Hopp til hovedteksten
Krabbeplukking av teine
Havforsker Ann Merete Hjelset og overingeinør Maria Jenssen plukker krabbe ut av ei teine. Havforskerne bruker både teiner og trål for å kartlegge kongekrabbebestanden.
Foto: Gunnar Sætra
Utskriftsvennlig versjon

Teller krabber med trål og teine

Klokka har passert 02:00. Teina glir ut i vannet og synker ned. Om 65 meter når den bunnen. Ikke lenge etterpå forlater trålposen dekket. Teine og trål er viktige redskaper når havforskerne skal kartlegge kongekrabbebestanden.

Det settes ut flere teiner fra forskningsfartøyet ”Johan Ruud”. Stedene hvor teinene settes ut kalles stasjoner, og på hver stasjon er det tre teiner. Snart er området på sørsida av Varangerfjorden dekket, og teinene skal stå på bunnen i ett døgn før de tas opp igjen. I mellomtida gjennomføres det tråltrekk med jevne mellomrom – på såkalte trålstasjoner. Teinestasjonene er de samme fra år til år. Det samme er trålstasjonene. Det er viktig fordi det forteller noe om både utbredelsen og tettheten av krabbe fra år til år, og om mulige endringer i den.

Sammensetning og tetthet

– Vi bruker tråltrekkene som grunnlag for å beregne krabbemengden og –tettheten. Noen ganger hender det at trålposen er tom når den kommer på dekk, andre ganger kan det være opptil 50 krabber i den, forteller havforsker Ann Merete Hjelset. Hun var toktleder under det årlige krabbetoktet på Varangerfjorden sist høst.
– Tråltrekkene viser at det står mest krabbe i de små og trange sidefjordene på sørsida av Varangeren, men vi får også en del store krabber ute på den åpne delen av fjorden, forteller hun. I alt gjøres det nesten 50 tråltrekk på Varangeren, mens det settes teiner på sju stasjoner i det samme området. 
I ei teine kan det være opp til flere hundre krabber.
– Når krabba kommer på dekk blir den tatt inn i laboratoriet. Der måles skallengda, krabba veies og den kjønnsbestemmes. Det gir oss et godt grunnlag for å si noe om både størrelses- og kjønnssammensetning i bestanden, fortsetter Hjelset.

Fra russegrensa til Sørøya

Kongekrabba er en fremmed art i norske farvann. Den hører naturlig hjemme i det nordlige Stillehavet. På 60-tallet ble den henta fra Kamtsjatkahalvøya helt øst i Russland og satt ut i Murmanskfjorden. Deretter vandra den vestover, og på 90-tallet var det så mye krabbe på norsk side av grensa at den utgjorde en ”pest og en plage” for fiskerne helt øst i Finnmark, blant annet fordi de ødela garnene og spiste opp agnet for dem som fiska med line. I 1994 ble det innført forskningskvote for kongekrabbe, og fra 2001 har det vært tildelt ordinære kvoter til dem som har fått rett til å fiske kongekrabbe.

Hvert år gjennomfører Havforskningsinstituttet flere krabbetokt. Det mest omfattende toktet går fra grensa mot Russland og dekker Varangerfjorden, Tanafjorden, Laksefjorden og Porsangeren. De andre toktene gjennomføres for å finne yttergrensene for utbredelsen, blant annet for å finne ut hvor langt den har spredt seg mot vest. Per i dag regner Havforskninga med at kongekrabba finnes så langt vest som til Sørøya.
– Krabbeforvaltninga er todelt. I området fra Nordkapp og øst til russegrensa skal kongekrabba forvaltes på en måte som opprettholder et langsiktig kommersielt fiskeri, men samtidig skal ikke bestanden bli så stor at den sprer seg vestover i stort antall. Vest for Nordkapp ønsker myndighetene at kongekrabbebestanden skal være lavest mulig. Derfor er det fritt fiske der, forteller Hjelset.

 

Krabbekart_2014.jpg

– Vi ser at utbredelsen av kongekrabbe er størst i det kvoteregulerte området i Øst-Finnmark, sier havforsker Ann Merete Hjelset.

 

Forvaltninga ser også ut til å virke.

– Vi ser at utbredelsen av kongekrabbe er størst i det kvoteregulerte området i Øst-Finnmark, mens det er vesentlig mindre krabbe vest for Nordkapp. Dermed ser det også ut til at målsettinga fra myndighetene blir nådd, sier Hjelset.
Det er stort sett bare hannkrabber som blir tatt i krabbefisket. Minstemålet er satt til 130 millimeter og måles langs ryggskjoldet. De siste årene har det blitt færre store hunnkrabber, noe Hjelset forklarer med at det fiskes mange store hannkrabber. I paringstida opptrer hannene som ”riddere”.
– Hunnkrabbene må kvitte seg med det gamle skallet for å bli befrukta. I perioden etter skallskiftet er de svært sårbare, fordi det nye skallet er bløtt. Da trenger de en hann, helst en stor, ikke bare for å befrukte dem, men også for å beskytte hunnkrabbene mot naturlige fiender. De lever i en verden hvor de er omgitt av fiender, for eksempel sultne artsfrender, stortorsk eller andre rovdyr.
Det er her Hjelset ser en sammenheng mellom kongekrabbefisket og den reduserte fruktbarheten.
– Fiskerne tar stort sett store hannkrabber. Dermed er ”ridderne” som skulle beskytte de store hunnkrabbene også borte, og derfor er det få hunnkrabber som blir større enn minstemålet, sier hun.

Ikke bare krabber

Forskeren får ofte mer enn krabber i trålen når de er på tokt.
– Det hender vi får såkalte spøkelsesteiner i trålen. Det er teiner som enten er umerka, eller hvor merkinga har blitt borte av en eller annen grunn. I tillegg får vi en god del søppel, spesielt i områder hvor det er stor skipstrafikk. Noe av søppelet har ligget lenge på havets bunn, og det hender faktisk at vi får gjenstander i trålen som har ligget på havbotnen sia andre verdenskrig, avslutter havforsker Ann Merete Hjelset.

 

Krigskopp_nett.jpg

Av og til fanger trålen andre ting enn krabber. Denne tyske koppen har ligget på havets bunn sia Andre verdenskrig.

Foto: Gunnar Sætra

Fakta om kongekrabbe

Latinsk navn: Paralithdodes camtschaticus
Utbredelse: Langs kystområdene og til havs i det sørlige Barentshavet, på dyp fra ca. 5-400 m, avhengig av årstid
Størrelse: Blir sjelden 8 kg, skjoldlengde på 2-23 cm i norske farvann
Føde: Bunndyr og planter. Børstemark og små muslinger står øverst på listen over byttedyr.

Kongekrabbe

Kontaktpersoner

Ann Merete Hjelset
99 50 62 29