Hopp til hovedteksten
Blåskjell
Blåskjell spiser effektivt og hurtig. De bruker gjellene til å fange partikler, som så føres til munnen ved hjelp av små, bevegelige hår. Vannet pumpes ut igjen gjennom utåndingsåpningen.
Foto: Havforskningsinstituttet
Utskriftsvennlig versjon

Blåskjell spiser større biter av mikromaten

Blåskjellene blir først gode til å fange maten rundt seg når det er snakk om partikler på 10 mikrometer og over. Funnet bryter radikalt med oppfatningen om at blåskjellene nytter alle matpartikler over 4 mikrometer, og har stor betydning for hvor mye blåskjell vi kan produsere på bærekraftig vis. 

Blåskjell lever av å filtrere planteplankton, dyreplankton og dødt organisk materiale som svever forbi i sjøvannet. I løpet av et døgn arbeider et voksent blåskjell seg gjennom godt over hundre liter vann på jakt etter mat.

Ikke fullt så altetende

Inntil nylig var det allment akseptert at blåskjellene kunne fange alle partikler over 4 mikrometer. En mikrometer er en tusenedel av en millimeter. Nå viser en fersk studie fra Havforskningsinstituttet at det er først når partiklene er mer enn dobbelt så store – fra 10 mikrometer og oppover – at de er aktuelle som mat for blåskjellet. I praksis betyr det at blåskjellet ikke er så altetende som forskerne har trodd tidligere. En større del av føden (partiklene) passerer blåskjellet uten å bli filtrert – til gjengjeld spiser blåskjellet mer av større partikler.

– Dette kan virke som et noe snevert forskningsfunn, men det er viktig å vite hvor mye og hvilken del av føden blåskjellene tar opp fra sjøvannet rundt seg – spesielt med tanke på blåskjellproduksjon i stor skala. Vi må vite hvilken effekt store mengder blåskjell har på resten av økosystemet. Husk at et stort antall andre filtrerende arter – som dyreplankton, skjell, svamper, reker og børstemakker – lever av den samme maten som blåskjellene, sier Tore Strohmeier, som er en av forfatterne av studien, som nylig ble publisert i Aquatic Biology.

Teller med laser

En liter sjøvann kan inneholde flere millioner planktonalger. Så hvordan finner forskerne nøyaktig ut hva et blåskjell filtrerer fra sjøvannet rundt seg? Blåskjellene ble utsatt for tre ”menyer”: naturlig sjøvann, kultiverte alger og silt (små sandkorn). Så talte forskerne hvilke partikler som var igjen i vannet.

– Vi brukte en laserpartikkelteller, som registrerer både antall og størrelse på partiklene som strømmer forbi. Denne metoden gir bedre tidsoppløsning og mer pålitelige data enn tidligere studier, der partiklene ble registrert ved hjelp av elektriske spenningsfelt, forklarer Tore Strohmeier.

Interesse for studien

Oppfatningen om at blåskjell nyttiggjør seg partikler så små som 4 mikrometer går tilbake til 1970-tallet. Strohmeier forteller at det ikke gikk upåaktet hen at han og resten av forskergruppen utfordret etablerte sannheter om blåskjells fødeopptak.

– Funnene våre er virkelig gått etter i sømmene. Det er bra; da er vi trygge på at forskningen holder vann. Vi har levert et viktig bidrag til alle som jobber med skjell. Med mer pålitelige data kan vi uttale oss langt sikrere om bæreevnen i områder der det er aktuelt å dyrke blåskjell.

Studien vekket også interesse på en konferanse om marin produksjon i Lysefjorden nylig. Konferansen tok for seg hvordan forskningsresultat kan skape grunnlag for havbruk basert på ressurser lavt i næringskjeden – som nettopp blåskjell.

Kan trappes opp i Norge

Blåskjelldyrking er bærekraftig; det trengs ikke fôr, forurensingen er minimal og naturinngrepene relativt små. Volumet her til lands er fremdeles beskjedent med vel 1000 tonn i året, selv om forholdene langs norskekysten ligger godt til rette for en betydelig blåskjellproduksjon. Det er også et politisk ønske om at Norge skal drive havbruk lenger ned i næringskjeden.

– Resten av Europa ligger langt foran oss både når det gjelder å dyrke og ikke minst spise blåskjell. Funnene våre er svært interessante for den eksisterende blåskjellnæringen, men vil også være et viktig bidrag i opptrappingen av en norsk, bærekraftig blåskjellproduksjon, sier Tore Strohmeier.    

Referanse: Potential methodological influences on the determination of particle retention efficiency by suspension feeders: Mytilus edulis and Ciona intestinalis, Peter J. Cranford, Tore Strohmeier, Ramon Filgueira og Øivind Strand