Hopp til hovedteksten
ismake03_Foto_EirikGronningsaeter_16x9.jpg
Ismåke.
Foto: Eirik Grønningsæter
Utskriftsvennlig versjon

Tre elleville observasjoner

Toktdagbok: En måke er en måke. Det sier i hvert fall styrmannen på forskningsskipet vårt. Verden er nok litt mer mangfoldig enn som så. Det finnes faktisk minst 17 forskjellige hekkende måkearter i Europa – enda flere om man tar med de som kun er på besøk nå og da.

En måke er en måke. Det sier i hvert fall styrmannen på forskningsskipet vårt. Verden er nok litt mer mangfoldig enn som så. Det finnes faktisk minst 17 forskjellige hekkende måkearter i Europa – enda flere om man tar med de som kun er på besøk nå og da. Gjennom et samarbeid mellom Norsk Institutt for Naturforskning (NINA) er Polhavstoktet også bevæpnet med en fugleteller ombord. Relativt få tokt går målrettet etter dette havmiljøet ved iskanten, og det er derfor svært verdifullt å koble sjøfuglfaunaen med det som forskerne finner under vann på et tokt som dette. Dette kan gi økt forståelse av hvordan havis påvirker sjøfuglenes liv.

Flyr langt for å lete mat

Noen fuglearter liker det nemlig kaldt. Alkekongen – Europas minste alkefugl – er en av dem. Diettstudier fra Svalbard har vist at de foretrekker en spesiell hoppekreps, ishavsåte (Calanus glacialis) som stort sett bare finnes i kaldt vann. Hva skjer så om vanntemperaturen øker? Da må alkekongen enten bytte til andre, kanskje mindre energirike byttedyrarter, eller så må den fly dit hvor kaldt vann og favorittmaten finnes. Dette kan være en enkel oppgave det meste av året, men kan by på utfordringer i tiden da alkekongen har en unge i reiret. De kalde vannmassene kan være for langt unna, slik at flyturen koster mer enn den betaler. Situasjonen blir uholdbar i lengden, og alkekongen må til slutt gi opp ungen i reiret for heller å redde seg selv. Håpet er at det neste år blir bedre forhold.

På vestsiden av Svalbard, hvor de fleste alkekongekoloniene er, har sjøtemperaturen de senere år økt flere grader. Samtidig har iskanten stadig flyttet seg lenger nord. Det er derfor svært interessant å finne ut mer om hvordan alkekongen takler denne situasjonen, og hvor de nå finner maten sin. På dette toktet har vi enkelte steder funnet store tettheter med alkekonger ved iskanten. Det skal bli spennende å se nærmere på akustikk og planktonprøver samlet inn på toktet fra disse områdene i tiden som kommer.

 

ismake02_Foto_EirikGronningsaeter.jpg

Ismåka er blant de sjøfuglartene i verden man vet aller minst om.

Foto: Eirik Grønningsæter, NINA / WildNature.noCopyright Eirik Grønningsæter

 

Vet lite om ismåke

Men tilbake til måkene – en måke er slettes ikke bare en måke. Som aktiv fuglekikker i mer enn 25 år er det få ting som er så vakkert som ismåkas slingrende rop og dens silkehvite drakt dansende over pur og ren drivis. Denne sjeldne måkearten er nemlig sterkt knyttet til havisen. Ismåkene inngår også i SEAPOP-programmet (se senere) og satelittstudier utført av Norsk Polarinstitutt som del av dette har vist at de aldri beveger seg langt fra isen. Arten finnes i det arktiske Russland, Canada og Grønland. Det er noe usikkerhet rundt verdensbestanden, men trolig finnes kun 10-15 000 par av arten i hele verden. Cirka 50% av disse er på russisk jord, men det er vanskelig å få sikre data fra denne delen av verden. Derfor usikkerheten.

Svalbard, med sine 1000-1500 par, er en av svært få tilgjengelige steder i verden man kan oppleve arten. Arten er ikke bare interessant fordi den virker å være så sterkt knyttet til havis, men også fordi vi rett og slett vet veldig lite om hva den gjør og hvordan den lever. Ismåka er blant de sjøfuglartene i verden man vet aller minst om. Med stadig nye varmerekorder i Arktis de seneste årene haster det derfor med å øke kunnskapen omkring denne høyarktiske arten. Den kan bli en av de store klimataperne. I Canada har den alt hatt en tilbakegang på rundt 80% - men årsakene til dette er ikke helt klar.

