Hopp til hovedteksten
Fjesing
Foto: Havforskningsinstituttet
Utskriftsvennlig versjon

Fjesing – verdt å passe seg for

Det er ikke størrelsen som skremmer, eller som har gitt den kallenavn som ”Helvetsfisken”. For ofte er den ikke mer enn 20-30 cm. Det som gjør fjesingen fryktet blant mange er kombinasjonen av at den liker å ligge nesten helt nedgravd i sanden, og giften den har i de forreste piggene på ryggfinnen.
 

På norsk heter den Fjesing som kommer av norrønt Fjǫrsungr og betyr den ”stripete piggete”. På latin lyder den det noe mer fryktinngytende navnet Trachinus draco. Trachinus stammer fra det greske ordet trachys som betyr hard eller steinete; altså en ordentlig hard drage.

Når fjesingen ligger helt inne på grunna kan den da være en skjult fare for intetanende som er ute og vasser. De fleste som stikker seg gjør det likevel når de er ute og fisker. Giftkjertler finnes også ved piggene i gjellelokket, så å holde den bak gjellene som man ofte gjør med annen fisk, er noe man ikke må gjøre med fjesingen. Mange som kommer i nærkontakt med den lunefulle fisken rapporter dette som et fiskebitt, men det er et stikk fra den harde finnestrålen hvorpå giften dracotoxin blir pumpet inn i såret fra en giftkjertel.

Fjesing – verdt å passe seg for
Foto: Havforskningsinstituttet


Forgiftning av dracotoxin vil gi intense smerter i stikksåret, generell uvelhet med hodepine, feber, frysninger, kvalme/brekninger, svimmelhet, svette og verking i ledd. I alvorlige tilfeller kan det oppstå hjerterytmeforstyrrelser, kramper og pusteproblemer. Det skal også være rapport dødsfall selv om disse er omdiskutert. Hvis du skulle være så uheldig å stikke deg på en fjesing anbefaler giftmiddelsentralen at stikket behandles med varmt vann. Det er nemlig slik at det virksomme stoffet i Dracotxin brytes ned ved 45-50°. Har du ikke noe varmt vann kan kaffe eller te kanskje brukes, men husk å sjekke at det ikke er for varmt.

I Norge har ikke fjesingen noen sentral plass som matfisk, men i begge våre naboland, Sverige og Danmark fiskes og omsettes fjesing som matfisk. Den er god på smak og sammenlignes av mange med Tunge. Det siste store året for fjesingfiske var 1988 da det ble landet over 500 tonn, men fisken selges fortsatt jevnlig på fiskeauksjonene i Gøteborg. Ofte til en bedre pris en for både Torsk og smørflyndre. Til forskjell fra den norske kysten er den dansk-svenske siden av Skagerrak preget av grunne områder og mye sand. Dette er områder som fjesingen liker godt, og det er herfra vi har mest kunnskap om fjesingen. Det er bare på dagen de ligger nedgravd, men som regel foretrekker de litt dypere vann ned mot 5-10 m. På natten og litt utover morgenkvisten er de ute for å finne mat og da kan de gjerne svømme fritt i vannmassene på jakt etter små krepsdyr. Senere utover sommeren og høsten går de gjerne over på en diett preget av mer fisk. Som mange andre livsnytere med stranda som favorittplass er fjesingen mindre aktiv på vinteren. Når det blir for kaldt på de grunne sandområdene, trekker den ned i dypet mot 20-30 meter der det er litt varmere, og den slutter faktisk nesten helt å spise. I mars – april har 98 % av all fjesing tomme mager før de begynner å spise igjen og gjøre seg klar til gytingen i juni – august.

Selv om den er fryktet har fjesing ikke egentlig noe mål i å stikke mennesker annet enn å beskytte seg selv. Som mange andre fisk bør den være reddere for oss enn vi er for den.

Sommerserie: Kystens skumleste

Dette er en av artiklene i Havforskningsinstituttets sommerserie "Kystens skumleste". Serien er et samarbeid med Fædrelandsvennen.
Her finner du de andre artiklene i serien:

Nr. 1: Breiflabben - en glupsk delikatesse med stor appetitt 

Nr. 2: Håbrann, Nordsjøens hvileløse jeger

Nr. 3: Brennmaneten - giftig og vakker

Nr. 4: Pigghå - den vanligste haiarten i Norge

Nr. 5: Brugde - den vennlige kjempen

Nr. 6: Fjesing – verdt å passe seg for

Nr. 7: Steinbiten – villbassen med kraftige kjever

Nr. 8: Håkjerring - verdens største rovhai

Nr. 9: Kystens skumleste - mennesket

 


 

Kontaktpersoner