

Sidan opninga i 1971har Forskingsstasjonen Matre vore hovudarena for forsking på laksefisk i Havforskingsinstituttet
og for ei rekkje nasjonale og internasjonale samarbeidspartnarar. Stasjonen ligg vel 8 mil nord for Bergen. I 2006 vart stasjonen totalt modernisert med ny vassforsyning, nye og betre fasilitetar for eksperimentell forsking og nye laboratorium for avanserte analysar.

Oppdrettstorsk har flere muligheter enn laks til å spre genene sine blant villfisk: den kan rømme, eller den kan ganske enkelt gyte i merden. Vil rømt torsk eller befruktede egg fra merdene overleve, og vil dette kunne føre til blanding av genetisk materiale med villtorsken? Havforskningsinstituttet har siden 2006 undersøkt om oppdrettstorsk på avveier vil kunne påvirke de ville torskestammene i fjordene. Resultatene så langt viser at egg og larver fra gyting i merd spres i det naturlige miljøet. I 2009 er det dokumentert at noen av disse overlever i kjønnsmoden alder. Det er også dokumentert funn av larver og yngel i et større fjordsystem med opprinnelse fra kommersielt torskeoppdrett.

En stille invasjon foregår i fjæresteinene. Stillehavsøstersen breier seg på bekostning av blåskjell og overlapper også utbredelsesområde med vår hjemlige østers. Lenger sør i Europa har arten allerede inntatt en dominerende rolle i strandsonen, og norske forskere ber publikum om å registrere, rapportere om og ikke minst fortære inntrengeren for harde livet.