Hopp til hovedteksten
Kari_A._Myklebost1_middels.jpg
Historiker Kari Aga Myklebost sier det norsk-russiske havforskersamarbeidet for omtrent 100 år sia var praktisk innretta og bar lite preg av nasjonsbygging.
Foto: Gunnar Sætra
Utskriftsvennlig versjon

Praktisk formål, ikke nasjonsbygging

Den norske havforskninga var sterkt internasjonalt orientert allerede fra starten for 100 år sia, men bar lite preg av nasjonsbygging, sier historiker Kari Myklebost ved UiT-Norges arktiske universitet.

Hun forteller det er mange eksempler på at forskere brukte "nasjonale motiver" og konkurranse med andre nordlige stater som argument for å presse fram finansiering.

– Samtidig fantes det en autonom vitenskapelig agenda, uavhengig av statlige prioriteringer, og den fremma samarbeidsrelasjoner på tvers av grensene, blant annet innenfor havforskning, sier hun.

­Myklebost har skrevet om norsk-russisk forskningssamarbeid fra 1814 og fram til andre verdenskrig i historieverket Det asymmetriske naboskap. Norge og Russland 1814-2014. Verket kommer ut i forbindelse med grunnlovsjubileet i år.

Omtrent samtidig

Norsk og russisk havforskning starta omtrent samtidig. I 1860 utførte en russisk vitenskapelig ekspedisjon en rekke undersøkelser langs norskekysten, blant annet for å skaffe seg kunnskap om silde- og torskestammenes vandringer. Omtrent samtidig arbeidde havforskningspionérer som Michael Sars og Axel Boeck i Bergen, og omtrent 15 år etterpå starta den norske nordhavsekspedisjonen som blei leda av Georg Ossian Sars og Henrik Mohn.

Møttes jevnlig

Rundt forrige århundreskifte var det flere møter mellom norske og russiske havforskerpionerer, blant andre Nikolaj M. Knipovtisj, Johan Hjort, Georg Ossian Sars og Fridtjof Nansen. I 1898 sjøsatte russerne verdens første spesialbygde skip for fiskeriforskning, og fartøyet besøkte norskekysten i 1899.  Norge fulgte opp med et tilsvarende forskningsskip i 1900. I tillegg foregikk mye av det norsk-russiske havforskningssamarbeidet for 100 år sia gjennom Det internasjonale rådet for havforskning (ICES).

– De samarbeidde om å kartlegge fiskebestandenes migrasjonsmønster i Barentshavet, og det ble gitt ut felles artikler, blant annet om selbestanden langs Murmansk- og Finnmarkskysten og dens innvirkning på fiskebestandene. Johan Hjort var Havforskningsinstituttets første direktør. Han ga Knipovitsj æra for å være den første som kartla Golfstrømmens ulike forgreininger i Barentshavet og sammenhengen mellom det og fordelinga av fiskebestandene i området.

Kursvirksomhet

Myklebost forteller også at kursvirksomhet var en viktig del av kontakten mellom norske og russiske havforskere.

– I forlengelsen av ICES organiserte Bergen marinbiologiske stasjon, Bergen Museum og Fiskeridirektoratet en rekke såkalte oseanografiske kurs fra 1903 til 1913, med deltakere fra ulike medlemsland. Formålet var å utdanne nok kvalifisert personell til ICES sine prosjekter. Til sammen 171 deltakere gjennomgikk kurset, av disse 20 fra Russland, heter det i den kommende boka.

Stopp i 1915

Russland trakk seg ut av ICES i 1915, og Sovjetunionen meldte ikke landet inn i igjen før i 1955. Derfor var det liten aktivitet innenfor havforskningssamarbeidet i denne 40-årsperioden, men Myklebost viser til at det var en viss aktivitet innenfor rammene til Det internasjonale selskapet for utforsking av Arktis ved hjelp av luftskip.

– Gjennom Aeroarctic-selskapet samarbeidde norske polarforskere tett med særlig tyske, sovjetiske og amerikanske kolleger om å få i stand en vitenskapelig luftskipsekspedisjon fra Europa over nordpolområdet til Alaska. Formålet var blant annet å kartlegge havstrømmer, is og meteorologiske forhold. Manglende finansiering gjorde imidlertid at selskapet til slutt bare klarte å gjennomføre ei sterkt redusert flygning. Den foregikk sommeren 1931 over sovjetiske, skriver Myklebost.

Praktisk, ikke nasjonsbygging

– Fra slutten av 1950-tallet og helt opp i våre dager har det norsk-russiske fiskeri- og havforskningssamarbeidet igjen blomstret. Den praktiske samarbeidsdimensjonen innenfor ulike “felt-vitenskaper” som havforskninga er lite beskrevet i den eksisterende litteraturen om norsk og russisk polarforskning, sier Myklebost. Hun mener dette kan forklares med at nasjonaliseringsprosessene innenfor den framvoksende polarforskninga har vært sterke. Disse prosessene har handlet om fremming av nasjonalstatenes interesser og status gjennom vitenskapelige oppdagelser og ekspedisjoner.  

– Historikere har pekt på at 1800-tallets polarforskning hadde stor symbolsk betydning og raskt ble knyttet til etableringa av nasjonal identitet – om enn i sterkere grad i den unge nasjonalstaten Norge enn i det enorme russiske imperiet, sier Myklebost.

Den gradvise erobringa av polområdene gjennom ekspedisjoner som Nansens drift med skipet “Fram” og Amundsens sydpolferd har blitt nedfelt som sentrale elementer i forståelsen av norsk identitet. Også i Russland har polarforskninga blitt nasjonalisert; den har blitt politiske interesser og militærstrategiske vurderinger har hatt stor betydning. Etter 1905 ble økonomiske og politiske faktorer viktigere også i norsk polarforskning, noe suverenitetsforhandlingene og konfliktene rundt Spitsbergen og Novaja Semlja i mellomkrigstida er talende eksempler på.

– I dette bildet har man glemt eller oversett den renskårne vitenskapelige agendaen som drev mange forskere. Fra et forskningssynspunkt har det vært viktig å samarbeide for å innhente data på tvers av nasjonale grenser i det enorme polarområdet, avslutter Myklebost.

I Nansen kjølvann

I 1913 ble Fridtjof Nansen invitert til å delta på en reise fra Tromsø til Sibir. I boka "Gjennem Sibirien" fortalte han om opplevelsene sine. Sommeren 2013 markerte Universitetet i Tromsø, Det nordlige arktiske føderale universitetet i Arkhangelsk og Norsk polarinstitutt 100-årsjubileet for Nansens reise. Ferden gikk fra Arkhangelsk til Dudinka.

 

Kontaktpersoner

Gunnar Sætra
916 11 414