Hopp til hovedteksten
Dyphavssjøfjær
Mange av sjøfjærene vi observerte sto to og to sammen.
Foto: MAREANO/Havforskningsinstituttet
Utskriftsvennlig versjon

Tett i tett med dyphavssjøfjær

Toktdagbok: En av de mer spektakulære skapningene som vi fra tid til annen støter på nede i det kalde dyphavet, er dyphavssjøfjæren Umbellula encrinus. Dette er spektakulære organismer med store polypper samlet i en krone som minner om en skjermplante, eller eksploderende fyrverkeri.

Den kan bli litt over 2 meter høy, og er dermed blant de største fastsittende artene vi finner i dyphavet. De eksemplarene vi har observert på dette toktet er noe mindre, opp til ca 1,5 m høye.

Vi har sett denne sjøfjæren ved flere anledninger på tidligere Mareano-tokt utenfor Lofoten og Troms, men sjelden i så tette bestander som vi observerte i dypet nord for Skjoldryggen. Her observerte vi Umbellula hele veien langs en 700 meter lang videolinje, med tettheter på opp til ca. fem kolonier per 100 kvadratmeter. Dette kan kanskje høres lite ut, men da må vi huske på at dette er store organismer som krever mer plass rundt seg enn mindre organismer.

Dyphavssjøfjæren Umbellula encrinus

Dyphavssjøfjæren Umbellula encrinus.

Foto: MAREANO/Havforskningsinstituttet

Et påfallende trekk ved fordelingen av sjøfjærene her var at de ofte forekom to og to, adskilt med kun ca. 20 cm mellomrom. Vi vet ikke hvorfor de står så tett i dette området, og kan bare spekulere på om det dreier seg om han- og hun-kolonier som står tett for å øke sjansen for befruktning. Det er fra tidligere kjent at Umbellula-slekten har særkjønnete kolonier.

Bunnen der dyphavsjøfjæren lever, består av sandholdig slam, og disse sjøfjærene holder seg fast med en slags ”fot” som går ca 15 cm ned i bunnen. I denne naturtypen er blåkveite og ålebrosme vanlige fisker.

dyphavsjøfjæren Umbellula

Denne dyphavsjøfjæren kan bli over to meter høy. De vi har observert på dette toktet har vært ca 1,5 meter høye.

Foto: MAREANO/Havforskningsinstituttet

Når Umbellula står så tett som vi observerte her kan vi betrakte områdene som en egen naturtype: Umbellula-bestander. Disse er utsatt for skadelig påvirkning fra tråling etter blåkveite som foregår på samme dyp. Hvor stor denne trusselen er, vet vi ikke, og vi vet heller ikke hvilken økologisk funksjon disse organismene har. På grunnere vann kan ofte andre arter av sjøfjær danne tette bestander, eller ”sjøfjærbunn”, en naturtype som OSPAR (Oslo/Paris-konvensjonen) har identifisert som truet og i nedgang.