Hopp til hovedteksten
Fra ukjent farvann
Fra ukjent farvann.
Foto: MAREANO/Havforskningsinstituttet
Utskriftsvennlig versjon

Biologi-postkort fra Finnmarkskysten og Barentshavet

Toktdagbok: I dette nyhetsbrevet har alle biologene som er med på "G.O.Sars" på toktet nå i august-september bidratt. Hver biolog har valgt et bilde fra arbeidet sitt, og har skrevet historien til det. Her er mange forskjellige stemmer – og det reflekterer både den store diversiteten vi finner på havbunnen – og den store diversiteten blant biologene om bord.

Liv på Mars, eller noe sånt

Alle sitter klare på plassene sine, og vi er klare til å lande videoriggen. Intet menneske har latt sine øyne hvile på noe av det vi skal se straks. Mørke omslutter utstyret vårt på alle kanter, og det eneste området med litt lys er der lyskasterne våre når et par meter foran oss. Uendeligheten rundt dette minimale punktet vi er på vil fortsette å være et mysterium. Dette er ukjente områder, og vi skal sette en brøkdel av det på kartet. Vi utforsker den siste grensen.

Vi vet ikke hvilke livsformer vi vil finne her nede. Vil de ha tentakler istedenfor armer? Kommer de til å ha øyne, og hvis de har, hvordan ser de noe her nede i denne evig mørke og kalde verdenen? Hvordan kommer de til å reagere på vår tilstedeværelse?

Men vi er vitenskapskvinner og -menn, og vi har laget forutsigelser om hva vi mener vi vil finne i dette ukjente området. Nå skal modellene og forutsigelsene bli testet. Alt kan skje: universet har aldri stoppet å forundre oss. Vi håper på noe vidunderlig, og vi vet at uoppdagete, fantastiske ting er overalt rundt oss. Kanskje kommer en av disse til å krysse vår vei i dag – kanskje i dag er dagen?

Så vi setter oss til rette i stolene, og gjør klar instrumentene våre. Med stødig stemme gir vi ordre om å starte, og få sekunder etter får vi beskjed tilbake – oppdrag R-1493 har startet.
…. LANDET!

(tekst: Genoveva Gonzalez-Mirelis)

“Du kan lande!”

Det ropes ut gjennom døra til vinsjføreren som sitter i rommet ved siden av.
Hæææææ?
LAAAAANDE!!!!!
Campodbeina* treffer havbunnen og mudderet virvles opp fra bunnen. Det er som å se ut gjennom et flyvindu på tjukke kumulus-skyer som bølger av gårde i sakte film.
Med finkornet og lett ”sandy mud” tar det litt tid før livet under kan skimtes. Små kikkehull ned til en tilsynelatende livløs, grå bunn.
Så dukker en skygge opp i lyset fra campoden, av et vesen med overdimensjonert lange, tynne bein. ”ÅÅÅÅÅÅÅÅ - det er Rockeren!!! Se som han gynger opp og ned når han går!”
Etter at skyggen har avslørt han, ser vi Munnopsiden** med samme farge som sedimentene under ham, duve av gårde på styltene sine. Tar han litt hardere i nå, er han snart på vei til verdens ende.
Og det er akkurat det han gjør. Han tar av fra havbunnen, svevende av gårde med de lange beina spredt ut som spilene i en vrengt paraply.
Reaksjonen fra biologene, geologen, kjemikeren og dataansvarlig på toktet er spontan. Jubelen høres nok et godt stykke innover i båten.
Vi skanner over det opplyste feltet foran oss. Bunntyper og artsnavn ramses opp og logges mens vi filmer. Så er vi klar for å gjøre som Munnopsiden – lette og fly.
700 meter seinere er vi på slutten av transektet.
”Du kan lande!”
LANDE?

(tekst: Anne K. Sveistrup)

*campod: videoriggen
**Munnopsiden: dyr som kan bli en cm lang. Den har lange, tynne sytrådbein som kan bli nesten åtte cm lange.

Oppvirvlede bunnsedimenter

"Støvskyen" rett etter landing.

Foto: MAREANO/Havforskningsinstituttet

Myggsverm på Finnmarksvidda? Nei – krill i Barentshavet

I løpet av toktet har vi filmet mange transekter på bunnen av Barentshavet. Når videoriggen settes på bunnen virvles sedimenter opp og det tar en stund før strømmen klarner opp landskapet nok til at videokameraet kan startes. Området rundt landingsplassen filmes før riggen heises opp et par meter og dras etter båten langs en rett linje på 700 meter. Videokameraet går hele tiden. Ved enden settes riggen ned og bunnen filmes igjen. Sånn foregår en videostasjon, vanligvis.

På en av stasjonene i Barentshavet måtte vi bare gi opp og avslutte uten siste delen av filmen. Mengder av krill stimet til rundt riggens lyskastere – som en myggsverm. Den var så tett at bunnen nesten ikke kunne skimtes. Jo lengre vi venta, jo verre ble det. Med et smil ga vi mannskapet beskjed om å hive opp riggen med uforrettet sak. Det er tross alt disse yrende småtassene verdens største dyr lever av. Det skulle bare mangle at det ikke er smekkfullt av dem noen steder. Vi manglet bare blåhvalen.

(tekst: Heidi Gabrielsen)

Krillstim

Krillstim.

