Hopp til hovedteksten
Sel_pa_dekk_16x9.jpg
Nils-Erik Skavberg åpner en grønlandssel.
Foto: Elvar H. Hallfredsson
Utskriftsvennlig versjon

Sel og hval i Polhavet

Toktdagbok: Polhavet er et viktig leveområde for både sel og hval. Noen arter holder til her året rundt (f. eks. ringsel og grønlandshval), mens andre bare er sommergjester som benytter seg av områdets intense biologiske produksjon som gir mye god mat. Sommergjestene omfatter arter som grønlandssel og bardehvalene vågehval, finnhval og blåhval.

Polhavet er et viktig leveområde for både sel og hval. Noen arter holder til her året rundt (f. eks. ringsel og grønlandshval), mens andre bare er sommergjester som benytter seg av områdets intense biologiske produksjon som gir mye god mat. Sommergjestene omfatter arter som grønlandssel og bardehvalene vågehval, finnhval og blåhval.

Grønlandssel

Med bestandsstørrelse på nærmere to millioner individer, er grønlandssel en av de viktigste toppredatorene i våre nordlige farvann. I seinere år har vi observert at den både er blitt tynnere og har problemer med å opprettholde høy ungeproduksjon. Mindre is og økt konkurranse med andre predatorer (f. eks. vågehval og torsk) kan muligens forklare noe av det vi ser.

For å få en bedre forståelse av det som observeres, men også av grønlandsselens nåværende rolle og betydning i økosystemet, er arten blitt en viktig del av SI_Arctic-prosjektet. Vi ønsker å undersøke om reduksjon i isdekke har medført lengre og mer strevsomme vandringsveier for grønlandsselen. Er det Polhavet som er beiteområde nå – og har selene vært nødt til å endre matvaner på grunn av seinere års endringer i økosystemene?

Mer sel i vest enn i øst

Innsamling av biologiske data fra grønlandssel langs iskanten er derfor et viktig formål med årets tokt. Vi startet med å lete etter sel langs iskanten nord for Svalbard mellom 79 og 81 grader nord, fra Jermakplatået i vest til en posisjon nordvest av Sjuøyene som ligger nord for Nordaustlandet i øst. Og vi så at grønlandsselene var her, små vøer (nordnorsk ord for flokker eller stimer

som bryter vannspeilet) med fra 2–3 til 15–20 dyr i hver. Ingen dyr på isen, alle svømte langs iskanten og innimellom flak i mer åpen drivis. Vi så at det var mer sel i vest enn i øst, men under den første observasjonsturen fra vest mot øst var ingen forekomster store nok til å starte jakt.

 

Veier_sel.jpg

Forskningstekniker Nils-Erik Skavberg (t.v.) og havforsker Tore Haug veier en grønlandssel.

 

Selbiff til kvelds

Fra toktets østligste punkt arbeidet vi oss igjen vestover med mye akustisk måling og prøvetaking fra ymse trålredskaper underveis. Naturligvis speidet vi også hele tida etter grønlandssel. Og så fant vi dem på isen. Omsider fikk vi blod på dekk idet i alt 26 dyr ble skutt fra skutas baug og tatt om bord for omfattende prøvetaking. Kokken ble også glad – han svingte opp med blodfersk selbiff til kvelds!

Innsamlede seldata fra dette toktet skal sammenlignes med tilsvarende data innsamlet fra grønlandssel langs iskanten nord i Barentshavet i samme tidsrom (september) i 1990 og 1991. Vi studerer spekktykkelse og innhold i mage og tarm. I tillegg samler vi prøver til mer sofistikerte analyser basert på fettsyresammensetning og stabile isotoper. Slike analyser kan fortelle oss mye om grønlandsselenes posisjon og rolle i Polhavets økosystem. 

Sommergjester

Under Polhavstoktet observeres også hval langs alle kurslinjer. Formålet er å se om hvalene utnytter de nye havområdene som åpnes i nord når isen trekker seg tilbake, samt evaluere hva som eventuelt kan finnes her av interessant mat for dem. Et kjernespørsmål er om det kan forventes økt konkurranse mellom ren arktisk hval (f.eks. grønlandshval) og hval som bare er her på sommerbesøk (blåhval, finnhval, knølhval, vågehval).

Så langt har vi observert både vågehval, blåhval og finnhval. Pluss noen spekkhoggere. Finnhvalene er i flertall – særlig tallrike er de i områdene nord for Hinlopenstredet, sundet som skiller de to store Svalbardøyene Vest-Spitsbergen og Nordaustlandet. Slik har det også vært under tidligere Polhavstokt – hvorfor det er slik er noen av de spørsmål vi prøver å få svar på når vi sammenligner med alle registreringer fra ekkolodd og innsamlede prøver fra diverse trålredskaper.

Grønlandshval

Grønlandshvalen – den kanskje mest eksklusive art i området – har vi så langt ikke observert. Antakelig må vi ta oss lenger inn i drivisen for å finne den – vi prøver på dette i siste del av toktet. Arten ble i sin tid (1611-1911) hardt beskattet av europeiske hvalfangere (bl.a. fra Holland og England) i områdene nord og vest av Svalbard, så hardt at bestanden nesten ble utslettet. Opprinnelig bestand er i ettertid beregnet til rundt 52 500. I fangstperioden ble det tatt ut rundt 120 000 individer – da fangsten opphørte var det antakelig bare noen titalls dyr igjen.

I seinere år er det igjen blitt observert grønlandshval i våre nordlige farvann. Det er derfor å håpe at bestanden kan ta seg opp igjen, slik den har gjort i de arktiske områdene nord for Alaska. Alaskabestanden lå i sin tid også nede for telling etter altfor intensiv fangst – fra noen få hundre individer før Andre verdenskrig vokser nå bestanden med 3,7% per år og teller i dag mellom 15 000 og 20 000 dyr.

Så langt er det altså kun de sommergjestende bardehvalene som er observert på toktet. Men vi gir aldri opp håpet om også å få et gløtt av den kanskje mest karismatiske og områdetypiske av alle hvalarter i våre nordlige, isfylte farvann: grønlandshvalen!

Dette kapitlet i toktdagboka er også publisert på forskning.no.

Sel_og_hval_kart.jpg

Havforskerne måtte langt nord for å finne grønlandssel. (Kart: Googlemaps)

Kontaktpersoner

Tore Haug
952 84 296
Gunnar Sætra
916 11 414