På dette toktet har vi observert flere hundre individer i isen. Stort sett ungfugler, men også en del voksne. De samler seg spesielt rundt båten når den kjører gjennom isen. Båten skyver og snur på isflakene, slik at godsaker som polartorsk og større amfipoder (dyreplankton) som lever under isen plutselig kommer til syne og blir tilgjengelig for måkene. I tillegg var den raskt tilstede under innsamling av selprøver. Det er godt kjent at ismåkene finner en god del av dietten sin ved å følge i isbjørnens fotspor og spise av selkadavrene bjørnene etterlater seg. Dette er nok noe av grunnen til at denne arten har relativt høye forurensingsnivåer i eggeskall.

Vi får håpe at våre observasjoner, og fremtidig arbeid med denne arten vil øke forståelsen for arten og dens utfordringer bedre.

Bomben smalt på "Helmer Hanssen"!!

En annen sterkt istilknyttet art er rosenmåken. På dette toktet har vi hatt hele tre observasjoner av denne meget sjeldne arten. Fugler av dette sjeldenhetskaliberet kalles gjerne for en bombe i fuglekikkermiljøet – jo sjeldnere fugl, jo høyere smeller det. 

Rosenmåka hekker øst i Sibir – på tundraen fra Tajmyrhalvøya og østover. Frem til 2000-tallet ble den nesten årlig observert i farvannene rundt Svalbard på høsten – spesielt av turistbåtene som ofte har dyktige fuglefolk om bord. Men så har det skjedd et eller annet med bestanden, og det ble ikke dokumentert en eneste observasjon mellom 2003 og 2013. I 2013 ble det dokumentert fem observasjoner fra Svalbard, og siden er den ikke sett med sikkerhet før nå på dette toktet. Til nå har vi gjort hele tre observasjoner! Helt ellevilt for en fuglekikker å få oppleve dette, og med skjelvende hånd og dirrende kropp var det ikke helt enkelt å få skarpe bilder av den russiske juvelen!

Umiddelbare likhetstrekk mellom årene 2013 og 2016 er at det er ekstremt dårlige år for havis i Arktis. Kanskje er det dette som leder rosenmåkene vår vei nå, men den fasiten har vi dessverre ikke. Artig å få møte denne vakre fjærballen var det i hvert fall – så nei – en måke er ikke bare en måke!

 

ungRosenmake01_Foto_EirikGronningsaeter.jpg

Tre observasjoner av rosenmåke på ett og samme tokt er helt ellevilt for en fuglekikker.

Foto: Eirik Grønningsæter, NINA / WildNature.noCopyright Eirik Grønningsæter

 

Metodikk og bakgrunn

Åpent hav-tellinger om høsten startet som et samarbeid mellom NINA og Havforskningsinstituttet i 2003. Siden har fugletellere vært en del av høsttoktene til HI, og nå også invitert til å være med på SI-Arctic prosjektet. Åpent hav-tellinger av fugl er en del av det omfattende sjøfuglovervåkingsprogrammet SEAPOP, som har til hensikt å skaffe oppdatert kunnskap for sjøfuglforvaltningen i Norge og Svalbard.

Åpent hav-tellingene egner seg ikke til bestandsvurderinger, men heller til å se på sammenhenger mellom innsamlet materiale under havoverflaten og fordelingen av sjøfugl på havet. Havet er ikke nødvendigvis monotont slik det kan det se ut ved første øyekast. Er det visse betingelser som må til for at en sjøfugl skal trives akkurat der de er? Kanskje er det enkelte områder som viser seg spesielle år etter år. Kanskje flytter og endrer disse forutsettingene på seg, og med det hvor vi finner sjøfuglene?

Man vet generelt svært lite om sjøfuglenes liv utenfor hekkesesongen, men åpent hav-tellingene i regi av NINA er en del av å forsøke å øke denne kunnskapen.

Metodikken er enkel nok. Man teller fra styrhuset til båten etter fastsatt metodikk. Noen fugler, som for eksempel havhesten, liker å følge båten. Artene med slik adferd blir talt ved punkttellinger hvert tiende minutt. Andre arter, som alkekonge og lunde, blir ikke nevneverdig påvirket og fortsetter sitt daglige liv selv om vi kommer seilende forbi. Disse artene blir talt kontinuerlig mens vi seiler fra A til B. Kun fugler innenfor 300 meter fra båten blir talt. Lenger unna blir oppdagelsessannsynligheten såpass liten at man anser feilkilden ved at fugler passerer uoppdaget for stor. Resten er statistikk, og det blir nok litt for kjedelig for de fleste å beskrive i detalj i dette blogginnlegget.  

Dette kapitlet av toktdagboka er også publisert på forskning.no.

 

Kontaktpersoner

Gunnar Sætra
916 11 414