Hopp til hovedteksten
Stortare
Utskriftsvennlig versjon

Kronikk: Kan vi hugge havets regnskog?

Kronikk i Fiskaren, den 19.03. Rundt 150.000 tonn stortare tas hvert år opp av havet i Norge. Taren er allerede råstoff til en milliardindustri, der det viktigste produktet er alginat, som brukes i alt fra legemidler til softis. Det store spørsmålet er om dagens utnyttelse er bærekraftig? Er potensialet enda større eller må vi sette på bremsene for utnyttelse av havets regnskog? Vi i Havforskningsinstituttet har ansvar for å overvåke og gi råd for bærekraftig forvalting.

Norge har Europas største forekomster av stortare - anslått til 50-60 millioner tonn. Tareskogene kalles ofte havets regnskog, på grunn av høy produksjon og stor artsrikdom. Taren forbruker og binder store mengder karbondioksid (CO2) og næringssalter gjennom sin raske vekst og spiller dermed en viktig rolle i dagens klimadiskusjon. Tareskogen er også et viktig matfat og gir skjul for krepsdyr, krabbe og fisk. Forsvinner tareskogen fører det til redusert mattilgang og skjulmulighet. Endringer i tareskogen kan derfor ha store konsekvenser for kystfisket, turistnæringen og for hele kystsamfunnet.

Stortaren er under press på deler av kysten, både fra nedbeiting av kråkeboller og fra tarehøsting. Det er beregnet at så mye som 20 millioner tonn tare av ukjente, sannsynlig komplekse årsaker, er nedbeitet av store forekomster av kråkeboller i Nord-Norge. Men taren utgjør samtidig en stor ressurs. Langs kysten av Vest-Norge har det siden 1980-tallet blitt høstet ca 150 000 tonn stortare i året. Den høstede stortaren brukes i hovedsak til alginatproduksjon. Alginat er en viktig komponent både innen næringsmiddelindustri og legemiddelproduksjon. Mulige bruksområder i fremtiden kan være bioenergi, fôr og sågar mat til mennesker.

Trålgate i stortareeng


I Norge høstes det årlig ca. 0,3 % av stortaren som finnes på havbunnen vår. Fra fiskerihold hevdes det at denne høstingen, i alle fall lokalt, har en negativ innflytelse på fiskebestander og utøvelsen av fisket langs kysten. Til sammenlikning er det beregnet at 10-15 % av stortareskogen rives løs av stormer hvert år. Ser man til landjorden, har man her en lang erfaring innen utnyttelse av makrovegetasjonen (les skog). Norge har et skogsareal på 120.000 km² og av dette regnes 83.000 km² som produktiv skog, det vil si skog som kan hugges. I følge SSB har denne skogen en årlig tilvekst (stående biomasse/gjenvekstperiode) på 24,8 mill m³, mens den årlige avvirkningen utgjør 9,7 mill m³ eller ca 40 % av tilveksten. Nå er det selvsagt en hel rekke forhold som skiller miljøet i vann og på land. Mens furu og gran hugges når de har nådd en alder på 70-140 år, vil stortare vokse til høstbar størrelse på 4-8 år. Det er vesentlig lettere å følge med på endringer som skjer med vekst og rekruttering på land enn på sjøbunnen. Dagens konfliktnivå, kunnskapsgrunnlaget og et føre-var-prinsipp tilsier at det er klokt å ha en vesentlig lavere avvirknings-grad i sjø enn på land. Samtidig bør innsatsen styrkes på overvåking av både gjenvekst og økologiske ringvirkninger av tarehøstingen. Eventuelle effekter på fisk, andre marine organismer eller sjøfugl, så vel som tarens eventuelle bølgedempende effekt, må dokumenteres og reduseres til et minimum. Her kommer både områdevern, krav til omløpstid, høstemetodikk og andre forvaltningstiltak inn.

Mye av konfliktene som har oppstått i forhold til tarehøsting er i forbindelse med fiskerinæringen. Kunnskapen om effekter på fisk er dessverre sprikende og mangelfull. Vi trenger industri- og fiskeriuavhengig forskningsinnsats som fokuserer på økosystemeffekter av tarehøsting. Innføring av sporing og rapportering av fangst per felt, vil gi bedre innsikt over høsteaktiviteten på det lokale plan, men det er også behov for oppdaterte ressurskart slik at hvert enkelt høstefelt kan forvaltes bærekraftig. I dag eksisterer det ingen grenser for hvor mye tare som kan høstes på det enkelte felt. Desto større sammenhengende arealer som høstes, jo større er sannsynligheten for negative effekter på fisk og skalldyr.

I forbindelse med forsøkshøsting i Nord-Trøndelag og Nordland, undersøker Havforskningsinstituttet effekter av taretrålingen på bestander av fisk og skalldyr. For å kunne få en best mulig oversikt på hvordan fiskebestandene i de aktuelle områder påvirkes av tarehøstingen, anvendes videotransekter, fotorigger, leppefisk-teiner, hummer-/krabbeteiner og trollgarn. Forsøksfiske søkes gjennomført i nært samarbeid med profesjonelle kystfiskere. Dette er en type undersøkelser som bør gjennomføres for hele vekstsyklusen for stortare, fra småplanter i nytrålete felt til tareskogen er fullt restituert. Havforskningsinstituttets pågående studier av tarehøstingens effekter på fisk vil også langt på vei kunne benyttes til å vurdere eventuelle effekter på sjøfugl, da disse hovedsakelig vil være knyttet til endringer i fødetilgang (dvs fisk). En vil dermed ha et standardisert datagrunnlag for de faglige vurderinger både på fiskebestander og fugl. Det vil bli lagt økt vekt på å dokumentere eventuelle effekter på små fisk samt fiskeyngel, som er viktige byttedyr for fugl.

Kanten av en trålgate


Ser en på stortare i det samme perspektiv som beskrevet for skog på land, utgjør dagens avvirkning av stortare 1,5 % av stipulert årlig tilvekst. Dagens høstevolum dekker ikke industriens behov og tare importeres til Norge fra andre verdensdeler. Samtidig er etterspørselen etter tare økende, ikke minst til nye formål som biomasse til bioenergi. Med utgangspunkt i potensialet som ligger i Norges stortareressurser, kan en kunnskapsbasert og bærekraftig forvaltning skape nye verdier. En eventuell økning av høstevolumet til 5 % av årlig tilvekst, vil kunne gi en økt verdiskapning på 1-2 milliarder NOK årlig. Det forutsetter at forvaltningen av stortare legges om og bygger på kunnskap om lokale og regionale effekter av høstingen. De lokale effektene må være i fokus!

Havforskningsinstituttet har nasjonalt rådgivningsansvar for forvaltning av tang- og tareressursene i Norge. For å møte den økende utfordringen, har instituttet opprettet et tang- og tareråd hvor eksperter fra andre forskningsmiljøer inviteres inn, slik at forskning, overvåking og vår rådgivning bygger på best mulig kunnskap.

Henning Steen, Frithjof Moy, Torjan Bodvin og Espen Bierud
 

Kontaktpersoner

Henning Steen
415 61 896