Hopp til hovedteksten
Breiflabbkjeft
Foto: Øystein Paulsen
Utskriftsvennlig versjon

Breiflabben - en glupsk delikatesse med stor appetitt

Den som har sett breiflabben åpne kjeften glemmer ikke det synet så lett. Snakk om å kunne gape med hele fjeset! Og når den kan bli godt over 100 kilo og lever deler av året på grunna, skjønner vi at vi har å gjøre med en av kystens skumleste.

Breiflabben er en rovfisk med få naturlige fiender når den har nådd voksen alder. Den ligger i ro og lokker til seg bytte ved hjelp av den fremste finnestrålen, som fungerer som en fiskestang med en hudflik som agn. Alle typer fisk som kommer nær nok den store kjeften blir slukt ved at breiflabben lynraskt åpner gapet og suger byttet inn.

Vandrer langt

Merkeforsøk de siste sju årene har vist at breiflabben er i stand til å gjennomføre relativt lange vandringer, men det er fremdeles noe uklart hvordan denne arten gyter og hvordan den vandrer. Men en har sett eksempel på at enkeltfisk har vandret fra Nordsjøen til Færøyene, Island og Møre. Fisk merket på Møre er blitt fanget igjen i Nordsjøen og ved kysten av Nordland.

Siden 2001 har fangstene har tatt seg opp, særlig i områdene nord for Halten. Dette tyder på at breiflabben har fått en mer nordlig utbredelse langs norskekysten. Dette kan være et resultat av et varmere havklima.

Slengt over bord

Lenge ble breiflabb sett på som en ufisk og ble slengt over bord av fiskere, men i løpet av de siste tiårene har den også her til lands blitt en ettertraktet delikatesse. Et målrettet fiske etter arten, der man bruker stormaskede garn, har også blitt utviklet siden begynnelsen av  90-tallet. Fremdeles er det mange ting vi ikke vet når det gjelder breiflabben sitt liv, og vi får stadig meldinger om store individer som blir fanget, særlig langs kysten av Vestlandet.

Disse store breiflabbene er nesten utelukkende gyteklare eller utgytte hunner, de siste årene har rekordene blitt slått med jevne mellomrom. Den lengste har vært 2 meter lang, den tyngste 115 kg. Alle disse sværingene er tatt på grunt vann, noen har sågar strandet i fjæra. Vi regner med at de kommer opp fra dype fjorder i forbindelse med gytingen, men antar også at dette gjelder de dype områdene i Norskerenna like utenfor kysten av Sørlandet.

Utseende bedrar

Breiflabb
Foto: Øystein Paulsen
De spiser alt som får plass i den svære kjeften som er forsynt med nokså store, sylskarpe tenner. Breiflabbens gap kan være skummelt å se, men det er faktisk ikke veldig farlig. Arten har nemlig ikke særlig kraftige lukkemuskler i kjevene, slik som for eksempel steinbiten har. Det anbefales så klart ikke prøve dette ut i praksis. Vi har sett eksempler på at oter og sjøfugl har blitt funnet i magen på breiflabb, og det kan kanskje være en fryktinngytende tanke at det kan finnes slike individer på grunt vann. Men nå er det slik at disse observasjonene nesten utelukkende har blitt gjort på senvinter eller tidlig vår, så det er nok liten grunn til å tro at man skal treffe på disse i badesesongen.

Fakta om breiflabb

Latinsk namn: Lophius piscatorius
Andre namn: Flabb, marulk, ulke, sjødjevel, havtaske og storkjeft
Familie: Breiflabbfamilien (Lophiidae)
Gyteområde: Kontinentalskråninga (1000–1800 m) vest for Storbritannia, men òg i norske fjordar og djupare deler av sokkelen
Føde: Fisk, krepsdyr og blekksprut
Levetid: Meir enn 25 år
Maks storleik: Kan bli 2 m lang
Særtrekk: Breiflabben er ein dårleg symjar som ligg på botnen og vifter med ryggfinnestrålen for å lokke til seg småfisk. Byttet blir sugd inn i gapet på fisken når han opnar kjeften.

Breiflabb

Sommerserie: Kystens skumleste

Denne artikkelen er den første av i alt ni i Havforskningsinstituttets sommerserie "Kystens skumleste". Serien er et samarbeid med Fædrelandsvennen.

Kontaktpersoner

Otte Bjelland
909 98 192