Foto: MAREANO/Havforskningsinstituttet

Jeg er et sjøpinnsvin

Jeg har ikke armer og bein, men ”stylter” til å bevege meg med og sugekoppene bruker jeg til kryping på vertikale flater.

Når jeg skal stelle meg bruker jeg små klyper som sitter fast på kroppen min til å fjerne rusk og rask.

Munnen min er viden kjent og består av fem kraftige kalktenner. Den kalles for Aristoteles lykt. Dette fordi den greske filosofen Aristoteles oppdaget munnapparatet mitt. Han var særlig interessert i sjødyr.

Jeg liker å spise alger og er spesielt glad i tare med mosdyr på. Jeg spiser også rur, sjøgress og diatomeer.

Jeg liker meg best på hardbunn og på bildet er jeg på 65 m dyp.

Jeg har ikke øyner, men har celler på sugeføttene som er følsom for lys og skygge.

Noen av dere liker å spise gonadene mine og steinbiten liker å spise meg. Jeg tror faktisk at jeg er noe av det beste den vet.

Det var litt om meg . Hilsen Echinus acutus.

(tekst: Inger Marie Beck)

Sjøpinnsvin

Sjøpinnsvin.

Foto: MAREANO/Havforskningsinstituttet

Kloskata

Kloskate

Kloskata er et flott skue der den svever rett over havbunnen.

Foto: MAREANO/Havforskningsinstituttet

”Se der, se der, kan det være ei skate? Ja, det er ei skate! Skriv inn i loggen Rajidae… Eller vent litt, kanskje vi kan se hvilken art det er? Den er mer eller mindre rund i formen og halen er omtrent like lang eller litt kortere enn kroppen, det er ei kloskate (Amblyraja radiata)!”

Under Mareano-toktet (august-september 2014) er det få arter som skaper så stor begeistring blant toktdeltakerne som skatene gjør. Selv om kloskate er den vanligste skatearten i Barentshavet, er stemninga høy i videorommet når en av dem viser seg på skjermen. Elegant svevende like over havbunnen er kloskata et flott skue.

Skateøye

Nærbilde av øyet til kloskata.

Foto: Anne Helene Tandberg

Kloskata kan bli rundt 75 cm lang, oversiden er brunlig mens undersiden er hvit. Den har ei sentral tornerekke som går fra halen og videre framover mot ryggen. Denne tornerekken har fra 11 til 19 torner. Dersom man ser nærmere på de kan man se at de har radiære riller. Kloskata livnærer seg på fisk, krepsdyr og børstemark, og finnes langs hele norskekysten og i Barentshavet. Dersom kloskata blir truet kan den ofte rulle seg sammen som en ball for å beskytte seg.

Tornerekken på kloskata.

Nærbilde av tornerekken.

Foto: Anne Helene Tandberg

(tekst: Lise Heggebakken)

Naken  - nudi – nå?

En av de største dyregruppene på havbunnen er bløtdyrene – Mollusca. Dette er dyr vi kanskje best kjenner fordi de er karakteristiske og vakre – og det finnes deler av dem igjen etter at selve dyret er dødt: nemlig skallet. De fleste artene finner vi i gruppene muslinger  (Bivalvia) og snegler (Gastropoda), som begge har et tykt og fint skjell som vi kan bruke til å identifisere dem med, som i noen kulturer har vært brukt som penger, men som først og fremst beskytter dyrene fra omverdenen. Andre kjente grupper er for eksempel blekksprut (de har ikke skall utenpå), og så finnes det mange grupper som er mindre kjente selv om de ikke er mindre vakre.

Nakensnegl

Nakensnegl nede på havbunnen

Foto: MAREANO/Havforskningsinstituttet

En av disse kanskje mer ukjente gruppene er nakensneglene – Nudibranchia. Som det er lett å skjønne fra navnet, har ikke disse skall utenpå, de er rett og slett nakne (nudi). Branchia-delen av navnet henviser til at gjellene henger oppå ryggen som store kroner. Vi ser av og til disse dyrene på videoene våre – og de er rent majestetiske der de glir over havbunnen. Men - det finnes ca. 90 arter av nakensnegl i norske farvann, og det er ikke lett å identifisere disse dyrene til art. Heldigvis finnes det noen i Norge som er kjempeflinke nudibranch-forskere.  

Det er ikke veldig ofte at det blir samlet inn prøver av nakensnegler fra dyp som er dypere enn vanlige dykkedyp. Denne gangen har vi fått en hel del i prøvene våre med både grabb, bomtrål og epibentisk slede, og nå står det prøver klare til å sendes til gutta på Vitenskapsmuseet i Trondheim – så får vi endelig vite hva vi har observert.

Nakensnegl

En nakensnegl som ble funnet i en av bunnprøvene.

Foto: Anne Helene Tandberg

Mens vi er på tokt, har vi sendt nærbilder av de nakensneglene vi har fått i prøvene våre, og etter diskusjon med Nudi-gutta begynner vi å ha en ide om hvilke slekter vi har å gjøre med. Taksonomisk kompetanse er viktig for å kunne gjøre korrekte observasjoner, og Mareano er avhengig av slike gode samarbeid som vi har med museene i Norge.

Hvis du vil finne ut mer om Nudi-forskerne i Trondheim, kan du sjekke ut bloggen deres.

(tekst: Anne Helene Tandberg)