Hopp til hovedteksten
laks i oppdrett
Utskriftsvennlig versjon

Laks med lus liker seg i dypet

I oppdrettsmerdene svømmer laks med mye lus dypere enn resten av stimen i de mørke nattetimene. For første gang er det indikert at laks kan ha naturlig atferd som hindrer at nye lakselus setter seg på fisken.

Når et dyr får mange parasitter, endrer det ofte adferd. Dette ser også ut til å gjelde når oppdrettslaks har fått mye lakselus.

- Om dagen svømte all fisk dypt i merden, men om natten la vi merke til at fisken som hadde mest lus valgte å oppholde seg dypere enn de med mindre lus, og de unngikk helt å være i de øverste fire meterne, forteller Samantha Bui som har tatt doktorgrad innen dette temaet.

Fram til eggene med lakselus klekker, henger de fast i hunnlusen. Når den mikroskopiske larven kommer ut av egget, driver den rundt med strømmen. Etter hvert som den blir så stor at den kan feste seg til laks har den også fått en viss egenbevegelse mot lyset og overflaten selv om den fremdeles fraktes rundt av strømmen. I denne perioden oppholder lakselusa seg mest i de øverste meterne av vannet.

-  Grunnen til at laksen som alt hadde mye lus på seg holdt seg unna de øverste meterne, er sannsynligvis fordi det er her det er størst risiko for å få nye lus, sier Bui.

Dette indikerer at laks som har fått på seg lus aktivt velger å unngå de delene av vannsøylen der de kan få mer lus på seg i motsetning til laks uten lus som velger svømmedyp ut fra hvor den finner optimal temperatur og lys.

Hun vektlegger at de ikke kan si akkurat hvorfor laksen som hadde mye lus valgte å svømme dypere, men at det ser ut som den har en innebygd egenskap som gjør at den unngår å få mer lus på seg.

- Dette er første gang vi ser at laks kan ha en slik innebygd egenskap, i tillegg viser det behovet for å ha god kunnskap om den vertikale fordelingen av lus og laks i vannet, forteller hun.

Samantha Bui

Samantha Bui forsker på adferd hos oppdrettslaks med lus.

Forsøket som har vist dette, ble utført ved Havforskningsinstituttet sin forsøksstasjon på Austevoll, innen et større prosjekt om snorkelmerder . Ved stasjonen holdes laks i merder på samme måte som hos kommersielle oppdrettere. Forskerne opererte inn målere som registrerte hvilket dyp enkeltfisk svømte på. Laksene som var med i forsøket hadde fra ingen til 18 lus.

Forsøket og påfølgende arbeid er gjort i samarbeid mellom Universitetet i Melbourne (Australia) og Havforskningsinstituttet. Forsøket var en del av doktorgraden til Samantha Bui. Lars Helge Stien, Frode Oppedal og Tim Dempster var veiledere under arbeidet.

Referanser:

Samantha Bui m.fl: Sea lice infestation level alters salmon swimming depth in sea-cages. Aquacult Environ Interact. 2016. Doi: 10.3354/aei00188

Lars Helge Stien m.fl: ‘Snorkel’ sea lice barrier technology reduces sea lice loads on harvest-sized Atlantic salmon with minimal welfare. Aquaculture. 2016.

Fakta om lakselus

Latinsk navn: Lepeophtheirus salmonis salmonis (Atlanterhavet), L. salmonis oncorhynchi (Stillehavet)
Utbredelse: Finnes naturlig i norske farvann. Omfanget har økt betraktelig i takt med veksten i oppdrettsnæringen.
Biologi: Lakselusen er en parasitt med åtte livsstadier fordelt på tre frittlevende, to fastsittende og tre mobile stadier. Slår seg ned på laksen i det tredje.
Størrelse: voksen hunn: 12 mm (ca. 29 mm inkludert eggstrenger), voksen hann: 6 mm.
Føde: Skinn og blod fra laksefisk. Lusene spiser først når de sitter på en vertsfisk (fastsittende og mobile stadier).
Formering: Hele året, men formerer seg hurtigere når temperaturen øker utover våren.
Spredning: Frittlevende stadier sprer seg via fjord- og kyststrømmer.
Bekjempelse: Biologiske midler (leppefisk) eller kjemikalier (legemiddel).

Lakselus

Kontaktpersoner

Samantha Bui
456 37 697
Frode Oppedal
971 66 781